Møt sikkerhetseksperten Stein Tronstad

Begynnelsen

Jeg er sosial bare når det trengs, men hadde det ufortjente hellet å flytte rett inn i et seinere sagnomsust kollektiv i Strandvegen; fire livslystne noenogtjueåringer som delte et stort, gammelt hus nær byen og det Petter Dass-inspirerte vannhullet Prelaten («Om Klipper at skrive baade gammel og graa / Og Snee som evindelig ligger derpaa»). Blant alle som kom innom, var det noen med granitt i blikket og isøks i gangen. Det ble en bretur eller to med fjellsportgruppa, en tautur på Otertind, et originalt vintervegvalg alene på Blåmannen og en jiehkkevarritur med klatreskolen, der HMS-en besto i at en instruktør stilte seg opp ved den dypeste bresprekka, pekte på snøbrua og sa «kjør der». Så dukket Bent Svinnung opp, og tauet meg med til Tromsø klatreklubbs vintersamlinger i Lyngen for å møte dem som hadde stive stegjern og doble lærstøvler med stålgelenk. 

Da snøen tinte, pakket jeg sekken med nytt utstyr og dro opp til den like nye Hollenderhytta for å lytte til erfarne fjellfolk. Bjørn Pedersen hadde ingen fordommer mot ukjente grønnskollinger, og tok den skarpe enden opp den første ruta jeg fikk klatre. Passende nok ble det Vårrusen (5-) på Hollenderan. På forsommeren ledet jeg den. Kurs var det ikke snakk om; vi gikk bare bak til å begynne med, og så gikk vi foran. Først hadde vi lest hvert komma i «læreboka»; SH-katalogen. Hollendergranitten malte knoker til kjøtt og teori til erfaring, og på hytta ble erfaringene til fellesskap – eller til enda dyrere erfaring, som den dagen jeg ledet ei hel rute for aller første gang. Lanterna er en tretimers tur; vi brukte åtte og kom ravende inn på hytta en time etter midnatt; stolte som haner og stinne av delingsbehov. Publikum viste ingen forståelse, og historien falt pladask på demonstrativ stillhet fra sju soveposer.

Møtet

Dette var klatremiljøet i Tromsø i årene før innendørs- og sportsklatring fikk det til å vokse ut over alle grenser. Mens fjell- og vinterklatring ennå var alt det dreide seg om, var det ekstremt sosialt i all sin individualisme. Entusiaster som Bent, Anne Fyhn, Anne Guri Weiberg Aurdal, Rune Myreng, Ben Johnsen, Svein Smelvær og mange andre; Johnny Lauritzen og Thorbjørn Enevold på Tindloftet; myteskapere som Sjur og Håvard Nesheim, Arild Meyer, Magnar Osnes og Gribbene, alle løp sammen i, under og over veggene til en høyere enhet som både var nyskapende og nykommeråpen. Når været ble for surt, møttes vi til «grunnkurs i ufyselig klatring» – altså teknisk klatring i stri sørvest – eller på Prelaten, årsfesten, eller det mytiske høstblotet i Goverdalen. Der dreide det seg om å maltraktere klubbens nasjonalsang «Farvel tel Goverdal’n», en gitar og et saueslakt i en og samme øvelse, eller å deklamere dikt fra bålet (ikke ved bålet, men fra bålet). Jiehkkevarri sto taust vitne og vil holde tett i tusen år, men jeg nevner en tilfeldig valgt episode: Gitaristen og to entusiastiske korister hadde forskanset seg bak restene av hver sin sangstemme oppe i toppen av furua ved bålet. Tre mindre andektige lyttere følte seg umiddelbart kalt til dåd og tok iherdig fatt på stammen med øks og sag. Om det var furua, sangerne eller tømmermennene som ga opp først, kan jeg ikke huske.

Medlemsmøtene i TKK var lysbilder, lyging og drikke fra en lokal produsent med en logo som ser klubblogoen i speilet. Det fjerde eller femte jeg var på, var årsmøtet i 1986. Ingun Raastad gikk av som klubbleder, og ingen andre ville stille. Rommet var musestille, helt til Anne Fyhn som sedvanlig samlet tåka i et lynnedslag: «ka med han Stein, da?». Ingen protesterte, og selv var jeg alt for sjenert til å si noe. Dermed satt jeg med ansvaret, og måtte fort lære meg å åpne munnen. Ivar Folstad utnevnte meg snart til «klubbens border collie», og det var neppe noen kompliment. Men selv en gjeterhund kan ha tungt for å gjø ved eget fat, så etter 28 år er jeg ute av kennelen.

Tyngdeloven

En streng av alvor ble slått an allerede den første sommeren i Tromsø. Ben Johnsens og Ove Skjervens bok om Lyngsalpene var akkurat utgitt. Det var kanskje den første, store inspirasjonen, en glanstrykt invitasjon til det nye landskapet mitt. Jeg kjøpte boka med en gang, selvsagt; tok den med hjem, kokte en stor kopp kaffe og satte meg ned ved kjøkkenbordet for å forsyne meg av innholdet. Samtidig slo jeg på radioen. Jeg husker det godt: Det aller første jeg hørte, var nyhetsmeldingen om at Ove var omkommet under klatring i Peru.

