Denne beretningen må leses inn i en spesiell ramme. For det første er det hendelser som ligger nesten 30 år tilbake i tid. Det var en tid hvor min klatrekompetanse knapt nok kunne kalles kompetanse – brennende interesse ville vært en bedre betegnelse. Lysten til å klatre derimot var det ingenting i veien med. Synet av en veiskjæring, litt bar klippe eller en fjern fjelltopp var nok til å få det til å krible i fingertuppene.
Det er også slik, eller var i hvert fall slik, at det var en dobbeltkommunikasjon i klatremiljøet omkring det å frisoloere, dvs å friklatre uten tau. Utad hevdet de fleste at de alltid la vekt på sikre rutiner og at det å soloere var uforsvarlig galskap, men stadig vekk fikk man høre historier om både den ene og den andre som hadde soloert ruter på crag i Oslo og noen ganger i fjellet. Nyhetene spredde seg sakte, men sikkert, og var ofte ledsaget av kommentaren: «Ikke si det videre». Denne siste kommentaren var også, som oftest, en dobbeltkommunikasjon – egentlig skulle man si det videre (det var jo hele poenget), men det kunne man jo ikke si. Det var en rekke slike udokumenterte og tåkete rykter som sirkulerte i miljøet, og fersk som jeg var tenkte jeg at dette var noe alle drev med, men bare ikke snakket høyt om. Historien blir forhåpentlig litt mer forståelig når den settes inn i denne rammen.
Les også: Slik bruker du bena teknisk riktig
For en rekke år siden, før den første tyske føreren, «Go North», ble utgitt og lenge før Nissedal ble et mål for østlandsklatrerne, var jeg på sommerferie i Telemarks vakreste dal. Dagene gikk med til bading, soling og fisketurer langs Nissers bølgende strender. Min klatreerfaring på denne tiden var ikke stor. Iveren og begeistringen var på størrelse med Stetind, mens evnene og kunnskapene var på størrelse med Vettakollen. Til tross for dette misforholdet (eller kanskje nettopp på grunn av det?) ble blikket oftere og oftere, som av en usynlig magnet, trukket mot Hægefjells glattskurte svavegger. Jeg hadde i flere år, overfor klatrekamerater, lovprist Nissedal, og særlig Hægefjell, som et klatringens uoppdagede Mekka, men det var ingen som lot seg friste. Det ble mumlet om lange, usikrede svapartier og vanskelige returer i tilfelle regn. Kort sagt; interessen var minimal.
En tidlig morgen var begeret fullt. Uten noe mer om og men pakket jeg sekken og hev den ned i baugen på vår lille røde plastbåt. Etter noen få åretak ut fra land startet jeg motoren og lot deretter baugen peke rett mot Hægefjell. Det gikk ikke fort, men fremdriften var jevn og sikker og om en halvtime ville jeg kunne fortøye båten i Horgevika rett under Hægefjell. Vel en kilometer ut fra land hostet motoren noen ganger og stillheten var plutselig øredøvende. Jeg forsøkte å starte motoren flere ganger uten hell. Bensintanken var overraskende lett eller med andre ord, tom. Jeg tok årene fatt og båten beveget seg igjen fremover, men i en helt annen fart. To timer senere gjorde jeg landgang i Horgevika. Etter å ha fortøyd båten i et tre, kastet noen blikk bort på en gjeng med forskrekkede nudister skar jeg rett inn i skogen. Kursen var satt rett mot Hægefjells innsteg.
Da jeg kom opp på det som i dag er parkeringsplassen ble jeg bare stående å måpe. For et fjell, for en klump med granitt! Jeg rasket hurtig sammen til et bål nede i det uttørkede elveleiet. Laget en kjele med kaffe som jeg drakk skåldende het og stekte en kjøttpølse som jeg spiste halvrå. Deretter småsprang jeg bortover sandveien og tok opp i skogen rett under Mot sola. Jeg så med en gang de åpenbare linjene opp Hægar og Mot Sola, den litt mer utydelige linjen opp Tyrion og til høyre var det sva i bøtter og spann. Jeg traverserte svaene bortover i retning Via Lara og holdt på å gå overende flere ganger siden jeg gikk med blikket vendt oppover det meste av tiden. Jeg så ruter og linjer overalt og fikk etter hvert følelsen av at det var mulig å klatre opp hvor som helst (og det er vel egentlig ikke langt fra sannheten). Da jeg nærmet meg Via Lara var det som om hjernen kokte. Det sterke solskinnet, sammen med det himmelvendte blikket gjorde meg helt ør i knollen. Før jeg visste hva jeg gjorde hadde jeg byttet ut joggeskoene med klatresko for å traversere over en svatunge som strakk seg et godt stykke ned mellom trærne. Men istedenfor å traversere begynnte jeg å klatre oppover. Det var som om jeg ble trukket oppover av et usynlig topptau med lite slakk. Etter fem minutter med tanketom klatring sto jeg plutselig på en liten hylle 50 meter over bakken, et eller annet udefinerbart sted mellom Tyrion og Via Lara. Sekken hadde jeg på ryggen. Foruten en sotete kaffekjele, et 50-meters tau, sele, joggesko, en clog, en kjøttpølse og noen karabiner, glimrer kiler og kamkiler med sitt fravær. 200 meter ut til høyre ser jeg et lite bjørketre som kanskje kunne brukes til rapellfeste, men ellers er det bare glatte, ubrutte granittflater hvor jeg enn vendte blikket.
