Årets første internasjonale buldrekonkurranse er vel overstått og vi sitter alle igjen med en god følelse. Vi hadde riktignok marginene mot oss, men det var fortsatt en veldig bra konkurranse!

Innsbruck er kjent for å arrangere bra konkurranser, og i år var intet unntak. Allerede under semi-finalen var konkurranseområdet pakket med folk, og finalen var stappa. 153 utøvere fra 20 forskjellige land deltok på helgens konkurranse og fra Norge var det tre; Hannah Midtbø, Kenneth Elvegård og meg selv. Bjørn Sætnan skulle også delta, men trakk seg i siste liten grunnet dyre flybilletter.

Annonse

Konkurransen gikk over tre dager; kvalik torsdag, semi-finale fredag og finale lørdag. På grunn av mange deltakere deles klassen inn i to grupper hvor de to gruppene klatrer på hver sine fem buldre. I gruppen til Kenneth var det skrudd hardt og teknisk, men ikke for hardt. Man måtte gå fire buldere for å gå videre, og Kenneth toppet to. De to bulderne vi trodde passet han best kom han seg ikke opp, mens de to tekniske og fingertunge toppa han lett. Han sa selv han ble litt for gira og var tom for krefter på de to siste og tyngste bulderne. Hadde han vært litt freshere på slutten kunne det kanskje sett litt annerledes ut. Hvordan man disponerer kreftene er svært viktig fordi det er såpass intenst, med mindre man flasher alle, da får man litt pause mellom hver bulder.

For oss var ikke bulderne så harde som vi forventet. Hannah flashet de tre første veldig lett, og jeg var veldig nære, men på grunn av den dårlige kapasiteten min kom jeg meg rett og slett ikke opp. Jeg toppa riktignok nummer 1, men på to forsøk, som var veldig tullete fra min side. De to siste bulderne var tekniske og hverken jeg eller Hannah kom oss opp. Men med Hannahs tre flash gikk hun videre til semi-finale og fikk sin revansj dagen etter.

I semi-finalen var hun en av få som gikk det første bulderet som var fysisk, og det så svært lovende ut for de neste. Hun klatret med selvtillit og det så lett ut da det gikk. Neste bulder var en teknisk en, og med tanke på hvor mange som gikk den kan den ikke ha vært alt for kjip. Men Hannah hadde problemer med å finne balansen og kom seg ikke lenger enn til bonus. Nummer tre var nok det bulderet hun var nærmest på og som kunne sendt hun til finale, men et kjipt flytt og tiden tok henne. Det siste bulderet var veldig hardt og det var ingen av de 20 jentene som gikk det.

Med en topp på tre forsøk og tre bonus på seks forsøk holdt det til en 13. plass for Hannah. Dette er jo bra i seg selv, men det var også veldig nære finale. Man måtte flashe en bulder og to bonus for å gå videre, og i likhet med de elleve andre jentene som toppet en bulder var det nok ikke bare Hannah som følte seg close på finale denne helgen. Små marginer, som alltid, men en veldig bra start på sesongen.

For min egen del gikk det veldig mye bedre enn hva man skulle tro ut i fra resultatlisten. Jeg persa på dårligste resultat, men jeg storkoste meg likevel. Det var skikkelig gøy å konkurrere igjen. Jeg var jo ikke forberedt for denne konkurransen, og jeg gikk ikke inn med konkrete mål om å nå semi-finale, noe som ville vært et realistisk mål om ting hadde vært normalt. Men det er de fortsatt ikke. Buldrene våre var ikke så alt for harde, selv ikke for meg, men jeg fikk likevel smekk på de største svakhetene mine nå; fingerstyrke og utholdenhet. Jeg var veldig nære på to av dem, og jeg er bombesikker på at de hadde gått om jeg hadde vært så sterk som jeg pleier å være, og jeg kunne gått den siste og mest tekniske om jeg hadde truffet litt bedre på betaen fra starten av. Det hadde vært veldig interessant å være med med den formen jeg pleier å være i, og det skjer nok en gang i fremtiden.

