På den tiden det ble vanlig med sportsklatring ute, oppsto et behov for å legge noe under tauet mens man klatret for å beskytte det mot jord, støv og bøss fra bakken. Det ble gjerne en duk av nylon. Etter hvert fant produsentene ut at det var hensiktsmessig å sette duken sammen med et trekk man kunne frakte og oppbevare tauet i, og slik oppsto tauposen. Til slutt fikk tauposene også en form for bæreanordning, så du kan bære den som en sekk eller skulderbag, og de fleste kaller dem nå for taubager.

Så godt som alle taubager har hemper å knyte tauendene i, og noen har et smart fargesystem der grønn hempe er topp-enden, mens den røde er bunn-enden.