Denne saken er delt opp i 3 deler
I den vestre delen av Jotunheimen finnes det en alpin lekeplass som har trukket klatrere siden slutten av 1800-tallet. Vi snakker da selvfølgelig om Hurrungane, den norske tindesportens vugge. Og i sentrum av alt, juvelen Store Skagastølstind aka Storen. Siden Slingsby hang og slang der oppe alene fra en breøks på førstebestigninga, har denne toppen blitt en drøm og et mål for mange.
I dag finnes det side opp og side ned med info om fjellet, rutene, vær og forhold, og man kan enkelt hoppe på kurs og guida turer for å komme opp.
For den erfarne fjellklatrer er kanskje utfordringa ikke helt hva den en gang var, men for den uerfarne eller dårlig forberedte er muligheten for epics og potensiell jobb for den alpine redningsgruppa fortsatt stor.
Mitt eget møte med fjellet var nettopp av den typen, lite erfaring og ekstremt dårlig forberedt.
Mer eller mindre rett fra folkehøyskole lånte vi en bil og kjørte til Jotunheimen fra Trondheim, tittet såvidt litt i føreren, snakket ikke med noen som hadde peiling og gikk for en lav alpin start rundt klokka 12. De to venninnene jeg hadde med (Mari og Kristin) var relativt spreke, men hadde kun klatra litt på topptau, og iført joggedress og ryggsekk fra barneskolen, var de ikke helt kledd for anledningen.
Værgudene smilte heldigvis til vår ekstremt dårlig utstyrte gruppe og gav oss en varm og vindstille dag. Halvtau var det ingen av oss som hadde, så vi klatra med ett 10,5 mm heltau, noe som via Andrews renne funka sånn tålelig bra. På tross av dårlig bekledning, manglende erfaring og fraværende planlegging kom vi opp på toppen en gang ute på kvelden, så på utsikten, tok et par bilder og begynte på returen.
I Slingsbys fotspor: Jakob Fink leder stødig an med kurset Fjellsport nivå 2 (DNT), hakk i hæl på den siste etappen opp Slingsbyruta (2+, 3 t.l.) på Storen etter en lang tur opp fra Slingsbybreen til Mohns skar i tåka. Foto: Henning Wang
Siden vi ikke hadde snakket med noen var helikopterslynga (Storens kjente rappellretur) helt ukjent, og vi gikk i stedet for en retur samme vei vi kom opp, altså via Andrews. Andrews renne er som navnet vil tilsi, en renne, den følger et hyllesystem med mange små opptak, og som renner flest er den et oppsamlingspunkt for stein. Å rappellere ned den er nok et fint alternativ på vinterstid, men om sommeren vil jeg ikke anbefale det. Vi var i tillegg 3 personer på et tjukt 60-meters heltau, og som det skulle vise seg da vi starta returen, de to andre hadde aldri rappellert før.
Morsom situasjon egentlig, instruksjon i rappell på toppen og en haug med 30-meter rappeller ned en slak og løs renne, jeg først for å finne veien og de to andre til å finne ut av ting selv oppe på standplass og følge etter. Alt tatt i betraktning gikk det relativt greit, og knappe åtte timer senere var vi ute av renna og tilbake over svaene. Sola gikk ned for den ene timen den blir borte midtsommers og uten hodelykter kavet vi noe rundt i skumringa.
På svaene glemte Kristin å ta ut knuten etter rapellen, tauet satte seg fast, hun insisterte på å klatre opp og hente det, satte seg selv fast og jeg måtte opp og rigge tauet til rapell på nytt og hente henne.
Det begynte så å regne litt, ble virkelig mørkt, vi gikk for langt til høyre, kom til en hammer vi ikke kom ned fra, måtte reversere 100 høydemeter, fant snøfeltene og kom omsider tilbake til hytta på bandet.
Utslitte var vi egentlig klar for å ta kvelden her, men uten noen form for overnattingsutstyr eller mat valgte vi å gå hele veien ned til teltet ved Turtagrø. Anslått turtid ca 12 timer. Vår tid: 23,5.
«For de som da ikke vil prøve seg på et ekte eventyr som det over, og ikke kjenner flinke folk de kan bli med, er klatrekurs i fjellet en vei å gå.»
I etterkant er det merkelig å tenke på at vi både kom opp og ikke minst ned igjen uten større problemer. Vær og forhold i høyfjellet er svært skiftende, en dag skinner sola og ungdommer i joggedress flakser seg opp, den neste er det snø, is, null sikt og så kraftig vind at selv de erfarne må snu. Det er jo selvfølgelig mye god læring i å prøve og feile på egenhånd, men det er samtidig greit å prøve seg litt mer i mindre utsatt terreng først så en slipper feile så alt for mye i høyfjellet der konsekvensene fort, kan bli store.
Men før eller siden er det ikke nok å henge på craget eller trene med ryggsekk i trapp, man må til fjells for å lære å klatre i fjellet. For de som da ikke vil prøve seg på et ekte eventyr som det over, og ikke kjenner flinke folk de kan bli med, er klatrekurs i fjellet en vei å gå. Muligheten til å prøve noe ut mens man har tryggheten av en relativt kompetent person med brattkort opp i mente bak seg kan ikke undervurderes.
I tillegg til å klatre selv har jeg nå holdt klatre og brekurs i Jotunheimen og Hurrungane i åtte år. På den tiden har jeg prøvd, om enn på tidvis sarkastisk vis, å lære folk både respekt for fjellet og hvordan komme seg opp og ned igjen på en relativt trygg måte. Majoriteten av kursene og turene har gått uten problemer, men med nok tid og turer er det alltid noen som ikke går helt som planlagt.
Les også: Jo Nesbø på klatretur til Romania
Som abonnent på et av Fri Flyts magasiner får digital tilgang på alle plussartikler. Se for eksempel
