Doping i Klatring

Hvor utbredt doping er i en idrett avhenger av flere faktorer. Dopingmiddelets effekt på prestasjonen er en risikofaktor for misbruk. I klatring avhenger prestasjonen av sammensatte ferdigheter som blant annet styrke, teknikk, taktikk, bevegelighet og mentale faktorer. Klatrerens behov for stor relativ styrke, altså styrke i forhold til vekt, er udiskutabelt og muligens større enn i noen annen idrett. Her ligger også noe av klatresportens sårbarhet for doping. To av de mest misbrukte dopingmidlene, anabole steroider og veksthormoner, er beviselig effektive for økning av muskelstyrke og relativ reduksjon av fettmasse (1) (2). En hyppig referert studie fra 1996 viste at gruppen som fikk tilført testosteron over en 10 ukers periode hadde over dobbelt så stor prosentvis økning i maksimal kraftprestasjon sammenliknet med gruppen som ikke fikk tilført testosteron (3). «Treningsgruppen med placeboinjeksjoner» løftet 21 kilo mer i benkpress etter 10 uker med trening, mens «treningsgruppen med testosteroninjeksjon» løftet 38 kilo mer etter 10 uker.

Den faktiske effekten av dopingmidler på klatreprestasjonen er vanskelig å dokumentere vitenskapelig og er av gode grunner heller ikke dokumentert. Likevel er det grunn til å gå ut fra at de nevnte preparatene ville gitt utslag på klatreprestasjonen. Med tanke på å forutse hvilke idretter som er sårbare for ulike typer dopingmisbruk har man kategorisert olympiske idretter i «risikogrupper» (4). Sammenlikner man klatringens store krav til relativ styrke med kjente olympiske idretter faller nok klatring i kategorien «høy» hva gjelder risiko for nevnte dopingmisbruk.

Det er en oppfatning at anabole steroider ikke kan være hensiktsmessig i klatring da misbruk fører til økt muskelmasse, en potensiell ulempe for utøveren. Dette er nok en forestilling som stammer fra assosiasjonen mellom kroppsbygging og dopingmisbruk. I hvilken grad misbruk fører til økt muskelmasse er et dosespørsmål, til dels avhengig av type steroid og hva slags trening som bedrives. Av samme grunn har steroidemisbruk vært en del av mange syklisters dopingcocktail, en idrett kjent for notorisk å frykte økning av muskelmasse. Steroider brukt på «riktig måte» vil noe enkelt formulert øke styrke på bekostning av fettmasse og redusere restitusjonstiden, en skummelt effektiv kombinasjon også for klatreren.

Profesjonalisering, økonomi og doping

Grad av profesjonalisering, penger og prestisje i en idrett bereder grunnen for fristelsen til å benytte doping. Slik sett kan man hevde at klatresportens relative umodenhet og små økonomiske ressurser taler for at doping er lite utbredt. En innvending til dette er at bruk av prestasjonsfremmende midler ser ut til å være mest utbredt i amatør- og breddeidrett (5). Samtidig er det flere og flere klatrere som prøver å optimalisere alle detaljer for å prestere bedre. Mangfoldet av publisert litteratur de siste ti årene innen klatrerelatert trening illustrerer et nytt fokus på klatring som prestasjonsidrett. Det samme gjør spesielt visse internettsiders vekt på nye og banebrytende klatreprestasjoner. Jo flere som ser på klatring som en seriøs aktivitet der egen prestasjon sammenliknet med andres er en motivasjonsfaktor, jo flere vil rimeligvis være villige til å gå lenger for å prestere.

