Klatring i Urdviki

Klatringen, som foregår på store hull og rissformasjoner i en overhengende vegg minner om klatring på kalkstein i sydligere strøk. I kombinasjon med en campingplass badet i sol nede ved Byglandsfjorden er dette kanskje det nærmeste du kommer klatring i sør-Europa uten å måtte forlate landet. 

Veggen er sørvest-vendt, og sola treffer veggen rundt 13:30. Hvis du tar turen i sommermånedene, må du tidlig opp for å rekke å klatre i de beste forholdene. Det er også en fin klippe å besøke i vår- og høstmånedene, da kan du ta en lang morgen og vente til sola treffer veggen, og klatre inn i solnedgangen.

Veggen er dessuten regnsikker, så ikke snu selv om det skulle komme noen byger. Anmarsjen tar omtrent 20 minutter i en bratt ur. 

Noen velger å campe langs fjorden, andre sjekker inn på nærmeste campingplass: Setesdal Hotel.

Si fra til eieren der at du er klatrer, er du heldig får du sengetøy inkludert i hytteleien!

Les mer om klatringen på Sørlandet generelt. 

Historien om klatringen i Urdviki 

Veggen ble oppdaget av Kim Kjærsgaard og Marit Widding som begynte utviklingen i 2004. De bodde i Kristiansand, og hadde blitt tipset av veggen fra klatrer Nils Rune Birkeland.

Superklassikeren Fiesta (8) fikk de første boltene. Oslo-klatrer Pål Stillesby var også aktiv i utviklingen, og flere av de mest populære rutene på veggen ble boltet opp de følgende årene.

Sverre Jordbakke går Fiesta (8). Foto: Paula Voldner

Det var stor aktivitet fram til 2010, men fortsatt blir det boltet og gått nye prosjekter. Potensialet på veggen er stadig stort. 

Les også om kjente og skjulte perler i Agder og Telemark. 

Mini-intervju med en av utviklerne: Pål Aarø-Stillesby

– Våren 2005 var vi i gang, forteller Stillesby.

– Mette (kona mi) og Jo Gjedrem ble med for å starte på herlighetene. Det var en gjeng joikas fra Kristiansand som var med, men de satt stort sett og grilla bål og sang kristne sanger. Det tyngste utviklinga var i 2005/06. Hans-Jørgen Oppi Christiansen og jeg hadde et par ferieuker der de somrene. Varmt, klamt og mye knott. Etter var det en samling hvor det ble bora noen ruter. I årene etter har jeg vært der jevnlig hvert år og bora en linje i ny og ne, eller gått tidligere etablerte prosjekter. 

– Hva er den fineste linja der? 

– På bildene Kim sendte over var det Fiesta-sektoren som sto frem som mest unik og fristende. Er ikke ofte vi blir servert hullklatring i Norge, og på så flotte formasjoner! Kim bora Fiesta den vinteren og holdt av linja til høyre til meg. Jeg boret den på første turen over. Urdu for begynnere (9-), som den ble hetende, er en av de flotteste rutene jeg har gått. De unike formasjonene, moves på hull og skåler.

Joakim Thommesen går Urdu for begynnere 9-. Foto: Pål Aarø-Stillesby

– Samme sommer boret Hans-Jørgen linja som etter hvert ble Sølvreven (8+). Et unikt stykke stein det også, men helt annerledes. Flotte tak rundt to små diedere. I senere tid har jeg gått Bængshot (9-) på nedre sektor. En veldig kul sportsrute med litt brattere klatring og en perfekt pumpoppbygging.  

– Hva tenker du om potensialet der nå (både på klippen, men også omkringliggende felt)?

– Det mest opplagte er nok boret, men klippen er stor, og det er mye bra urørt igjen om man er litt kreativ med tilkomst til veggpartier litt opp i veggen. Jeg har nok igjen for mange flere turer. Vi har «funnet» en flott sektor lenger opp i dalen, som vi har kalt Heddeviki. Ser veldig bra ut, men vi har ikke somla oss til å ta fatt enda. Muligens blir det en del naturlige linjer der. Ellers er det masse vegger her og der på vei ned mot Byglandsfjord. Mest tilgjengelig er nok turistattraksjonen Tjovehedderen, en grotte rett opp fra campingen ved Neset. 

– Fortell en artig historie fra gamledager a! 

– Artig og artig. Høsten 2013 var vi en stor gjeng som hadde leid oss et par campinghytter ved Reiårsfossen. Robert (Caspersen, red.anm) fikk store stikk og en intens kløe etter første natta. Vi andre tenkte at han var svakelig (endelig). Dagen etter var hele gjengen i samme situasjon og vi oppdaget alle skallene fra veggdyrene i hytta. All bagasje måtte tømmes og ristes. Når vi kom hjem strippa hver og en av oss til nettoen utenfor heimen, kastet og brant tøyet og putta det som skulle overleve i stekeovnen. Alle gikk med konstant angst for at de ikke skulle dukke opp i senga eller sofaen hjemme. Det var den helgen jeg boret og gikk Når veggdyret våkner (8). 

Robert Caspersen går Siesta 8/8+. Foto: Pål Aarø-Stillesby