Ondskapens toalett

Det var i hvert fall det jeg trodde jeg så. Olsen kjører fort og februarskumringen visket ut detaljene i landskapet. Vi snakket lavt i den lune bilkupeen. Hvordan var forholdene på krukset i år? Lite ante vi at epicen som lå foran oss hadde lite med klatring å gjøre.

Vi forsøkte to, tre steder med campinghytter og et pensjonat før vi måtte innse at dette var utenfor sesongen for vanlige folk. Alt var stengt. Vi var på vei videre nordover da vi kom forbi en rasteplass med et handicaptoalett. Olsen var i fyr og flamme. Han hadde overnattet på rasteplassdoer både i Oppdal og Telemark tidligere og mente denne var av uvanlig høy standard. Etter å ha inspisert rommet på 2 x 2 meter med dass i det ene hjørnet, vask i det andre og en naken lyspære i taket, ga han det tre stjerner.  Selv klarte jeg ikke å skyve bort tanken på at feite trailersjåfører jevnlig bæsjet her, og gikk utenfor for å sette opp teltet mitt.

Vinden hadde tatt seg opp, og det var blitt plussgrader. Det lyste i et kondemnert hus i lien ovenfor, og det luktet svakt svovel, som etter et steinsprang, uten at jeg kunne skjønne hvor lukten kom fra. Jeg gikk bak toalettet hvor det var en flate av passende størrelse. Lyset fra hodelykten gled over våt snø gjennomtrukket av asfaltstøv, et dropspapir og en fremsmeltet hundebæsj. Duken blafret intenst i vinden, og jeg slet med å tre i stengene, men fikk etter hvert satt opp teltet og lagt klar underlaget og posen.

Vi spiste middagen innendørs. Olsen hadde gjort det koselig. Stearinlys varmet rommet og countrybalader fra Ipoden la seg over duren fra passerende tungtransport og vislingen fra kulingen. Vi låste døren. Ville nødig ha en tissetrengt bilist brasende inn i middagsselskapet vårt.

Jeg hadde kanskje sovet en time da jeg våknet brått og nervøst. Teltet ristet voldsomt. Stengene bøyet seg. Duken ble rykket i alle retninger, men bevegelsene i teltet stemte ikke med vindkastene. Jeg fikk en vond følelse av at det sto en taus gruppe mennesker rundt teltet og røsket i bardunfestene. Jeg tenkte på drapsaken fra Sverige, hvor et ungt par ble stukket i hjel gjennom teltduken, av en psyko, mens de sov. «Er det noen der!?» Stemmen min hørtes fremmed ut. Som når man hører seg selv på bånd. Jeg følte meg som en idiot, men klarte ikke roe ned. De gule teltveggene ga meg assosiasjoner til magesekken til et rovdyr. Jeg dro ned glidelåsen og tittet ut. Helt øde. Lyset i huset ovenfor var slukket. Jeg lå våken resten av natten, med uro i kroppen, forbannet på meg selv. Mørkeredsel. Et nytt lavmål i min klatrekarriere.

Jeg sto opp i grålysningen. Orket ikke mer. Tenkte på faens Olsen som sikkert hadde sovet som en stein. I rekkverket til trappen på toalettet hadde noen hengt en gjenglemt, skitten bamse.

Gutten var fem år gammel og hadde alvorlige psykiske problemer. En liten selvskader med sår og arr over hele kroppen. Olsen var barnevakt og hadde ansvaret for at han ikke skadet seg. En vanskelig oppgave siden de var på en byggeplass full av verktøy, skarpe gjenstander og vaklevorne stillas. Gutten spratt rundt med lys latter, på jakt etter noe som kunne punktere den glatte barnehuden. Olsen løp etter, men hver gang situasjonen virket under kontroll, unnslapp gutten og jakten startet på ny. Til slutt gikk det galt. Gutten hadde funnet en plankebit full av rustne spiker. Han hevet den til slaget mot seg selv. Olsen rakk ikke frem og våknet fra marerittet med kroppen full av adrenalin.

Mørke. Han følte ondskap sive opp gjennom toalettet sammen med stanken fra avføringen. Panikken fra marerittet hadde satt seg fast i kroppen. Han fikk tent noen telys og satt på toalettsetet. De sperret mot det verste av det onde oppkommet. Suset fra kulingen utenfor var som djevelsk tinnitus. Den måtte umiddelbart nøytraliseres. Han fikk rotet frem Ipoden. Skjelvende hender, kortpustet småbanning . «Må finne rolige ballader. FORT!». Med disse to foranstaltningene på plass, og en isøks i hånden, la Olsen seg skjelvende til å vente på grålysningen. Trestjernersbivien var blitt til et fengsel av dårlige vibber.

Da jeg åpnet døren fant jeg en medtatt Olsen. Jeg har sett den samme mannen dra ut endeløse runouts på vanskelig isklatring med et lunt smil om munnen. Jeg har opplevd Olsen småplystre i møte med ekstreme objektive farer. Hadde jeg ikke vært så satt ut selv, ville jeg sikkert ledd av at han nå var redusert til et mentalt vrak av en natt på et toalett. Det hadde jo ikke skjedd noe, ikke noe håndfast og konkret, men fornemmelsen av fare føltes reell, som drønnet i et leheng før skredet går, eller når håret som reiser seg på armene før lynet treffer.

Vi pakket raskt ned utstyret i stort alvor, hev oss i bilen, og lot Langåni forsvinne i bakruten uten en tanke på klatring.

Både Olsen og jeg har hatt noen dårlige overnattinger i fjellet: En klissvåt portaledge, en natt på 6000 moh. med alvorlig mageinfeksjon og mulig lungeødem, en primus som eksploderte i forteltet. Likevel kommer ingenting opp mot natten på Ondskapens Toalett når det gjelder opplevelsen av ukontrollert, gnagende angst. Var vi i fare? Jeg vet bare at det er noe galt med det stedet, noe fryktelig galt, og jeg er ikke i utgangspunktet en overtroisk mann. Når jeg har satt all stolthet til side, og skrevet ned denne historien som utvilsomt vil gjøre Olsen og meg til latter i klatremiljøet, er det fordi jeg føler en plikt til å advare. Jeg ville heller satt opp teltet mitt midt på E6 enn å våge meg på en ny overnatting i Ondskapens Toalett. 

Les også Jo Gjedrems legendariske artikkel om joika-begrepet.