Denne saken er delt opp i 3 deler
Det finnes en rekke forskjellige kurs en kan melde seg på, Fjellsport 2 til DNT et av de få som setter krav til deltakerne om tidligere erfaring, et iallefall i teorien videregående kurs. Problemet er dessverre at DNT bare stiller krav til deltakelse på minimum 1 bre eller klatrekurs og gjør ingen sjekk av deltakere, så virkeligheten er at man går ganske hissige fjellturer med folk som kun har vært på bre eller har brattkortkurs. Kurset starter vanligvis med en dag på cragget for å sjekke kunnskapsnivået, for lettere å vurdere gruppa og tilpasse turalterniver. Men på grunn av veldig dårlig værmelding, valgte vi å gå for tur på første dag og ta en rask gjennomgang av metoder og utdeling av utstyr ved oppmøte kvelden før. På to instruktører har vi fire deltakere som ved første øyekast virker spreke og kompetente, så valget faller på austabotntind-traversen. Denne traversen er en av mine favoritter i Hurrungane. Den kombinerer relativt kort anmarsj med mye eksponering, klyving og klatring og er i forhold til de store ryggtraversene i Skagastølsmassivet, noe lettere å «baile» fra – alt i alt en fin intro til de store ryggene.
Skagastølsryggen: Forfatteren forserer Patchells sva (3, 1 t.l.) i venstrekant av Halls Hammer på en av mange ikke fult så sommerlige sommerdager i Hurrungane. De resterende to deltakerne fra Fjellsport nivå 2-kurset (omtalt i artikkelen) og medinstruktøren på slep. Foto: Henning Wang arkiv
Anmarsjen ender etter en relativt kjip motbakke uten sti i steinur brått oppe på ryggen hvor en går fra lite eksponert terreng til en tynn rygg med langt ned på begge sider. Litt klyving bort denne leder til en hammer og en kort rappell når man går normalveien fra sør.
De tre første deltakerne kommer seg greit ned, men den fjerde, en danske ligger mer en han står oppe på hammeren og ser skeptisk ned. Jeg har aldri rappellert før sier han plutselig. Hadde du ikke tatt et klatrekurs da?, spør jeg. Jo, brattkortkurs inne.
Etter en del ekstra kameratsjekker og en lengre aking på magen over kanten går rappellen fint, terrenget blir noe mindre eksponert opp til sørtoppen og vi er tilbake i normalt tempo. Fra sørtoppen og bort til hovedtoppen følger en relativt smal og eksponert rygg og dansken begynner igjen å kjenne på eksponeringa og høydeskrekken han ikke helt viste han hadde.
Det er litt som å se den klassiske tegninga av evolusjonen i revers. Han starter på to bein med rett rygg, bøyer seg gradvis framover og før vi vet ordet av det er han nede på alle fire, krabbene bortover ryggen.
Dette tar jo selvfølgelig en del mer tid enn vi helst vil bruke, værvinduet vi har gått på lukker seg, og i det vi starter på selve klatringen har det begynt å snø.
Noe stressa på å komme oss opp og ned fra fjellet, før været blir for ille, klatrer jeg og den andre instruktøren, Halfdan, parallelt oppover den siste taulengden, mens deltakerne står like ute av syne nede på en hylle.
Med Storen i bakgrunnen: Therese, en sjeldent flink deltaker, får lov å prøve seg i den skarpe enden på Raeburns sva på normalruta på Søre Dyrhaugstind (4, 4 t.l.) en sjeldent fin sommerdag. Kurs: Klatring i Lom og Hurrungane, Breoppleving. Foto: Henning Wang
«Jeg liker klatring og jeg liker fjell, bare ikke i kombinasjon.»
Jeg står og vurderer en sikring da jeg ser Halfdan noen meter til venstre ta tak i en 20 kgs blokk i et lite bratt opptak. Blokka løsner, han faller, rygg først på ei hylle noen meter under - blokka rett sidenav oppå de to halvtauene. Vi ser på hverandre, han er uskadd, vi puster letta ut og smiler. Halfdan løfter av blokka for å klatre videre, det ene tauet ser greit ut, det andre er kutta rett av. Halfdan knytter seg så raskt ut av stumpen han nå har i selen og inn i den nye enden, stapper tampen i sekken og setter en finger foran munnen, kikker ned mot der deltakerne står lykkelig uvitende, og sier hysj.
