Det var NM og Nordisk buldring på Lillehammer i 2008 som ble spiren til Trondheim Klatresenter. De som husker denne fantastiske buldrekonkurransen, husker antagelig også noen utrolige buldresopper som Tjelmeland Friksjon bygget til denne konkurransen.

Per Arne Hamre og Arve Stavø, sammen med en knippe ivrige klatrere fra Trondheim Klatreklubb, hadde i lengre tid jobbet for å få til et ikke-kommersielt klatresenter i Trondheim. De ble grepet av formen på soppene, og hadde klokkertro optimisme på et senter i Trondheim. De dro tilbake og overtalte styret og resten av klubben om å kjøpe soppene – uten lokale. Heads on!

LYKKELIGE SENTEREIERE: Per Arne Hamre og Arve Stavø. Foto: Lars Oddvar Dolonen

Startet noe selv

Det ble ikke noe av det ikke-kommersielle senteret, og klubben satt nå med 3 buldresopper stuet vekk på et lager i byen. Og Per Arne og Arve hadde dårlig samvittighet for utgiften de hadde påført klubben. I et anfall av frustrasjon over elendig mulighet for klatretrening innendørs i Trondheim, bestemte de seg for å å gjøre noe selv. De kjøpte soppene fra Trondheim Klatreklubb, fikk leid et areal i den gamle ubåtbunkeren på Dora,
 og jobbet dag og natt med å bygge klatrevegger. De
 fikk med seg Torstein Eide og Robert Karlsen, og med kjempeassistanse fra ivrige klatrere stod senteret klart til åpningskonkurranse den 12. mars 2011.

Klatregleden varte i halvannet år. Da mistet de leiekontrakten med Dora, og var dønn slitne etter å ha drevet klatresenter på fritiden med full jobb ved siden av. Torstein og Robert valgte å følge sine egne spor. Per Arne og Arve vurderte å gjøre det samme – legge ned hele firmaet. Ved en tilfeldighet fikk de nyss om et lager ved Leangen som stod tomt. Det var kjempesvært, ca 1600 kvm, himmelhøy husleie, men helt fantastisk til et buldre- og klatresenter. Valget var å gå «all in» – si opp jobben og bygge og drive et klatresenter på fulltid, eller velge det trygge ansattlivet.

Klatringen vant

Fascinasjonen for klatring vant, og 8. mars 2012 var Per Arne og Arve eiere av et nytt klatresenter, nedsyltet i byggelån, men lykkelig for valget de hadde tatt. Trondheim Klatresenter blir drevet etter et enkelt prinsipp, klatrere skal trives på senteret! Ruteskruing er det viktigste de gjør! Arve Stavø er klar på prioriteringene.

– Det blir skrudd massevis av problemer hver uke. I hele senteret er det ca 300 buldreproblemer, og i løpet av seks uker er hele senteret skrudd om. World Cup-ruteskruer Adam Pustelnik har hjulpet med å 
få ruteskruingen inn i organiserte former, lært opp ruteskruere, og gitt mange råd i å skru gode problemer.

– Den sosiale siden av klatring er nesten like viktig som klatringen. Gratis kaffe er en selvfølge, og mange klatrere kommer innom for en kopp og en prat også på sine hviledager, fortsetter han.

Klatrere er fantastisk trivelige!

Trondheim Klatresenter har et godt forhold til Trondheim Klatreklubb, og lar de arrangere norgescup, NM og regionale konkurranser i senteret.
 

– Synes du det er morsommere å drive klatresenter enn å jobbe som forsker?

– Vil ikke si morsommere, men det er en mye mer sosial jobb hvor man treffer mange mennesker. Klatrere er fantastisk trivelige! Av og til savner man laboratoriet og kalkulatoren, men en klatrers gledesrop over å ha klart et problem etter gjentatte forsøk visker fort bort det savnet.

Arkitekt Per Arne Hamre savner heller ikke tegnebrett og husbygging.
– Jeg angrer ikke i det hele tatt. Jeg hadde behov for en endring i livet og dette ble virkelig et skifte. Arkitekter og klatresenterbyggere har helt forskjellige hverdager; akkurat hva jeg trengte.