Thilo Schröter, Sunniva Haave og jeg selv var den norske troppen på plass i München for den siste verdenscupen i 2018. Det var et fantastisk arrangement og jeg forstår hvorfor buldrerne omtaler denne konkurransen som den beste. En folkemengde av de sjeldne for konkurranseklatring å være, på en flott olympisk arena. Rutesetterne gjorde en god jobb gjennom alle runder med god variasjon i stil og grep.

For oss kunne det gått bedre. Thilo var i en gruppe hvor man måtte gå to buldre for å gå videre til semifinale, og dette var han nære på å gjøre. En topp av første bulder ga han en god start, men de neste tre var utfordrende både med tanke på koordinasjon, forhold og fottak. På det siste bulderet gikk han for topptaket og hang pendelen ut før den andre hånden skled av sloperen og han falt ned på matten igjen. Etter det forsøket klarte han ikke å holde i den samme sloperen igjen og han avsluttet runden sin med en topp og tre soner. Dette ga han 20. plass i sin gruppe og ingen nye rankingpoeng.

Thilo Schröter på siste kvalifiseringsbulder. Foto: Tina Hafsaas

Sunniva og jeg var i hver vår gruppe og vi måtte gå henholdsvis to og tre buldre med mange soner for å gå videre. Vi gikk en bulder hver og var egentlig ikke så nære på å gå videre som vi har vært på tidligere konkurranser. Vi ble nummer 30 og 31 i våre grupper.

Verdenscupen ble avsluttet med helgens konkurranse, og dette var Thilos første fulle verdenscup. Han forteller at det var en lærerrik sesong.

- Med så mye reising som sesongen la opp til i år var det også slitsomt og vanskelig å få trent ordentlig mellom konkurransene.

Sesongen hans startet i april med en helgetur til Sveits, fulgt av en helg i Russland, to uker i Kina, en uke i Japan og en i USA, som regel med kun en helg eller to i mellom og alt på to måneder. I sommer var det som de fleste buldrerne sa «endelig» et avbrekk hvor det var tid til å klatre ute og trene ordentlig. Nå i midten av august avsluttet de verdenscupen. I tillegg til at sesongen var lærerrik og slitsom forteller Thilo at det også var veldig interessant og morsomt. Han har lyst til å gjøre det igjen.

Sunniva studerer fulltid for å bli fysioterapeut og har akkurat startet sitt tredje år, på grunn av dette har hun kun anledning til å være med på de europeiske konkurransene og forhåpentligvis blir det fler av dem. Til sammenligning har ledsesongen fem av syv verdenscuper i Europa.

For meg er buldring fortsatt kun for gøy og en del av treningen for å bli en bedre tauklatrer. Det er lærerrikt, men jeg må legge ned en solid dose innsats for å klare å hevde meg i denne disiplinen. Avstanden mellom led og buldring fortsetter å vokse, og jeg er mektig imponert over de få utøverne som behersker begge deler.

VM er årets store mål og det er neste konkurranse. For meg har spenningen bygget seg opp etter en sesongstart som fint kunne vært en del bedre. Etter en treningssamling i Innsbruck forrige uke har jeg allerede fått inntrykk av mesterskapet og det kommer til å bli stort. Byen er dekorert med bannere og bilder, utøverne er daglig i media og det eneste folk snakker om er VM.