Den gigantiske steinen tårner som et fjell og ligger i akkurat passe latmannsavstand fra veien, slik at du kan parkere bilen og sikre ut av døra. Kolossen er delt i to, og bolter er dandert oppetter sprekken, med relativt drøy avstand.

– Oppvarmingsrute, tenker jeg, der vi, etter timer i bil er både sultne på klatring og daffe etter turen. Racket er selvfølgelig med, selv om hovedmålet er Val di Mellos buldere. De største kamkilene velges ut, ingen vits i å risikere for mye slik med en gang.

Men den hylla? Treffer jeg den på veien? Min albuejam er i ferd med å skli ut, den slappe kanten er uten tak, og jeg står og spinner på to smøretak med bena. En uke på jobbmesse og store inntak av messemat og messedrikke har gjort sitt. Bilturen fra Tyskland til Italia gjorde ikke saken bedre. Blåskjellene og den gode italienske vinen dagen før toppet følelsen.