Ingrid Espelid Førstebesteget i 1978 av Kjetil Svanemyr og Børge Østigård Opprinnelig grad 5-, nå er konsensus 5+ Tre taulengder, først veggklatring, så delikat og morsom diederklatring til topps Retur ned rampe til høyre, med en liten rappell på slutten De fleste som så på TV på 70-80-tallet husker Fjernsynskjøkkenet med verten Ingrid Espelid Hovig. Hun var en høyt elsket, nydelig dame, og huskes gjerne for sin lune tone og kommentarer som «og så har me jo juksa litt» eller «og så må me jo ha littegranne farge på».På samme tid – i 1978 – ble diederformasjonen Ingrid Espelid førstebesteget av Kjetil Svanemyr og Børge Østigård. Her er Kjetil Svanemyrs erindringer fra klatring på den tiden generelt og bestigningen av Ingrid Espelid spesielt.Les også: Dette er forskjellen på taubremsene «Også i Romsdalen skjøt utforskingen av klatrefelt med korte, vanskelig klipperuter fart på slutten av 1970-tallet. Helt i starten klatret vi med joggesko og sikret med en blanding av bolter, kiler og hexentrics, men etterhvert fikk vi tak i første generasjons svasko, EB’s, fra Skandinavisk Høyfjellsutstyr i Hemsedal. Den vesle gjengen av lokale klatrere mottok impulser ute fra den store verden via bladet Nor-Klatt og det engelske magasinet Mountain, samt sporadiske besøk av klatrere fra Trondheim og Oslo. Klatreføreren til Tony Howard, Walks and Climbs in Romsdal Valley, var kanskje den viktigste inspirasjonskilden til å utforske fjelltopper og bratte vegger i det nærmeste nabolaget.Det lokale klatremiljøet hadde et temmelig allsidig fokus på både tindebestigninger og ren klippeklatring i lavlandet. Vi lærte oss å sette de første sikringene og standplassene fra grad 2 og 3, og utviklet kunnskapene og erfaringene bokstavelig talt gradvis.Steinen på Mjelva utenfor Åndalsnes og Mjelvahammeren oppe i fjellsida over Steinen var den første lekegrinda, der vi lærte oss sikringsmetoder og taulagsrutiner helt fra bunnen av, uten nevneverdig opplæring utenfra. Etterhvert fortsatte utforskingen av andre klatrefelt, først og fremst på Norafjell og Hornaksla.21.–23. april 1978 arrangerte Romsdal Tindegruppe samling i Romsdalen med «Steinen» på Mjelva som basecamp. Fredag kveld var deltakerne samlet rundt leirbålet, og lørdag morgen tok det tid før ranglefantene var klare nok i hodet og stø nok på føttene til å tenke bilkjøring og klatring.Ingrid Espelid avsluttes på ei stor hylle med trær. Fra hylla fulgte vi en rampe ned i retning Vannveien. Rampen endte ved innsteget til blant annet Vannveien, og var enkel å gå. Hans Christian Doseth, Ragnhild Amundsen, Frank Martinsen, Lars Christian Stendal og Iver Gjelstenli satte kursen til Norafjell. Børge Østigård og jeg hadde planer om å utforske et flott og jomfruelig dieder nord for den digre 400-metersveggen på Hornaksla. På den tida var det gått et par ruter i hovedveggen, den ene med det pussige navnet Gravrammer, muligens en feilstavelse av Gravhammer i Howard-guiden? I tillegg hadde gjengen av lokale klatrere gjort flere varianter av ruta Vannveien (5, 8 tl) oppover langs vannsiget som kommer ned rampen nord for hovedveggen.»Les også: Test av kroppsselerLes også: Ikke skjøt slyngebåndet på denne måtenI turdagboka for 22. april 1978 noterte Børge Østigård følgende om førstebestigningen av det jomfruelige diederet:«Ingrid Espelid bestod av tilsammen tre taulengder, hvorav to lengder gikk i selve renna/diederet. Ruta bød på nokså spesiell klatring, med mye friksjon, støt og press. Renna ligger et godt stykke til venstre for Vannveien. Ingrid Espelid avsluttes på ei stor hylle med trær. Fra hylla fulgte vi en rampe ned i retning Vannveien. Rampen endte ved innsteget til blant annet Vannveien, og var enkel å gå. En morsom klatrerute som ofte kan gjentas da den ligger så lettvint til med kort anmarsj. Vi startet klatringen klokka 1400, og var oppe 1600. Graderingen på klatringen lå i området 4+/5-.»«Nede ved parkeringsplassen hadde vi en diskusjon om hva vi skulle kalle ruta. «Grassbakken» var et alternativ som ble nevnt fordi vi måtte grave ut mye jord og gras i formasjonen. Men så ble vi enige om at Grassbakken lød unødvendig negativt fordi klatringen tross alt var veldig bra, spesielt i øvre delen. Tankene spant rundt opplevelsen av noe delikat … delikatesse … og da lå plutselig assosiasjonen over til mat og fjernsynskjøkkenets programleder i NRK snublende nær. Hvem av oss som først nevnte navnet til den folkekjære kokken skal være usagt, men på vegen tilbake til Steinen var vi enige om at «Ingrid Espelid» måtte være et genialt navn. Seinere ble andre klatrere inspirert til å gi kvinnenavn til vanskeligere ruter på Hornaksla. Men Ingrid Espelid var altså den første.»Her får du supertilbud på Grigri – og abonnement på Klatring til under halv pris Topo: Ingrid Espelid (5+, 3 tl) på Hornaksla i Romsdalen. Hentet fra klatreføreren Klatring i Romsdal.