Tina Johnsen Hafsaas

 

Flere ganger Norgesmester og nordisk mester, verdenscupfinalist og vår fremste konkurranseklatrer. Tina dekker nasjonale og internasjonale konkurranser for magasinet Klatring

Årets siste store konkurranse. Det er alltid surrealistisk og litt ekstra emosjonelt. Siste mulighet til å det ut. Siste mulighet til å fighte og vise hva jeg er god for. 

Jeg kvalifiserte meg til semifinale. Min første semifinale i verdenscupen 2019. Noe som i seg selv er litt merkelig med tanke på hva jeg har prestert i mesterskapene. I semifinalen i helgen var jeg litt for offensiv på en sekvens som virkelig krevde det motsatte. Jeg gikk stort på et flytt som krevde 100% statisk kontroll. Jeg var 100% dynamisk og falt på flytt 10. Det er min laveste score på en konkurranserute noensinne og det første som møtte meg var skuffelse, men hele situasjonen var også ironisk og til å le av. Semifinalen var muligens årets hardeste rute og det er når det er så hardt at jeg skiller meg ut og gjør mine beste runder. På denne ruta var du videre til finale om du kom halvveis.

Det er selvfølgelig kjipt å falle uten å ha fått ut potensialet sitt, det er det alltid, og litt ekstra synd ettersom det var en ordentlig hard rute, siste for året og jeg var veldig klar for å fighte, men min mentale innstilling gjør at semifinalen alltid blir vinn eller forsvinn. 

Jeg er en offensiv klatrer. Når jeg klatrer på mitt beste er jeg også på mitt mest offensive. Det er der jeg må være for å kunne matche meg med de beste. Det er det som har gjort at jeg har klatret verdenscupfinaler, det er det som ga meg 4. plass for to år siden, det som sendte meg til semifinale og 13. plass fra VM i år og det som gjorde at jeg klatret finale i EM. Jeg er ikke god nok til å kunne safe meg til finaler og gode plasseringer. Jeg må ofre alt for å få det til og få ut potensialet mitt. Det er en innstilling som pleier å funke i semifinaler hvor klatringen er mer fysisk, men det er også en innstilling som gjør at jeg kan komme sist. Fallet i helgen føyer seg inn i rekken av semifinaler «gone wrong». Semifinaler for meg går enten veldig bra eller veldig dårlig, og sesongavslutningen for 2019 ble dessverre av den dårlige kategorien. Jeg er dog fornøyd med å ha funnet innstillingen jeg pleier å prestere best med, fordi det har vært min største utfordring i år. 

Etter to år med full verdenscupsesong har jeg kunnet safe meg til semifinaler. Det har vært en miss her og der, men jevnt over har jeg vært innenfor de 26 beste, selv med dårlig runder. Jeg har aldri trengt å være på mitt beste i kvalifisering, og det har vært helt greit fordi semifinalen er en helt ny runde og med riktig innstilling går jeg cruxflyttene som kan gjøre count-back avgjørende. Men i år har det vært annerledes. Stilen i kvalifiseringen har endret seg drastisk - ruter som har pleid å være rett frem på tak man kan trekke på har nå blitt til ruter hvor du aldri kan senke deg og alltid må krige inn i posisjonene. Antallet jenter som er gode nok for semifinale er nesten doblet. Det er en kamp om plassene og med mitt nivå ingen rom for å feile. 

Jeg har aldri skjønt hvordan utøvere kan være så ustabile, men i år har jeg fått erfare det «first hand» og det har vært lærerikt. Frustrerende og lærerikt. Jeg håper at jeg i fremtiden vil kunne se tilbake til 2019 og si at det var min viktigste sesong. 

Rutesettingen i helgen var fantastisk. Sammen med VM i Tokyo var det det beste fra året. Det var hardt, teknisk og ga alle en stor utfordring. Janja Garnbret som har fått servert mange lette ruter i år skinte på den harde semifinalen. Hun var overlegen og viste oss alle hva hun kan når det handler om å komme høyest. I finalen var det Jain Kim sin tur til å skinne og hun toppet finalen som eneste utøver. Med Garnbret som siste utøver stod hun igjen i en posisjon hvor hun måtte toppe. Ingen feil. En situasjon hun har vært i litt for mange ganger i år. Igjen slet hun med situasjonen og det var en tydelig frustrert Garnbret som gikk opp på det nest høyeste steget av pallen. Jeg er spent på om Garnbret offentlig vil uttale seg om årets rutesetting. Teamet i helgen bestod av Christian Bindhammer, Reinhard Fichtinger og Helene Janicot. Franske Janicot er eneste kvinnelige rutesetter i verdenscupen i led og har vært en del konkurransesirkuset siden hun var 16 år gammel. 

Verdenscupen er over, men nordisk mesterskap og NM i led gjenstår fortsatt. Jeg gleder meg veldig til NM på hjemmebane.