Denne beretningen må leses inn i en spesiell ramme. For det første er det hendelser som ligger nesten 30 år tilbake i tid. Det var en tid hvor min klatrekompetanse knapt nok kunne kalles kompetanse – brennende interesse ville vært en bedre betegnelse. Lysten til å klatre derimot var det ingenting i veien med. Synet av en veiskjæring, litt bar klippe eller en fjern fjelltopp var nok til å få det til å krible i fingertuppene. 

Det er også slik, eller var i hvert fall slik, at det var en dobbeltkommunikasjon i klatremiljøet omkring det å frisoloere, dvs å friklatre uten tau. Utad hevdet de fleste at de alltid la vekt på sikre rutiner og at det å soloere var uforsvarlig galskap, men stadig vekk fikk man høre historier om både den ene og den andre som hadde soloert ruter på crag i Oslo og noen ganger i fjellet. Nyhetene spredde seg sakte, men sikkert, og var ofte ledsaget av kommentaren: «Ikke si det videre». Denne siste kommentaren var også, som oftest, en dobbeltkommunikasjon – egentlig skulle man si det videre (det var jo hele poenget), men det kunne man jo ikke si. Det var en rekke slike udokumenterte og tåkete rykter som sirkulerte i miljøet, og fersk som jeg var tenkte jeg at dette var noe alle drev med, men bare ikke snakket høyt om. Historien blir forhåpentlig litt mer forståelig når den settes inn i denne rammen.