Siv Wikberg ble alvorlig skadet i ulykken på Store Skagastølstind 21. juli. 

Hun forteller i et sterkt intervju med bt.no om hendelsesforløpet og tiden etterpå. 

Annonse

Det var på vei ned fra toppen av Storen da ulykken hendte. De hadde startet fredag på Skagastølsryggen og det hadde blitt knapt med tid. De hadde mørknet ute, og tatt en overnatting etter første rappell. Håkon og Siv var slitne og hadde latt resten av gruppen gå i forvegen, slik at de fikk hvilt og sovet litt. Siden hadde de tatt nedturen langs breen på venstre side, før de skulle krysse over.

– Vi går ut til midten av breen, hånd i hånd. Men det er glatt. Etter bare én meter begynner vi å skli, forteller hun til bt.no.

– Farten øker raskt. Vi raser nedover breen. Da jeg kommer til meg selv igjen, befinner jeg meg nede i en tre-fire meter bred bresprekk, sier Siv Wikberg videre.

Hun får da øye på Håkon, som ligger litt bortenfor. Hun ser at han puster, men er hardt skadet. Han ligger fastklemt mellom isen og svaet, og vannet som renner fra breen gjør at han har problemer med å puste. Hun roper på hjelp så høyt hun klarer.

– Skal jeg fortsette å rope, eller ta meg ned til Håkon? Jeg velger det siste. Jeg er opptatt av at Håkon ikke skal puste inn vann, forteller hun.

Hun klarte ikke å trekke Håkon ut av sprekken, og løftet ansiktet bort fra vannet og la en flaske under, slik at han fikk puste.

– Jeg stryker ham over pannen, igjen og igjen. «Jeg elsker deg», hvisker jeg, og hører ham svare at han elsker meg også. Så slutter han å puste.

Det er en gripende fortelling bt.no formidler, og det er sterkt at Siv Wikberg forteller historien slik at vi klatrere får vite hendelsesforløpet. 

Håkon Hansen var en pioner innen sportsklatring i Norge, og et forbilde for generasjonen som fulgte bak ham. 

Håkon ble begravet i Haugesund torsdag. Denne dagen ble rørende, verdig og vakker, og et fint minne for oss som kjente Håkon.