The Candy Shop

Da gjelder det å omfavne mulighetene. Og muligheter var det mange av. Klatreverket i Oslo ble bygget, og Tjelmeland friksjon designet vegger over hele Norge. Stian bestemte seg for å være med på toget.

– I ungdommen er vi et speil ut mot den verden vi velger å møte. Men skal man starte opp for seg selv, må man også selv virkelig vite hvorfor man vil materialisere en ide. Altfor ofte blir det bare med tanken.

Det er mange tråder til det man driver med. Inspirasjonen fra par år tidligere, hvor han hadde vært en vinter i Fontainebleau med noen amerikanske buldrere, var også sterk.

Les også: Feltene i Osloregionen

– Det var blant annet med Dave Graham og Jason Kehl. Jason hadde med sin genuine særhet begynt å designe for So Ill. Det var kanskje dette alternativet som for meg skulle åpne en dør ut av formell utdanning og et liv som arbeidstaker. Jeg ville ikke bli et tannhjul som skulle oppfylle andres behov. Jeg ville være skapende, men først og fremst på mine egne premisser.

Stian kom ikke til et dekket bord. Hvordan lages en produksjonsmodell, hvilket materiale brukes til utforming, hvilket materiale brukes til produksjonen? Alt måtte oppdages.

– Jeg var ikke i nærheten av å vite noe om noe. Heldigvis kom jeg via en kunstmateriell-butikk i kontakt med de som restaurerer Nidarosdomen. Her tar de avstøpninger av skulpturer. Jeg fikk en omvisning, noen materialtester og en kontakt på Østlandet hvor jeg kunne kjøpe polyurethan. Det hele var veldig spennende, og slik begynte produksjonen. Det var mye testing og fortsatt går det i en del testing og utklekking av nye ideer. Nye teknikker for shaping, bedre silikoner, bedre polyurethan, nye verktøy, nye fyllmaterialer, nye utskjæring-materialer osv.

Til å begynne med handlet det om å skape rimelige tak som en kunne trene seg sterkere på, og å skape noen kule variasjoner som var mer relevante for den klatringen han drev med på den tiden.

Les også: Klatreparadiset Lofoten

– Det handlet om perfekte pockets, krimper og andre tak til bratt klatring. Altså med fokus på fingrene. Det var dette i kombinasjon med volum som jeg mente kunne gi kul ruteskruing. Derav navnet 3DClimb. Når vi ser på utviklingen, så er det dette som ruler i internasjonal ruteskruing i dag. Men for et kommersielt klatresenter så tar volumer litt for stor plass, og forstyrrer andre buldere. Uformingen i dag heller derfor mot store grep hvor albuen og resten kroppen aktiveres i ulike vinkler.

Men driften består ikke bare i å designe. 3DClimb er en av de få som faktisk står for produksjonen selv. Den er altså ikke outsourcet til østeuropeere eller kinesere som står for produksjon, som han mener er økonomiske slaver langs et samlebånd med hver sin lille oppgave. 

– Jeg kunne valgt annerledes om jeg ville gjort firmaet stort. Men det er visse fordeler med dette også. Med egen produksjon kan alle settene med grep støpes i hvilken som helst farge og etter ti minutter plukkes ut av formene. Dette gir høy grad av fleksibilitet, og mulighet til å sette sammen akkurat de grepene man vil ha til en rute. Og det gir en ekstrem produktivitet, noe som er avgjørende for å holde konkurransedyktige priser.

Jobben handler ikke bare om å lage klatretak, men også å designe nettsider med nettbutikk, grafisk design, ordne med produktbilder og silikonering. Man har også alle de kjedelige oppgavene.

– En del består uungåelig i regnskap, med a-meldinger, arbeidsgiveravgift, mva-meldinger, aksjonærregister-meldinger, skattetrekksmeldinger osv, samt alle reglene, tilleggsskjemaene og innbetalingsfrister. Et rigid overkomplisert system oppkonstruert for å knekke ethvert freidig mot. 

Stian påpeker en viss frustrasjon for alt regelverket og skjemavelde vi å igjennom i Norge, men mener det på tross av alt dette likevel altså er mulig å lage produkter i Norge. 

– Men det å simpelthen lage fysiske varer i dagens Norge er en formidabel utfordring. Så godt som alt vi kjøper i butikken er laget et annet sted i verden. Som regel av de heller fattige i vårt økonomiske hierarki. Lavere produksjonskostnader til tross; prisen vil på veien til Norge har steget på grunn av fordyrende mellomledd og selgere. 

Han mener resultatet er arbeid gjort av uengasjerte, anonymiserte mennesker som ikke driver med klatring og som ikke har fritid nok til å vite hva de er engasjerte i. Dette vil han bort fra.

– Det er det å kunne skape noe ut fra eget hode, lage veien selv, designe nye og varierte shapes. Det er det som driver meg. Å gi innendørsklatring nye former for desperasjon og kule bevegelser. En viktig brikke er også de mange engasjerte, ekstra positive og inkluderende folk som er genuint opptatt av klatring. Det er i mellomrommet her at trykket skapes, at energien har sitt utspring, og at lysten til å skape noe kommer.

Les også: Buldring på Åland

Som abonnent på et av Fri Flyts magasiner får digital tilgang på alle plussartikler. Se for eksempel 

• Terrengsykkel: Test av elsykkel for sti 
• Klatring: Slik velger du klatresko 
• Landevei: Test robuste grussykler med bukkestyre 
• UTE:  Slik tar du vare på teltet 
• Fri Flyt:  Test av allsidige topptursekker