Stein i hjertet med Sindre Bø

Sindre Bø har lang fartstid i klatresporten, og da vi inviterte han til denne Folk-spalten, kom det fram mange gode tanker om sporten, og et hjerte som banker for naturlig stein uten bolter.

Sist oppdatert 11. april 2020 kl 15.48
LÅNT UTSTYR: Store kamkiler er kjekt å ha på Vågarisset (6+) i Kalle, Lofoten. Sindre på led, Fredric Møllerop sikrer. Foto: Øyvind Kjønsøy Austbø
LÅNT UTSTYR: Store kamkiler er kjekt å ha på Vågarisset (6+) i Kalle, Lofoten. Sindre på led, Fredric Møllerop sikrer. Foto: Øyvind Kjønsøy Austbø

– Hva gjør du om dagen?

– Jeg jobber nå fulltid på Universitetet i Stavanger som prosjektleder for Beredskapsrådet i kunnskapssektoren. Samtidig er jeg selvstendig næringsdrivende med høy dugnadsfaktor. Ambisjonen er å øke faktureringsgraden. Problemet er at mye av det som er morsomt å gjøre, som å skrive om bratt friluftsliv, ikke er til å bli feit av. Tilværelsen som frilanser er rik på opplevelser, men fattig på inntekt.

– Hva med klatringen? Du var jo svært aktiv før? Siger magen ut?

– Ja, magen gjør seg gjeldende og det er en stadig kamp for å gjenopprette sixpacken. Før i tiden kom den av seg selv! Det hjelper å være på tur. Etter hvert som barna er blitt større har jeg fått mer fritid, og de siste to-tre årene har jeg klatret mer enn på lenge. I tillegg er det et mangfoldig og aktivt klatremiljø i Bratte Rogalands Venner for tiden. Enten du vil buldre, klatre sport, trad eller dra på lengre fjellturer er det alltid noen å slå seg i lag med. Og vi har mye bratt jomfruelig fjell her, så det fins god anledning til nye eventyr.

– Hva mener du er klatringens magi? Hvorfor klarer vi ikke å slutte? Det finnes jo knapt eksempler på folk som har sluttet ... de begynner gjerne på igjen noen år senere uansett, og de fleste angrer på at de i det hele tatt tok pause?

– Et godt og vanskelig spørsmål som man bruke hele livet på å besvare. Bare se nå, jeg skyver arbeidet til side for heller å svare på dette. Håper ikke sjefen(e) leser Klatring! Jeg tror forklaringene er mange. Biologisk er mennesket et dyr, det er jeg overbevist om. Dypt inni oss bor det noen slags avanserte primater. Hvis vi kan bli enige om at vi stammer fra apene, så er det opplagt at klatring ligger naturlig for oss. Det er ikke så lenge siden vi hoppet ned fra trærne. Der vil jeg gi en av Arne Næss’ klisjeer rett: Det er ikke vi som begynte å klatre, det er de andre som sluttet.

I tillegg tror jeg mange av oss finner sterke sosiale stimuli i klatring. Jeg vet ikke hvorfor, men gjennom 25 år har jeg erfart at klatring tiltrekker seg spennende mennesker. Sterke, fargerike individualister med god humor som samtidig har evnen til å finne sammen i gode fellesskap. Dette gjelder særlig dem som begynner å klatre på grunn av en sterk, indre motivasjon – folk som liker å klatre utendørs og i fjellet. Her finner jeg min flokk. Å begynne å klatre i BRV tidlig på 90-tallet var en røff skole som jeg i ettertid betrakter som en slags anarkistisk voksenopplæring der BRV-føreren var pensum og eksamen var å klatre ny rute på Kjerag, helst dagen derpå. BRV besto av en gjeng alfahanner med null sans for byråkrati og utpreget sans for hard klatring, hard festing og raske biler. I tillegg hadde man alle alfahunnene. Dette hadde appell til en ung, søkende mann på vei bort fra fotballen.

Fortsatt blir jeg overrasket over hvordan klatring fremdeles tiltrekker seg artige mennesketyper, på tross av at denne engang «edle» fjellsporten er blitt en strømlinjeformet masseidrett. Jeg får stadig nye venner gjennom klatring, unge og gamle, til og med fra selveste utlandet, og det føles som et stort privilegium. Klatremenigheten er grenseløs.

 De to siste momentene som jeg tror forklarer klatringens magi – i hvert fall for min del – er fysisk og mental mestring. Jeg har stor glede av å bevege meg vertikalt, så enkelt er det. Det er gøy å bevege seg på tørt, fint fjell med god friksjon, kjenne at kroppen fungerer og pønske ut de uendelig mange variasjonene av koordinasjon som må til for å komme opp.

