Tina Hafsaas på finaleruten. Foto: Eddie Fowke ved The Circuit Climbing and Performance

1 Tina Hafsaas på finaleruten. Foto: Eddie Fowke ved The Circuit Climbing and Performance

Tina Hafsaas nummer fire i verden

Oslojenta endte på 4. plass i den mest prestisjefulle konkurransen i verdenscupen 2017.

Lørdag 15. juli 2017 kl.20:47

Wow. Hvor skal jeg starte? Det har tatt meg litt tid å lande og sortere tanker og inntrykk. Det hele er fortsatt litt surrealistisk og i grunn ganske fjernt.

Fjerde beste kvinne i verden? Bare tanken gir meg gåsehud. Jeg har trent og gjort absolutt alt jeg har kunnet gjennom hele våren for denne sesongen. Jeg har tatt et stort steg nivåmessig og hadde en anelse om hvordan jeg kom til å ligge an i verdenscupen. Samtidig var det en vanskelig sesongstart med EM og den første verdenscupen hvor ting ikke helt stemte, og man vet jo aldri før man kommer i gang. Jeg hadde mye å bevise for meg selv her i Chamonix. Jeg måtte bevise at jeg var bedre enn resultatene jeg hadde fått. Jeg måtte bevise for meg selv at de ikke var representative for nivået mitt.

Å klatre min første internasjonale finale som senior i det som er årets største konkurranse er som en drøm. Stemningen under presentasjon og observasjon. Finaleruten med helt nye tak og masse volumer. Utøvere som samarbeider for å prestere best mulig.

På grunn av min 6. plass fra semifinalen gikk jeg ut som nummer 3 med regjerende Europamester Anak Verhoven forran meg. Jeg visste på forhånd at hun var der for å kjempe om seieren, så det å klatre etter en av de beste ga meg ikke noe ekstra press som mange kanskje tror. Og jeg hørte på jubelen at hun toppet.

Dette var min første finale og jeg var ikke der for å toppe. Jeg ville komme så høyt som overhode mulig og være offensiv. Jeg fant raskt flyten og ble overrasket over hvor gode takene var. Klatringen var middels hard hele veien, og i det jeg begynte å bli litt pumpa fant jeg plutselig en knelås hvor jeg fikk parkert. Det var der jeg innså at «wow, jeg klatrer finale i Chamonix» og snudde meg til havet av publikum som fulgte med og heiet meg opp. Etter et minutt i hvilen gikk jeg videre inn i en sekvens jeg trodde kom til å være hardere, men også den var ganske grei. Da jeg kom opp til topplata skjønte jeg plutselig at jeg hadde mulighet til å toppe, og med et snev av toppfeber falt jeg i en sekvens som viste seg å være en taktisk riktig beslutning. Det var ett flytt på topplaten man ikke kunne gå kontrollert, og i stedet for å risikere å falle valgte jeg å safe og så gå for plussen på neste flytt. Alt dette ble avgjort i millisekunder og er i grunn egentlig ikke noe man kan kontrollere, men det ga meg 4. plassen i stedet for 5. plassen foran Jessica Pilz som falt på nettopp dette flyttet.

Jeg var i ekstase! Jeg hadde flyt, jeg var offensiv, jeg var taktisk smart og best av alt – jeg kom til topplata. Det er ingenting som er så gøy som å klatre på topplata og jeg ble firt ned til jubel og glede jeg aldri har vært borte i tidligere.

Jeg er selvfølgelig litt skuffet over at jeg valgte den deffensive avgjørelsen nå i etterkant, men det er så mye positivt å ta meg seg fra denne konkurransen at det blir bare en bagatell til sammenlikning. Og en lærepenge.

Jeg er utrolig takknemmelig for alle som har sendt meldinger, ringt og kommentert bilder. Jeg er rørt over hvor mange som bryr seg, og det er spesielt en kommentar som traff, og den var fra Linn-Karin Stendal. Hun var beste norske kvinne da jeg ble introdusert for verdenscupen da jeg var 14 år gammel, og den traff meg midt i hjertet.

«Endelig en stor dag for norsk kvinneklatring, utrolig imponert! Det er så vanskelig å nå opp og så mye som skal til, men du klarte det :-) Gratulerer!»

Om 4. plass er et resultat som er representativt for nivået mitt er jeg ikke helt sikker på. Jeg var kanskje fjerde best i verden på torsdag, men samtidig vet jeg at det er så utrolig små marginer for å komme seg inn i finale. Og når man først er finale, ja da er det som de sier – da kan alt skje.

Finalen, som viste seg å være for lett, ble toppet av Janja Garnbret, Jain Kim og Anak Verhoven. De tre ble skilt på countback til semifinalen og Janja stakk av med seieren. Også herrefinalen var alt for lett og ble toppet av fire. Vinneren var italienske Marcello Bombardi, som også klatret sin første verdenscupfinale og han vant på tid. Om jeg skulle satt en grad på vår finale ville jeg gått for 8a+, til sammenlikning pleier damefinalen visstnok å ligge et sted mellom 8b+ og 8c+.

Neste verdenscup er om to uker, da i Briancon, men før det skal juniorbuldrerne våre delta i europacup. Konkurransen går av stabelen førstkommende tirsdag med kvalifisering og finaler onsdag.  

Gikk du glipp av?

    Sikker på standplass

    Sikker på standplass

    De fleste av oss har satt en og annen dårlig sikring, og sluppet unna med det. Det er jo sjelden en mellomforankring belastes. Standplassen derimot, belastes alltid. Derfor må den alltid være trygg

    Heftyes renne på Storen

    Heftyes renne på Storen

    Drømmen for mange er å stå på toppen av Store Skagastølstind. Enkel klatring til tross, man må gjerne prøve flere ganger før man lykkes.

Den gjemte perle

Den gjemte perle

Isen for de varme vintre ligger litt skjult, men er virkelig verdt turen.

Vårens perle

Vårens perle

Øvre sydstup på Kolsås er klatrebar hele vinteren, og er det en bulder du bør gå når solen står inn og fjellet fremdeles er kjølig, så er det Norges første buldreklassiker.

En klatrekjærestes bekjennelser

En klatrekjærestes bekjennelser

Belay-bitch! Det ble sagt så lavt at jeg knapt hørte det. Det forandret min innstilling til klatresporten.

– Hvor små må skoene være?

– Hvor små må skoene være?

KLATRESKOLEN (EP8): Er rimelig klatreutstyr mer utrygt, og hvor små må skoene være?

Slik snur du på toppen

Slik snur du på toppen

KLATRESKOLEN (S2E3): Noe av det viktigste du må kunne som uteklatrer er å snu trygt på toppen av ruta.

Slik bruker du kamkilene

Slik bruker du kamkilene

KLATRESKOLEN (S2E4): Kamkilen er en av våre kjæreste sikringsmidler. Paula Voldner viser hvordan den skal brukes.