Sammenliknet med andre idretter er det fremdeles lite penger i klatresporten. Likevel er forskjeller i klatreprestasjon, enten man konkurrerer eller ikke, ofte avgjørende for berømmelse og sponsorinntekter. Hos enkelte innebærer det muligheten for å leve av å klatre. Mange som lever av å klatre konkurrerer heller ikke i regi av det internasjonale klatreforbundet (IFSC) og risikoen for å bli knepet i juks er i praksis ikkeeksisterende. Man kan for eksempel se for seg en mannlig buldrer som etter mange års intensiv trening jevnlig buldrer grad 8A. Med rette kombinasjon av steroider og veksthormoner har han hevet nivået til jevnlig å bulde 8B. En moderat god buldrer opererer snart i verdenstoppen med imponerende scorecard på nettsiden 8a.nu. Han er blitt et sponsorobjekt og kan etterhvert finansiere lange buldreturer og nyte en besnærende livsstil. Så lenge han velger ikke å konkurrere har han ikke nødvendigvis brutt andre regler enn idrettens stilltiende enighet om «fair play». Kombinasjonen av å være en kraftkrevende idrett og muligheten til å gjøre karriere uten å måtte underkaste seg dopingregler øker klatresportens sårbarhet for doping.

Doping og kultur

Det er undersøkt hva som gjør at idrettsutøvere velger ikke å dope seg. Hverken risikoen for å bli tatt i dopingkontroll eller for medisinske bivirkninger er for de fleste avgjørende. Derimot hevder et flertall at doping som et kulturelt tabu, altså samfunnets aksept for juks og snarveier til suksess, er avgjørende. I så fall er det å forvente at kulturelle forskjeller og tradisjoner i ulike land og idretter påvirker utøveres vilje til å dope seg. Dette synet støttes av forskning som viser betydelige nasjonale forskjeller i dopingkultur 6. Undersøkelser tyder for eksempel på at bruk av veksthormon er over 10 ganger så hyppig i USA som i Tyskland (7) (8).

Man legger seg lagelig til for hogg ved å spekulere i forskjeller i holdning mellom utøvere fra ulike nasjoner, spesielt ettersom det vil være råtne epler i enhver kurv. Likevel er det fristende å dvele litt ved et land som USA, der spesielt buldreprestasjoner utendørs de siste årene har vært grensesprengende. I de populære idrettene i USA, amerikansk fotball, basketball, baseball og ishockey for å nevne noen, speiler et lite hyppig testregime og milde avstraffelse en beskjeden holdning til doping. Testingen har riktignok tatt seg opp de siste årene, men en første positiv dopingtest i amerikansk fotball sanksjoneres fremdeles bare med harmløse fire kampers karantene. I samme land er testosteronklinikker for middelaldrende menn som ønsker å få mer ut av livet blitt en milliardindustri og det er utenkelig at en presidentkandidat ikke har fått hårtransplantasjon og botoxinjeksjoner dersom alderen tynger. Gitt en aksept for og beundring av suksess, med mindre vekt på midlene for å nå målet, er det sannsynligvis flere som ikke nødvendigvis anser doping som grov juks.

«Steroider brukt på «riktig måte» vil noe enkelt formulert øke styrke på bekostning av fettmasse og redusere restitusjonstiden, en skummelt effektiv kombinasjon også for klatreren.»

Doping og testing

Som nevnt er det mange innen klatresporten som høster berømmelse og sponsorinntekter som ikke konkurrerer i regi av det internasjonale klatreforbundet. Følgelig er de heller ikke underlagt noe testregime som kan avsløre bruk av forbudte midler. Det internasjonale klatreforbundet er tilknyttet det internasjonale antidopingbyået (WADA) og tester både i og utenfor konkurranse. Merkelig nok råder fremdeles en allmenn oppfatning om at utøvere som misbruker doping og regelmessig testes før eller siden vil avlegge en postiv prøve. Fraværet av positive dopingprøver i klatring speiler sannsyligvis ikke antallet misbrukere, like lite som fartskontroller på veien fanger opp alle som kjører over fartsgrensen. 

Lance Armstrongs over 500 negative dopingtester var som kjent inntil det siste hans kronargument for at han var en ren utøver. To eksempler på den mangelfulle muligheten til å avsløre doping illustrerer poenget. På grunn av kort halveringstid er deteksjonsvinduet for misbruk av veksthormon meget kort, muligens ned til 12 timer. Legger man inn en tidsbuffer fra siste dose veksthormon til neste sannsynlige dopingkontroll blir prøven negativ. Veksthormon lar seg heller ikke spore i urinrøver, det overlegent mest brukte prøvematerialet. Dette bidrar til at muligheten til å avsløre misbruk av veksthormon er svært liten (9). Per 2014 fantes det angivelig ikke analysemetoder for 30 prosent av tilgjengelige testosteronprodukter (10). Antallet positive dopingtester gjenspeiler altså på ingen måte antallet som har brukt ulovlige midler, rimeligvis heller ikke i klatesporten.