Og prikken over i’en for min del, det som virkelig drar meg ut av sofaen og ut på tur, er muligheten til å klatre nye ruter, enten på lavlandsklipper eller i fjellet. På grunn av tidsmangel og logistikk blir det som regel cragutvikling på sportsklipper, men det aller morsomste er å dra til fjells for å realisere en ny linje man har sett på og drømt om i årevis. Det er ubeskrivelig spennende å klatre opp en fjellvegg hvor ingen har vært før og se hva som er mulig. Hvis man i tillegg finner fin klatring som er verd å anbefale til andre, er turen komplett. Klatresporten har gitt meg mange minner for livet.

Les også Sindres beretning om historien bak Profilerings-veggen.

– Hvordan tror du fremtiden for sporten ser ut? Det vi jo – før eller siden – komme en tid da det rett og slett ikke finnes mange muligheter til å gå nye ruter?

– Jeg tror det er mer urørt stein enn folk er klar over, i hvert fall i Rogaland. Selv etter snart 40 år med klatring her i distriktet finner vi nye klipper som er verd å utvikle. Noen av dem ganske sentralt. Og buldrerne i Stavanger og Sandnes finner enorme mengder stein på de mest obskure plasser. Er man villig til å lete og rense og jobbe hardt, venter det store belønninger. Men selvsagt, alt har sin ende. Urørt, bratt fjell er ingen ubegrenset eller fornybar ressurs.

«Den gang så jeg på fjellet med trad-blikk og var kun interessert i nye ruter som var naturlig sikret, men utover 2000-tallet fikk jeg sansen for boring og etter hvert ble jeg en liten boltegris.»

Det jeg syns er fascinerende er hvordan blikket for fjell forandrer seg med årene. Enkelte klipper vi forkastet på 90-tallet, er fullt utvikla, populære sportsklipper i dag. Den gang så jeg på fjellet med trad-blikk og var kun interessert i nye ruter som var naturlig sikret, men utover 2000-tallet fikk jeg sansen for boring og etter hvert ble jeg en liten boltegris. Og en gris med noen svin på skogen. Enkelte linjer som jeg boret opp for 5-10 år siden, ville jeg ikke bolta i dag. Pendelen har svingt tilbake. I dag er det de nye unge og lovende som kjefter på oss gamle og får oss til å revurdere gamle sportsruter. Sporløs ferdsel er blitt «in» igjen. Trad er trendy. I hvert fall i miljø jeg vanker i. Og det er inspirerende!

Dessverre virker det som om dette er unntakene. Boltedebatten etter Klauva-affæren i Romsdal og de holdningene som kom for dagen da, syns jeg var triste greier. Det er skummelt hvis den nye generasjonen klatrere betrakter hemningsløs bolting som ok. Det virker som om inne-kulturen flytter ut og glemmer at det allerede er etablert en fjellklatretradisjon utendørs, der sporløs ferdsel har høy verdi. Boltefolket fornekter seg eventyret.

Et eksempel: Ved innsjøen Lutsi utenfor Sandnes holder Leiv Aspelund og jeg på å utvikle et nytt trad-felt som Richard Gaches begynte på. I utgangspunktet var dette en ganske unnselig klippe nede i skogen, hvor Richard og kompisene klatret 5-6 ruter og ga seg. Så kom vi dinglende og spottet et par linjer til. Etter hvert som vi brukte tid på klippen, ryddet skog og renset stein, åpenbarte nye linjer seg. Gradvis åpnet klippen seg for oss.

Nå har vi holdt på i månedsvis og førstebesteget mange flere ruter enn vi antok. Og vi er ikke ferdige. På mystisk vis er det som om fjellet endrer seg og blir tilgjengelig, men selvsagt er det vi som endrer oss. Vi tør mer, vi tuner inn på klatringen der ute. Og Richard satte standarden fra start: Ingen bolter. Etter å ha kastet stjålne blikk mot et parti av veggen over tid, våget jeg til slutt å tenke: «Her går det et par linjer som kan sikres naturlig. Her kan jeg sikre. Og her! Og der kanskje..!» Slik ble rutene «Lutsi in the sky with diamonds» og «Lutsifer» en realitet. Begge cirka 25 meter, henholdsvis 6- og 6+ og sporadisk sikret. For 10 år siden temmelig sikkert boltet. I så fall ville de vært mentalt sett endimensjonale og kjedelige.

VALUTA FOR INNSATSEN: Den delikate 3.-taulengden på ruta Sølvpenger i Hunnedalen, en linje Sindre har kjørt forbi i årevis og gradvis blitt klar over. De fineste linjene er ofte de minst synlige. Foto: Thomas G. Gardum
VALUTA FOR INNSATSEN: Den delikate 3.-taulengden på ruta Sølvpenger i Hunnedalen, en linje Sindre har kjørt forbi i årevis og gradvis blitt klar over. De fineste linjene er ofte de minst synlige. Foto: Thomas G. Gardum

Denne dynamiske rutekreasjonsprosessen er dypt tilfredsstillende. Man speider, vurderer, øver inn flytt og kileplasseringer, helst visuelt fra bakken, revurderer. Man blir totalt oppslukt av steinens mikrokosmos, hvor det er nitid millimeterarbeid å finne den ene reddende mellomforankringen.

