At steiner på veien til de imponerende Hollenderan en dag skulle bli mer populært enn rutene, var det ikke mange som kunne spå. Her er historien om Tromsøs buldreperle.
TYNT: Øystein Andresen forsøker og repetere DJ Krimp (7A+). Foto: Laurent De Senarclens.
Lesetid: 7 minutter
Klatring i Tromsø er fjell, is, lange riss og snøbakker. I gamle dager, om våren, var det eneste mellomrommet mellom snø og klippe; en liten, infam bergknatt på Korteidet i Ersfjord – som Svein Smelvær hadde pusset opp med tannbørste, stålull og vinkelsliper. Den er fem meter høy og åtte meter brei og har noe sånt som 30 ruter. Alle klatres på hårfin friksjon og millimeterstore granittkrystaller, og alle er gradert til 3+. Det eneste som buldret der ute, var bass-stemmen til Svein når noen brukte araldit-taket på den ruta som eliminerte araldit-taket. Først seinere skjønte vi at vi alle buldret.
I gamle dager, om våren, var Korteidet bare en overgang i mai for å psyke seg opp fra 50 graders snø til 90 graders granitt. Vi hadde nok alle prøvd oss på steinene ved strendene i Tromvik og Rekvik, vi hadde hørt om et par store blokker bak en av skolene i Tromsdalen, og vi hadde sett den ene steinen i vegkanten ute i Store Blåmannsvika. Men at de kunne brukes til noe interessant, eller i det hele tatt at steiner kunne være noe å lete etter, de tankene var det ingen som tenkte helt ut før mot slutten av 1990-tallet.
Da begynte det langsomt å gå opp for oss at noen av de som sa de skulle til Frankrike for å klatre, ikke dro til Chamonix eller St. Jeannet eller Verdon, men på tur i en skog. Skogsklatrerne tok med seg inspirasjonen opp i Småbakkan, og snart hadde vi en hel dal full av bevegelser! Selv innbarka tromsøklatrere, som er født i et riss og oppvokst i en snøbakke, oppdaget gledene ved å frigjøre seg fra tau og utstyr, frigjøre seg fra den lange anmarsjen opp til Hollenderan, frigjøre seg fra bekymringer om regn på returen, og destillere klatringen ned til pur bevegelsesglede.
Det var Jørgen, Mårten og Øystein som begynte, og de snakket om et sted som verken het Ordalen eller Blåmannsvika, men noe midt i mellom. De buldret fort fra seg på steinen i vegkanten, og fortsatte oppover i Småbakkan. Flere fulgte etter. Normalsteinen (eller Firkantsteinen) tilbød over dusinet klassiske linjer på grad 4 til 6. Derfra og videre oppover OrBlå – som man i ekstasen benevnte området – lå det potensielle perler på rekke og rad.
_Z7M2537---copie
EGGENDE: Det siste flyttet på Har en drøm (6B). Foto: Laurent De Senarclens
«Det eneste som buldret der ute, var bass-stemmen til Svein.»
I spydspissen stod Jørgen Drangfelt, Jossan Johansson, Bjørn Krane, Mårten Blixt, Halgeir Nyheim, Bettina Aasnæs (og enda fler). De mest åpenbare ståstartene opp til og med 7A ble etablert, hele veien opp til klassikeren Tirpitz (6B/C) øverst i dalen. Men som så ofte skjer, når det kommer nye øyne til; åpner det seg opp enda mer. Den første generasjonen buldrere leflet minimalt med sittstarter og traverser. I 2004 meldte Espen Samuelsen sin ankomst, og åpnet klassikere alle andre hadde gått blindt forbi, slik som Aléatoire (7A) og Skruf (6C). Sammen med Lorentz Mandal, Marius Martensson og Øystein Andresen ble det utover tiåret åpnet en rekke klassikere på 7-tallet.
BRATT: Caroline Løftingsmo prøver seg på Aléatoire (7A). Foto: Solfrid Eik
«Men som så ofte skjer, når det kommer nye øyne til; åpner det seg opp enda mer. »
Borti Natta (7B) var i så måte et definerende øyeblikk, og det hele kulminerte i Espen Samuelsens Reisen til Julestjernen (7C/+). Som en oppsummering av denne perioden åpnet Jørgen endelig det langvarige, men åpenbare og Fontainebleau-aktige definisjonsprosjektet på Normalsteinen: Sju år i Dalen (7A+). Ringen var sluttet. Bordet var dekket for kidsa.
Vi har ikke glemt hvor vi er født. Men i dag, på en alminnelig hverdagskveld, ja til og med på lørdager, hender det ofte at avkjøringslomma under Småbakkan er den parkeringsplassen på Kvaløya som har flest klatrebiler.