Det tok litt tid før det sank inn. Men det var som en krampe satte seg fast i maveregionen, en sugende følelse i mellomgolvet som om hele fordøyelsesystemet var på vei ut – angst angrep hver celle i kroppen: «Du kommer til å falle, du kommer til å tumle nedover som en sekk med poteter og klaske inn i det store grantreet i bunnen». Fantasien var ikke til å stagge, den løp løpsk mellom forskjellige scenarioer, det ene mer gruvekkende enn det andre. I noen minutter var det eneste jeg tenkte på å holde meg fast – hadde jeg kunnet borre meg inn i fjellet så hadde jeg gjort det. Jeg så for meg redningsaksjoner og en Sea King fra Sola som hang svevende i luften over meg. Jeg kunne høre de kritiske kommentarene og se overskriftene i VG og Dagbladet. «Galskap i fjellveggen» eller «Selvmordskandidat på Hægefjell i Nissedal“.
Mens jeg sto klistret fast til granitten så jeg en bil passere på sandveien nedenfor, kanskje 500 eller 600 meter unna. Flere personer gikk ut av bilen, sto der i flere minutter og pekte og gestikulerte ivrig i min retning. Etter hvert satte de seg inn i bilen og kjørte videre. Istedenfor å rope på hjelp fikk dette meg til å falle til ro. Fornuften kom krypende motvillig tilbake som en hund som har fått skjenn. Å klatre ned var uaktuelt – jeg hadde nok erfaring til å vite at det å klatre nedover er langt vanskeligere enn det å klatre oppover. De femti meterne jeg hadde klatret opp til hylla var sva i ordets rette betydning – formasjonsløse, glatte, vannslipte svaplater som var helt greie å klatre opp, men vanskelig å klatre ned. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å fortsette.
Når beslutningen var tatt falt fordøyelsessystemet etterhvert til ro. Det jeg husker best fra klatringen videre er en konsentrasjon som var så intens, så målrettet at omgivelsene ble borte. Det var som om jeg var inne i en tunnell og langt der oppe i det fjerne lå toppen. Omtrent midtveis, eller kanskje litt over midtveis, var det en svaplate med et par meters tykkelse som stengte veien videre. Det så ille ut på avstand, men da jeg nærmet meg åpenbarte det seg et dieder i venstre kant med et riss i bunnen. Jeg klemte meg inn i diedret og etter noen nervepirrende flytt heiv jeg meg opp på toppen av svaplata. Herfra og videre oppover flatet det ut. Klatringen var aldri vanskelig, men noen av de vanskeligste partiene var nok oppe og luktet på femmertallet. Det verste var ikke selve klatringen, men uvissheten som hele tiden lurte i bakhodet – var det en farbar vei helt til topps? Jeg kan ennå huske den jublende lettelsen da det begynte å flate ut. På toppen lovte jeg min skaper at dette skulle være min siste soloering – og det har det også – med noen beklagelige unntak, blitt. Jeg fant veien ned, over noen svære glattslipte sva, på østsiden av fjellet og derfra ned til båten igjen.
Mens jeg var ute på tur hadde det blåst opp. En kraftig sydlig vind fikk den lille røde jolla til å danse rundt i bølgene. Jeg måtte ro rett mot vinden og fremdriften var minimal – kanskje omkring 10 meter i minuttet. Jeg holdt meg langs land hele tiden og hadde sekken klar til å kastes inn på land – klatreutstyret skulle reddes! Bølgene var såpass store at de flere ganger slo inn i båten og jeg måtte øse med jevne mellomrom. Etter tre timer med vedvarende roing kom jeg omsider frem til hytta – ør i knollen, sår i håndflatene og mør i baken.
Når jeg tenker tilbake på denne klatreturen opp Hægefjell så er det med en følelse av vantro og ubehag, men det er også, må jeg medgi, en dårlig maskert følelse av stolthet som sniker seg inn. Det å soloere opp sydveggen på Hægefjell var galskap, det rene skjære idioti – men på den annen side er det helt klart en av de mest intense klatreopplevelsene jeg har hatt. Og jeg fikk erfare at når det virkelig gjelder er det utrolig hva kropp og sinn kan prestere.
Les også: Test av klatreseler
Les også: Fjellmannen fra helvete
iveggen
I veggen: Dette bildet er tatt ca 100 meter oppe i veggen, under frisoloeringen av førstebestigningen.
ruta
Hægefjell: Den vakre hovedveggen på Hægefjell, med ruta inntegnet.
Arne Larsen
Alder: 59
Utdanning: Cand. philol
Arbeid: Forfatter av boka Storen og Pionerer, kvinner i klatresporten
Begynte å klatre: 1986
Hardeste bulder: Høibakktraversen på Kolsås
Hardeste rute: Ingen sommerferie (8-) på Hellerud
Beste klatreopplevelse: Vestpillaren på Presten eller on-sight av Veien til Mekka på Kolsås
Beste bok: Brødrene Karamasov av Dostovjetskij
Beste film: Bladerunner
Klatredrøm: Klatre Vestveggen på Stetind før årene blir for mange og baken for tung
Husk at du som abonnent på et av Fri Flyts magasiner får digital tilgang på alle plussartikler fra Landevei.no, Terrengsykkel.no, FriFlyt.no, utemagasinet.no og norskklatring.no.