Til våren publiserer vi fører for Lutsi-klippen. Leiv har gått en bratt 7’er, ellers er de fleste gradene på 6’er tallet. Her fins bolter, men bare i topptaufestene. For øvrig er klippen rein. Jeg håper flere vil dele gleden over tradisjonell fjellklatring av denne typen. 

– Bra, noen avsluttende ord til denne spalten? 

– Kanskje et hjertesukk som sikkert får meg til å gå i «alt var mye bedre før»-fella. Som alpin redningsmann må jeg være forsiktig med å snakke for høyt, for er du frivillig redningsmann så stiller du opp når folk ber om hjelp og holder ellers kjeft. Er du uenig i det som foregår, kan du bare trekke deg. Samtidig gir deltakelsen i det offisielle norske redningsapparatet innblikk i en utvikling som Hovedredningssentralen også snakker høyt om: Det er flere redningsoppdrag enn noen gang, og terskelen for å be om hjelp er lavere enn noen gang. Folk drar på tur som aldri før, og det er supert! Fjellvettreglene er oppdatert, veldig bra! Heldigvis er nummer 8 «Vend i tide, det er ingen skam å snu» beholdt.

Det store spørsmålet er: Har folk evnen til å snu? Har de utstyret og ferdighetene som trengs? Jeg henger meg på Nortind-guruen Halvor Hagen i Romsdal: Han er mer stolt over alle gangene han har snudd, enn han har toppet ut. Og jeg siterer Himalaya-veteranen Doug Scott til det kjedsommelige: «Det er ingen kunst å bli en dyktig alpinist. Det er en kunst å bli en dyktig, gammel alpinist.» Hva er ditt «point of no return»? Ingen bør klatre opp en vegg som de ikke kan rappellere ned fra. I allslags forhold. Folk bør ha utstyr til å overleve en natt på en hylle, eksponert for vær og vind. Det fins mange eksempler på redningsaksjoner som iverksettes over hele landet – til fjells og på sjøen – med profesjonelle og frivillige som tar sin del av risikoen for å hjelpe andre, og så skyldes aksjonen bagateller som lett kunne vært unngått. De glemte å sjekke værmeldingen. De ble våte og kalde. Noen fant ikke veien. De kjente ikke farvannet. De hadde kart, men bare på mobilen og den døde jo. Det fins til og med eksempler på folk som drakk seg fulle og var ute av stand til å ta seg fram i naturen. Det er en balansegang dette her, fordi folk skal våge å be om hjelp hvis de ikke mestrer situasjonen. 

Les også om da RAR ikke ville ringe RAR.

Sindre Bø

Portrett: Fra (foreløpig) siste tur på Kjerag i 2008, ruta Renshaw/Foulkes direkte (7-/A0). Foto: Kai Johannessen

Født: 9.3.1971 

Bosted: Stavanger

Utdanning: Journalistikk og samfunnssikkerhet

Jobb: Universitetet i Stavanger som prosjektleder for Beredskapsrådet i kunnskapssektoren

Sivil status: Forelsket

Begynte å klatre: 1991

Beste klatreminne: Umulig å svare på, men en god kandidat er en 10-taulengders rute Trym Sæland og jeg klatret i Maudal en gang i forrige årtusen. Det er den eneste ruta i en bratt, bortgjemt vegg, vi lagde aldri fører og tok ikke et eneste bilde. Det eneste jeg husker er at ruta hadde karakter slik en fjellrute skal ha, og at vi satte hver eneste taulengde i 6 blank. Det kan bety så mye.

Fineste rute: Nok et umulig spørsmål, men et subjektivt svar er Dr. Normann og Mr.Hunt i  Dirdalsveggen. Objektivt svar er Vestpillaren på Presten. Sistnevnte må være blant de fineste rutene på kloden.

Klatredrøm: Det fins flere linjer på Kjerag av ymse slag, men drømmen er å finne en virkelig klassiker og klatre den i fri med gode venner, helst med dilemmaleken på standplass.

Som abonnent på et av Fri Flyts magasiner får digital tilgang på alle plussartikler. 

Publisert 12. april 2020 kl 09.00
Sist oppdatert 11. april 2020 kl 15.48
annonse
Relaterte artikler
annonse

Norsk-klatring.no utgis av Fri Flyt AS | Postboks 1185 Sentrum, 0107 Oslo

Ansvarlig redaktør og daglig leder: Anne Julie Saue | Redaktør: David Andresen Vesteng | Journalist: Tore Meirik

Kommersiell leder: Alexander Hagen