Hvis du trener spesifikt for en rute og er villig til å investere nok tid i den, er sannsynligheten stor for at du lykkes til slutt, men en god taktikk kan redusere tiden det tar drastisk.

Først og fremst bør du velge en rute som motiverer deg til å legge ned innsatsen som kreves for å gå den. I mange tilfeller velger man ruten på grunn av vanskelighetsgrad, hvor godt den passer deg og hvem som har gått den tidligere. Det er på ingen måte noe galt i dette, men vi vil utfordre deg til også å velge ruter som appellerer til deg av andre årsaker. Det kan være at linjen er inspirerende, at enkeltbevegelser og seksjoner gir deg en god følelse, eller at ruten faktisk ikke passer deg så godt. Å lykkes med en redpoint bør bety noe utover at du er kapabel til å gå en gitt grad – det bør også bety at du har utviklet deg som klatrer, og at du har skapt gode klatreopplevelser.

Å redpointe en rute betyr å øve den inn, for til slutt å klatre den på led, fra bunn og opp til ankeret, uten å henge i bolter underveis. Uttrykket oppsto i Frankenjura på 70-tallet, der Kurt Albert var aktiv med å friklatre ruter. Dette var i friklatringens barndom. Mens han jobbet på rutene, brukte han bolter som fottak og håndtak for å komme opp. Når han klarte å eliminere en bolt, og klatre forbi punktet i fri, satt han et rødt kryss ved bolten. Når så alle boltene var eliminert og han hadde klatret fra bunn til topp kun ved hjelp av fjellets formasjoner, satt han en rød prikk under ruta, et «rotpunkt» som det hette på tysk. Dette spredde seg til hele verden, og brukes altså også i Norge.