Hamstringskaden jeg pådro meg under VM i fjor tar tid å lege, og selv om jeg trener godt og er i god form, er jeg foreløpig ikke konkurranseklar. For å konkurrere er jeg avhengig av å kunne gjøre ekstreme flytt, og akkurat nå er det mest avanserte jeg kan klatre bratte krimpestiger. Riktignok ganske harde stiger, fordi fingrene er på sitt sterkeste. Jeg har et håp om å konkurrere i september, men fokus ligger allerede på 2023-sesongen, sier Tina Hafsaas til Norsk Klatring.
HÅPER PÅ SEPTEMBER: Tina Hafsaas er kanskje tilbake i verdenscupsirkuset i høst. Foto: Privat
Poenget med verdenscup i september er først og fremst å sjekke nivået - Tina har liten tro på gode resultater.
– Å være i toppform til september er neppe en realitet siden jeg ikke er i stand til å trene konkurransespesifikt. Men jeg håper å kunne gjøre en verdenscup som en slags nivåsjekk, sier hun.
– Hva med EM?
– Jeg hadde ambisjoner om å rekke EM, som går noen uker tidligere. Men siden jeg ikke fikk vært med på noen buldrekonkurranser ble jeg ikke vurdert til uttak. Selv om jeg er tauspesialist krevde forbundet at jeg måtte gjøre begge disipliner for å kunne delta i EM.
Tinas hovedmål er VM neste år, selv om forberedelsene har fått kjørt seg med både covid og skade. Heldigvis er hun sikke spå å få klatret NM i høst sig forhåpentligvis Nordisk mesterskap.
TRENING: Tina trener målretta mot neste sesong på verdens høyeste nivå. Foto: Privat
– Treningsmessig har jeg hatt et fokus på VM i 2023 i flere år. Det blir trolig mitt siste mesterskap. Mye av forberedelsene har ikke har gått som planlagt med covid og restriksjoner, og snart et år med skade, men jeg prøver å være tilpasningsdyktig og jobbe så godt jeg kan. Hvis jeg ikke får vært med på verdenscupen, håper jeg i hvert fall på nordisk mesterskap som har et litt snillere nivå. NM i november er jeg sikker på at jeg rekker, sier hun.
– Hvilke planer har du framover?
– Da det ble klart at EM røyk la jeg andre planer som var forenelig med skaden og treningen jeg har fått gjort, som har vært primært utenfor veggen, og reiser til Rocklands om to uker. Jeg håper å kunne klatre på mitt beste, men jer også forberedt på motgang, skumle situasjoner og buldre jeg må gi opp. Jeg er i utgangspunktet litt pinglete på buldringa, så en beinskade gjør det litt verre å falle. Men jeg tror eksponeringa er bra, og jeg gleder meg veldig til å dra på tur igjen.
– Hvordan føles det å ikke kunne være med på de store konkurransene, selv om du er i bra form?
– Det gjør litt vondt, men samtidig er jeg så langt unna å klatre normalt at jeg ikke bruker så mye tid til å tenke på det. Da jeg skadet meg i september falt det meg ikke inn å gå glipp av neste sesong. Jeg var forberedt på tre måneder, men nå går jeg inn i min tiende. I år er det flere nordmenn som konkurrerer internasjonalt og for meg som har konkurrert så mye alene er jeg nesten litt misunnelig. Men jeg unner dem den gleden det finnes i fellesskap, og jeg håper jeg blir en del av det snart!