Med snøværet forsvinner heldigvis også sikten og dansken klarer å klatre normalt på lik linje med de andre. Ned fra fjellet derimot gir snøen han nye problemer da glatt halvbratt ur ikke er noe en møter i Danmark så ofte, og i motsetning til Bambi som kun var et par meter ut på isen, har vår Bambi flere kilometer med is å forsere. Jeg tror aldri jeg har sett noen falle på rumpa så mange ganger verken før eller siden. Vel nede kom han bort til meg å gav meg et sitat jeg aldri glemmer: «Jeg liker klatring og jeg liker fjell, bare ikke i kombinasjon.»
Været ble meldt ganske dårlig etter den turen, og da kompisen til vår danske venn sleit med et vondt kne, trakk de seg da vi igjen begynte snakke om en fjelltur. Med bare to kompetente deltakere igjen på to instruktører åpnet det opp for nok en krevende tur som førte til 20 timers tur over Skagastølsryggen på is og snø-føre, men det er en annen historie.
I de reviderte fjellvettreglene er det et eget punkt som heter: «Tilpass turen etter evne og forhold». Men hvordan vet man egentlig om en tur man ikke har vært på er over evne? Den klassiske fjellvettregelen, «Lytt til erfarne fjellfolk», en regel som ironisk nok er fjernet fra de nye reviderte reglene, kan fort gjøre ting verre da det er et kjent faktum at spør man en mann om veibeskrivelse, vil han gjerne både peke og forklare uten å vite sikkert hvor det er, noe som fort fører til at du ender i både feil dal og på feil fjell. Da står man gjerne igjen med klatreføreren og sin egen vurderingsevne - en evne som og etter min erfaring er noe forskjellig kalibrert hos kvinner og menn - og et valg, nemlig prøve å se hva som skjer, eller holde seg til det man har prøvd før og vet fungerer.
Små gleder: Etter en lang dag med snøbaksing i skyene på Store Austabotntind (2+, 2 t.l.) nyter instruktør Siri Gjendemsjø et lite glimt av sol på returen. Kurs: Fjellsport nivå 1, DNT. Foto: Henning Wang
De fleste drar ikke til fjells for å klatre samme rute eller fjell om igjen og om igjen. Det er eventyret, opplevelsen, det ukjente som trekker, så er man på tur på egenhånd går man stort sett alltid for noe nytt. Med kursdeltagere på slep, blir det noe annerledes. Det enkle og trygge valget er å gå der en har gått før, men før eller siden begynner man å se nye muligheter og alternativer, og da må naturlig nok en gang være den første. Og da er vi rett tilbake til spørsmålet: hva er tur over evne? Hurrungane som kursarena er tidvis noe uegnet på grunn av lange, tunge anmarsjer. Turene blir stort sett mye gåing og lite ren klatring, dog i stilige, bratte alpine omgivelser. Det er derfor vanlig å gjennomføre deler av kurs på crag, som f.eks Tronoberget i Lom, hvor en kan bruke tiden mer effektivt på å lære det håndverksmessige med naturlige sikringer, standplass osv. Når en så kommer til fjells blir deltakerne så godt som alltid gitt rollen som andremann, mens instruktøren leder. Dette både av sikkerhet, ansvars- og tidsmessige årsaker. En sjelden gang innimellom kommer noen med nok margin, og erfaring til å selv lede på kurs, og kan hvis gruppa er rask og været er bra få lov til å prøve seg, men det skjer som sagt nesten aldri.
I stedet får man se hvordan instruktøren, som forhåpentligvis er en erfaren klatrer (ikke en tilfeldig brattkortinnehaver) løser ting, noe som ofte gir et godt innblikk i hvordan ting fungerer i praksis. De fleste kursturene i Hurrungane, som normalruta på Austabotntind eller Storen, er dessverre mer en leksjon i veivalg opp fjellet, bevegelse i eksponert terreng og turopplevelse enn klatring. Å gå helt opp til Hefteys renne for å se en instruktør lede en grei taulengde, gir ikke en mye tid til å jobbe med selve håndverket. Så, etter mange år i Hurrungane, begynte jeg å se etter en litt større flertaulengders rute som kanskje kunne gås med kurs, en ordentlig klatretur i stedet for en lang gåtur med litt klatring.
Som abonnent på et av Fri Flyts magasiner får digital tilgang på alle plussartikler. Se for eksempel
Terrengsykkel: Test av elsykkel for sti
Klatring: Slik velger du klatresko
Landevei: Test robuste grussykler med bukkestyre
UTE: Slik tar du vare på teltet
Fri Flyt: Test av allsidige topptursekker
