Jeg er oppvokst som orienteringsløper i de dype skogene sørpå. Tanken på noe brattere var like fremmed på Østlandet som i studiebyen Trondheim. Fjellklatring var fjerne legender, som i John Hunts og Ed Hillarys erobrereventyr, eller det menneskelige dramaet i filmen «Le mort d’un guide». Men jeg har alltid hatt tilbøyeligheter i retning ødemark, fjerne fjell og ville vyer, så da jeg dro til Tromsø som nyutdannet byråkrat i 1984, var det som å flytte inn i mitt eget landskap.

Nærmest lå Tromsdalstinden, selvsagt, og så Blåmannen. Allerede der, alene, uten kjennskap til ruta og uten den stien som går der i dag, kjente jeg suget som aldri mer slapp taket. Etter Blåmannen fulgte Hamperokken, og en anelse om at det snart kunne bli på tide å binde seg fast.