Epic. «Enorm», «storslått», «veldig» var ordene som dukket opp på skjermen i macens engelskordbok. Den opprinnelige oppfatningen av en epic er vel sånn omtrent å henge i en vegg og holde på å dø. Gjerne om vinteren. I snøstorm. Helst uten mat og i hvert fall uten kontakt med omverdenen. Hvordan det nå kan oppfattes som storslått. I senere tid har det gått inflasjon i begrepet. Noen mener det holder lenge at det regner på anmarsjen. Mens noen av den gamle skolen mener epicen først er endelig hvis og når man dør. Selv har jeg vært redd mange ganger. Og ikke rukket å bli redd enda flere. Men var det epic?

Trollerier

1 1989, før innendørsæraen, hadde jeg klatra ute halvannen sesong. Jeg kjente få i miljøet, men det at jeg klatret på kiler en dag på Hellerud var tydeligvis grunn god nok for Leif Håvard (Kvande, red. anm) til å, relativt raskt etter at vi hadde hilst, spørre om jeg hadde lyst til å klatre Rimmondruta i Trollveggen. Trollveggen hadde man jo hørt skulle være supert og jeg syntes således forslaget hørtes flott ut. Riktignok hadde jeg aldri vært i fjellet eller klatret fleretaulengdersruter, og kunne dermed ikke vite at man helst skulle bruke hjelm. Når Leif Håvard heller ikke hadde den slags spesialutstyr, så ble vi enige om at det nok gikk fint uten. Og det gjorde det lenge. Helt til jeg etter nøye vurdering besluttet meg for å stole på et litt løst tak på en travers omtrent midtveis i ruta. Jeg suste plutselig nedover tildels i pendel med hodet først. Etter ca 10 meter tok skallen ansvar og stoppet pendelfallet. Noe fortumlet tok jeg meg til hodet og kjente at det var vått. Skjønte at det var et hull og at man nok burde hatt hjelm allikevel. Men epic? Nei. Vi ble nå fort enige om at det var en fin tur.