Jeg ble veldig veldig gira av å være med her, og selv om det fortsatt er taukonkurranser jeg satser på skal jeg nok være med på flere buldrekonkurranser. Jeg har ikke deltatt på en buldrekonkurranse siden 2013 på grunn av skade og sykdom, men nå som ting er begynt å bli bedre blir det nok mer av det. Man lærer ufattelig mye om seg selv, hvordan man klatrer og hva som er dine styrker og svakheter. Jeg gikk inn i konkurransen og trodde jeg var svak i kroppen og fingerstyrken var normal, men det var nok heller motsatt. Stilene som blir skrudd er komplekse, men likevel så presise at om man er litt dårlig på noe så får man skikkelig smekk. Pluss at det er veldig mentalt. Alt handler om å nullstille seg, være fokusert og tilpasse seg etter stilen. Sva er teknisk og man må derfor være rolig og bevege seg følsomt, mens bratt er fysisk så da er man gjerne litt mer på. Mye av dette kommer med erfaring, men det er veldig interessant å se hvordan man oppfører seg i de ulike settingene. I tillegg til alt dette er det jo fantastisk gøy, og det er ikke tvil om at jeg skal delta på fler buldrekonkurranser.

Også var det Thilo da. Han ble tatt ut av NKF til å stille her i Innsbruck, men en uke før konkurransen fikk han beskjed om at han ikke fikk lov til å representere Norge fordi han er tysk. Da Thilo var 14 år og gammel nok til å konkurrere internasjonalt sa han tydelig i fra om at han var tysk, men fikk beskjed om at dette ikke var et problem. Nå er det der i mot blitt det. Ikke fordi reglene er endret, de har visst vært det samme hele tiden, men fordi det først ble sjekket opp nå nylig. Ettersom flere utenlandske statsborgere gjorde det bra på uttakskonkurransen på Lillehammer og kvalifiserte seg til verdenscupen i Stavanger ble forbundet nødt til å sjekke opp hvordan reglene egentlig er. I Norge er det slik at man kun er nødt til å ha bodd i landet de siste seks månedene, men internasjonalt må man ha norskt statsborgerskap for å kunne representere Norge. Thilo har tysk statsborgerskap og ble derfor nektet å stille, med mindre han ble norsk på papiret før konkurransen, noe som er umulig å gjøre på en uke. Man kan vel trygt si at timingen var elendig, for hva har vel en uke fra eller til å si?

Thilo har trent spesifikt frem til denne konkurransen, og det var veldig synd at han ikke fikk delta. Det syns vi alle! Han gjorde imidlertid en bra jobb som coach og bak kamera. Problemet med hele situasjonen er ikke det at han ikke lenger får lov til å konkurrere for Norge, for man er jo pliktig som forbund å følge reglene, men heller måten situasjonen er blitt håndtert. Litt uprofesjonelt syns nå jeg.

Så ja, nå har han et dilemma. Bli norsk og ha mulighet til å konkurrere når han vil, eller prøve å representere Tyskland. Det siste alternativet er absolutt mulig, men det kommer til å ta en stund å kvalifisere seg med tanke på nasjonale konkurranser, uttakskonkurranser og offisielle treninger. Han er nå siste års junior og i en posisjon til å kunne gjøre det veldig bra i både EM og VM, så sant han får mulighet.

Sesongens første konkurranse for buldrerne er nå over og neste er allerede om tre uker. Hannah og Kenneth er de eneste norske som reiser til Vail, og dette er første gang de deltar der. Vail har som tradisjon å holde en verdenscup i buldring, og stilen der er kjent for å være dynamisk og fysisk. Noe som passer dem begge veldig bra. Om to uker er neste europacup på tau og der stiller Norge også med utøvere. For min egen del blir det ikke sesongstart før i august. Jeg har valgt å droppe de to første verdenscupene fordi jeg har innsett at jeg ikke har nok tid til å komme i form. Jeg ligger på rundt 50% i treningsmengde, men et stykke bak på kvalitet. Jeg jobber fortsatt for å bli helt frisk, og dette er noe jeg er nødt til å prioritere. 2015 blir nok ikke mitt år, men en viktig læringsprosess.