Tilgang til dopingmidler

En innvending mot at doping kan være ubredt er at det både er kostbart og vanskelig tilgjengelig. De mange dopingskandalene innen for eksempel sykling og friidrett kan ha etterlatt et inntrykk av at store økonomiske ressurser og avansert medisinsk kompetanse må til for effektiv doping. Begge deler er nok sannheter med store modifikasjoner. Salg av anabole steroider og veksthormon over nett er en gigantisk industri, og etterspørselen har tvunget frem mange tilbydere som har presset prisene ned. Myten om kostbart og avansert «designerdop» som ikke lar seg avsløre i tester stemmer med få unntak ikke. Det er absolutt mest penger å tjene på amatører som uten frykt for dopingkontroller etterspør billigste produkt. Man skal angivelig ikke langt utenfor Norges grenser før anabole steroider er tilgjengelig på nærmeste apotek uten resept. Kunnskapen om stoffenes bruk og virkning er tilgjengelig via til dels gode nettsider. Dersom man som klatrer med høyst ordinære ressurser ønsker å misbruke dopingmidler er hverken tilgang eller kunnskap et hinder.

Oppsummering

Det er altså flere grunner til at klatresporten er sårbar for misbruk av doping. De mest misbrukte dopingmidlene er sannsynligvis usedvanlig prestasjonsfremmende gitt klatringens arbeidskrav. Økende profesjonalisering og publisering av prestasjoner i klatresporten senker sannsynligvis terskelen for dopingmisbruk. I takt med klatringens økende popularitet har stadig flere mulighet til å basere livsstil og økonomi på klatreprestasjon, ofte uten risiko for at misbruk avsløres. Utøverens største hinder for dopingmisbruk er sannsynligvis hans eller hennes moralske overbevisning og dopingmisbruk som sosialt tabu. Man har fremmet den udelikate hypotesen at sistnevnte moralske status er diskutabel i enkelte toneangivende land innen klatring. Tilgang til effektive dopingmidler og kunnskap om bruken av dem er heller ikke lenger noe effektivt hinder for misbruk.

Hvorfor tematisere

Hva er så poenget med å gjøre tema ut av doping i klatring? Uten noe mer håndfast enn spekulasjoner og indiser bygget på erfaringer fra andre idretter, løper man risikoen at det bidrar til mistenksomhet og forsurer klatremiljøet. Det er selvsagt svært uheldig. En paranoid forestilling om at man ikke kan stole på noen, er like virkelighetsfjern som en naiv forestilling om at dopingmisbruk innen klatresporten ikke forekommer. Like sikkert som at enkelte klatreprestasjoner speiler dopingmisbruk er det at mange klatreprestasjoner ikke gjør det. Man må tåle å balansere disse erkjennelsene.

Iboende idrettens vesen er en higen etter å optimalisere prestasjonen. Det er her mye av fascinasjonen for klatring som idrett ligger. Samtidig forsvinner meningen med idretten hvis midlene for å prestere ikke har klare begrensninger. Det er i dette spennigsfeltet at doping er et interessant tema. Løsningen er neppe å bremse prestasjonskulturen som i økende grad preger klatresporten. Denne er kommet for å bli og er for mange i seg selv en stor attraksjon. En idrett eller kultur som aksepterer doping, pulveriser de rammene for prestasjon som gir idretten mening. Det hviler derfor et ansvar på utøvere og involverte i klatresporten å ha et reflektert og bevisst forhold til doping.

Som abonnent på et av Fri Flyts magasiner får digital tilgang på alle plussartikler. Se for eksempel 

• Terrengsykkel: Test av elsykkel for sti 

• Klatring: Slik velger du klatresko 

• Landevei: Test robuste grussykler med bukkestyre 

• UTE:  Slik tar du vare på teltet 

• Fri Flyt:  Test av allsidige topptursekker