Samme sommer skjedde trangoulykken. Jeg kjente ingen av de involverte da, men merket fort at klatremiljøet ble ualminnelig preget. Sommeren etter ble en venn av mine nye venner sporløst borte i Lyngsalpene. Fra 1987 deltok jeg i Tromsø alpine redningsgruppe, og fikk flere fåfengte turer til Karons fergeleie. I 1989 saumfór vi østveggen på Langfjelltind, blant de fire omkomne fra ambulanseflyet som hadde sneiet toppen under innflyging til Bardufoss. Etterpå møtte jeg Mads Gilbert, da vi som hadde vært oppe i fjellveggen ble organisert inn i den oppfølgingen han hadde for de etterlatte. Da og seinere har jeg lært mye av Mads, Magnar Osnes og de andre akuttlegene i Tromsø om å møte mennesker som har lidd livspregende tap: å gå rett inn i det, prøve å møte behovet for å forstå og å vite; å hjelpe med nakne fakta, aldri spekulere, alltid lytte.

Engasjementet

Paradokset i at så mange skulle sette det til i det jeg selv hadde møtt som en gispende livsutfoldelse, vekket analytikeren i meg. Det begynte med noen undersøkelser og tiltak i egen klubb, og utviklet seg videre da jeg kom i kontakt med andre som hadde tatt opp samme tema nasjonalt – først og fremst Lars Christian Stendal. Som leder i TKK kom jeg også inn i diskusjonen om en norsk paraplyorganisasjon, der vi forsøkte å finne en ny veg etter at Anne Fyhn satte foreløpig punktum som gjest på NTKs generalforsamling i 1986. Møtet med den konservative klubben konkluderte hun konsist med at vi kunne «gi f… i hele greia og heller satse på den nordnorske separatistbevegelsen». Skepsisen til et klatreforbund var også stor i Tromsø, men vi visste i hvert fall at vi ville ha et samlet klatreforbund og ikke et isolert sportsklatreforbund. Sportsklatrerne hos oss var fjellklatrere som trakk inn på treverket når det regnet – og det gjorde det jo, så et par av dem ble gode. 

Jeg sto ikke på den nasjonale scenen, men var nok inne i garderoben et par turer. Kanskje var det det; kanskje var det kontakten med sikkerhetskomiteen, eller kanskje signaturene mine på TKKs obsternasige brev til NKF? I hvert fall ringte Marius Berntsen fra valgkomitéen i det unge klatreforbundet en sommerdag i 1996 og stilte meg et spørsmål jeg ikke kunne si nei til. Det ble starten på 18 år med utforsking av klatresportens skyggesider og kompleksiteten i den menneskelige faktor – og etter hvert en hel del annet, inntil jeg ble veid og funnet for gammel nå i vår. Da er vi langt forbi mitt møte med klatringen, men sikkert nærmere årsaken til at jeg ble bedt om å skrive i denne spalten. Vervet i NKF har gitt utrolig lærerike og begivenhetsrike år med mange nye møter, de aller fleste av dem både berikende og hyggelige. Jeg har sett mange ildsjeler i aksjon, jeg har sett mange brenne for en sak, og jeg har sett dem få til (eller sette fyr på) det utroligste. Jeg er stolt av å ha vært en del av det fellesskapet.

Opplevelsen

Alvoret smittet aldri opplevelsen. Livet har alltid vært på sitt mest inntrykkssterke blant vegger og egger, på Kvaløya, i Lyngs- og Søralpene, på samtlige sju kontinenter, og kanskje aller mest på de lange alpinturene der taulengde følger taulengde, dag blir til natt og natt er lik dag. Turntalentet mitt er heller begrenset, og de største øyeblikkene har aldri handlet om selve bevegelsen. Klatring kan gi umiddelbar og intens glede over å stå støtt på tynne ting, juble seg gjennom et opptak, se at kilene sitter og sy prydsøm med halvtau – men opplevelsen øverst sitter dypest: å springe over toppene i navnløse fjell og ryggers labyrinter, høyt oppe og langt ute; å bites av vær og vind, mettes av inntrykk, gripes av overblikk, erkjenne det ukjente og undres med det ibsenske «dernede famler de andre».

Den første, sterke smaken kom kanskje på den første turen til Stetind, langs normalvegen med Gunnar Sander i 1986. Vegen var ikke bygd og telefoner trengte ennå ledninger, så vi måtte få båtskyss fra Lysvoll og ligge der inne til vi ble hentet igjen. Værmeldingen var blandet, så vi gikk rett på sak den kvelden vi kom inn. Det ble nattklatring. I det lyse augustmørket gikk vi feil og havnet to taulengder ute i sørveggen før vi skjønte at vi var langt forbi Mysosten. Etter å ha famlet oss tilbake og flettet oss over de forbitrede fingertakene, nådde vi toppen midt mellom skumring og demring. Lysene fra Kjøpsvik krøp under ei dyne av dis mens sola smøyg seg under Senja og lot småskyene kaste ildrøde skygger opp på seg selv. Fjellene gikk i bly, havet i sølv og himmelen i gull. To stjerner tentes i sør; solvinden blafret grønt i senit. Vi lå på ryggen og så på magnetisk himmelkunst. Vi var alene på planeten; bare fra kosmos var vi synlige; bare en tilfeldig meteoritt kunne nådd oss. Vi var alene med inntrykkene, natta og stillheten, vi var alene med alt som skulle komme. I et fjernt, forgjengelig og uforglemmelig øyeblikk var det ett av de sjeldne sekundene i livet der det i samme stund står klart at minnet vil vare til min døyande dag. 

Det er ikke sant, det de sier om at vegen er målet. Målet er der oppe.

Stein Tronstad

Velutstyrt: «God nordnorsk sommer», en julidag på Vårrusen. Fottøyet forteller alt. Foto: Eline Stenseth