IMG_0965
HELT VANLIG: Klassisk scenario på Normalsteinen. Foto: Caroline Løftingsmo
«Ringen var sluttet. Bordet var dekket for kidsa.»
BULDRINGEN
Det er naturlig å dele inn Småbakkan i flere mindre områder:
1. HAVNA: For de litt mer viderekommende. Beliggenheten er aldeles nydelig nede ved sjøen. Korteste vei ned er å parkere på ei lita avkjøring på en bakketopp. Eventuelt på den store avkjøringa nedenfor Sjursteinen, deretter går man mot brygga og videre bortover fjæra.
2 URSEKTOREN : Området med den korteste anmarsjen, 10 sekunder til nærmeste stein. Her er det relativt få steiner og landingene er i mange tilfeller dårlige, men området er absolutt verdt et besøk. Parkering på avkjøring rett nedenfor Sjursteinen.
3 NORMALPLANET : Småbakkans mest populære område, og Normalsteinen er uten tvil den mest brukte steinen i Småbakkan. Ingen over og ingen ved siden. Den har sannsynligvis like mange besøk som alle de andre steinene til sammen. Parkering i svingen like før brua.
_Z7M2516---copie
TYNT: Lorentz Mandal går Dj Crimp (7A+). Foto: Laurent De Senarclens
4. TERRASSEN: Et idyllisk lite område, med 10-12 steiner innenfor en radius på 60-70 meter. Grillplass, bekker og et lite vann (rundt Flomsteinen). Terrassen det mest besøkte området etter Normalplanet.
5. PANSERKRYSSEREN: Her ligger dalen kanskje største stein, Panserkrysseren Potempkin. De høyeste veggene nærmer seg definisjonen cragruter. Det ligger også flere andre steiner her med en mer normal størrelse.
6. FJØSPLANET : Det siste tilskuddet på stammen, og det er til nå pusset og gått ca 40 problemer. Mens Normalplanet, Terrassen og Panserkrysseren er forbundet med sti, så ligger Fjøsplanet litt for seg selv på nordsiden av ei stor ur. Enkleste vei opp er forbi Rallarsteinen i Normalplanet.
Skjermbilde 2016-04-07 kl. 16.53.30
OVERSIKT: Sjekk hvor de ulike områdene ligger i kartet over.
Epilog
Begynnelsen
I følge mytene ble det bedrevet nøtteklatring på steiner nære veien allerede på seint 70- og tidlig 80-tall. Nesheim-brødrene skal ha besteget den majestetiske sørveggen på det som nå kalles for Sjursteinen. Men det var ikke før helt på tampen av årtusenet at ting skjøt fart. Buldring var på den tiden et marginalt undergrunnsfenomen, crash-pader eksisterte ikke, men i den støvete kjelleren på Fiskerihøgskolen drev en gjeng og krimpet på de minste listene døgnet rundt.
I sterk opposisjon til turbamsene i TKK kalte de seg Kalk & Gummi. Etter å ha fyrt seg opp i et par år med filmen The Real Thing dro de endelig på pilgrimsferd til Fontainebleau påsken 1999. Vel hjemme igjen begynte man å leite etter gull innover dalen i Småbakkan.
IMG_0956
PÅ VEI: Mot Småbakkan for å buldre. Foto: Caroline Løftingsmo
Småbakkan i fare
Fylkesvegen mellom Ersfjordbotn og Tromvik, forbi Store Blåmannsvika og Småbakkan, er en av de mest rasutsatte i Tromsø kommune. Den er også problematisk smal og svingete for tungtrafikken som går der. Statens Vegvesen har derfor satt i gang med en vegutredning for å finne løsninger. Det virker allerede gitt at det vil bli bygd bru over Grøtfjorden for å kortslutte strekningen innerst i Vågen, der vi starter turene til Hollenderan.
For å fikse den andre problemstrekningen gjennom Bårdsvikdalen, står det mellom småtunneler og utrettinger langs dagens trase, eller en helt ny veg opp gjennom Småbakkan og tunnel gjennom til Bondslettdalen, under Grøtfjordklumpene.
Det siste alternativet vil berøre buldreområdene i Småbakkan sterkt. Foreløpig kan det se ut til at alternativet gjennom Bårdsvikdalen blir billigere og ligger best an, men vi kan ikke føle oss trygge før vegplanen er vedtatt. Tromsø klatreklubb har etablert god kontakt med vegplanleggerne, og gjør sitt beste for å ta vare på området. Vi forsøker også å skape oppmerksomhet lokalt om områdets store verdi for både klatring og annet friluftsliv.
Vi samler kreftene på Fri Flyt
I løpet av året legges norsk-klatring.no ned. Vi flytter standplass til friflyt.no, med fullt fokus på bratt friluftsliv. Det meste av tester og reportasjer flyttes til friflyt.no/klatring. Bli med videre!
