Minner om ny alpinklatrelinje i Lofoten

Solid standplass ble satt i ei enorm blokk, og Harry tok første lengde på cirka 40 meter opp en vertikal kamin med varierende isforhold. Jeg hørte mye krafsing og bannskap oppi der, det var med andre ord tydelig at han koste seg. Standplass var det verre med, Harry brukte en god halvtime før det endelig var klart. Jeg fulgte oppover og stoppet et par meter under Harry, som hadde fått inn en bankebolt og et knivblad i den kompakte steinen. Godt nok. De irriterende skyene forsvant plutselig som dugg for solen og endelig var sikten mer enn akseptabel. Sånn er hverdagen som solskinnsalpinist... 

Så var det min tur, jeg skulle litt ned og opp noe som lignet på en kamin, 3-4 meter høy og bratt. For å unngå taudrag sende vi bare ned utstyret via tauet og jeg kunne sette i gang. En delikat travers over dårlig is måtte gjøres før jeg satte kursen rett opp mot kaminen. Masse løssnø gjorde at jeg sank ned flere meter og 3-4 meter høyde ble fort til 5-6 meter. Kaminen var smal, sikkert ikke mer enn 70 centimeter, slik at her måtte man holde pusten. Jeg skviste meg inn og oppdaget en stor klemblokk over to vertikale vegger. Grov meg igjennom snølaget innerst og kom inn i en liten hule hvor jeg fikk satt en isskrue i nydelig blank is. Det var så trangt at jeg knapt kunne snu meg, derfor måtte sekken legges igjen inni hula før jeg klatret ut igjen og satte i gang med klatringen. Da det var så smalt at jeg ikke kunne hugge skikkelig med øksa, måtte jeg hooke på små iskrystaller og sette ryggen og ræva mot den andre veggen og åle meg opp. Klassisk kaminteknikk med andre ord, ikke veldig estetisk, men effektivt.  Svingte meg så ut på en snørygg før en ny kamin som var like bratt, men mye bredere, og kunne by på særdeles morsom klatring. Avsluttet på en snøbakke før standplass ble satt i halvdårlig alpin is og avbundede økser. Harry kom etter med sekkene på slep og gliste bredt; dette var fett mente han!

Neste lengde ble en bratt usikret lengde på pappsnø med sukkersnø under. Briten pløyde seg oppover i god stil og fikk satt en ny standplass i enda dårligere is enn den forrige.
Vi begynte å nærme oss toppen og så to linjer til topps, en rett opp som virket fin og en ut til venstre som startet med bratt snøbakke før en avslutning opp på eggen som virket nesten overhengende fra der vi stod. Jeg prøvde meg først rett opp men det jeg trodde var is var vertikal eller overhengende puddersnø, og etter litt baksing ble vi enige om at dette kom til å ta evigheter. Jeg klatret ned igjen og ut til den andre linja som startet med lett snøbaksing før det dro seg til i toppen som ventet.  Mye løssnø og dårlig is gjorde det til 10-15 spennende og bratte meter, men jeg fikk satt noen halvdårlige kammer underveis som i hvert fall ville bremset et fall litegrann. Freste gjennom en liten toppskavl og kom opp på eggen. Fantastisk utsikt ned til sydrenna som jeg husker fra fjorårets tur. Sola var på vei ned og vi ble kjapt enige om at den opprinnelige planen om å traversere bort til Vestre Rulten var litt i overkant. Etter mye graving fikk vi banket inn en hex og rappellerte til forrige standplass. Der ble det litt mer komplisert og vi endte opp med en dårlig abalakov. Ingen av oss ville belaste den noe særlig og valgte å klatre ned 60 meter før vi fant en noe bedre rapell. Den var delvis fritthengende og sendte oss ned i snørenna som deler nordveggen på vestre/østre Rulten. Det var blitt mørkt, men underveis på returen dukket månen opp og lyste vei for oss helt ned til båten. 

Returen til Digermulen ble uforglemmelig med et fantastisk nordlys som lyste opp hele Raftsundet. Harry bemerket at «I´ve never seen anything as beautiful as this». Godt sagt, til og med en nordlysbortskjemt nordlending ble helt fjetret og vi holdt på kræsje i en av stakene som markerer «skjær i sjøen» i det smale Raftsundet. 

Ruta ble hetende Arctic Light, M6, AI4+.

Se flere bilder i galleriet under!