Onsight, redpoint og flash

«En bulder kan gå fra å virke umulig i dagevis til besteget på relativt kort tid, fordi en bit av betapuslespillet plutselig faller på plass.»

En bulder kan gå fra å virke umulig i dagevis til besteget på relativt kort tid, fordi en bit av betapuslespillet plutselig faller på plass. Siden enkeltflyttene er så viktige, vil forhold og hud spille en enda større rolle enn ved tauklatring, og å redpointe en bulder vil ofte kreve at du venter med å prøve til dagene med optimale forhold, da sannsynligheten for å lykkes er størst. Dersom du ikke har vært i denne prosessen tidligere, vil du bli overrasket over hvordan et grep kan gå fra å være ubrukelig til å kjennes godt bare på grunn av lavere temperatur og vind.

På samme måte som når du redpointer en rute, må du automatisere flytt og visualisere gjennomføringen. Marginene per flytt er enda mindre enn på en rute, og det er ikke rom for feil i utførelsen, noe som vil kreve gode mentale og taktiske forberedelser. Det vil også være viktig å regulere spenningsnivået, og du må ta stilling til hvilket nivå som er det optimale.

Ved tunge, fysisk krevende buldere er det ofte hensiktsmessig å øke spenningen og gire seg opp slik at du er klar til å ta i maks. Her skal det ikke spares på kreftene. Det er likevel en kunst å tilpasse spenningsnivået slik at du både får tatt i maks, men samtidig er rolig nok til å bevege deg presist og med god flyt. Du må også ta hensyn til at en bulder kan ha en delikat uttopping etter det fysisk harde som krever mer balanse og presisjon, og at du dermed må kunne regulere spenningsnivået i henhold til dette.

Hvordan du bør varme opp før du skal på, vil også variere avhengig av hva slags type flytt det er på bulderen. Er flyttene tekniske og krevende å koordinere, kan en del av oppvarmingen bestå av å terpe enkeltflytt for å få timingen perfekt før du skal støte. Der-som det er fysisk tunge enkeltflytt eller skarpe grep, kan det være bedre å varme opp på andre seksjoner av bulderen for å optimalisere betaen, eller på andre buldere eller et fingerbrett dersom du er trygg på at du vet hva du skal gjøre når du støter. Enkelte buldere kan også stille store krav til fleksibiltet, og da bør oppvarmingen inkludere bevegelighetstrening tilpasset flyttene på bulderen. Det er viktig å ta lange nok pauser mellom forsøkene, selv om det ikke alltid føles nødvendig. På lengre buldere der du faller grunnet utmattelse, er det åpenbart at lange pauser er nødvendig, men på korte buldere kjennes det ikke alltid ut som om forsøket har tappet deg noe særlig for krefter. Likevel må du ta lange nok pauser til at du er fullt restituert for neste forsøk, og at huden har kjølt seg ned slik at du svetter mindre. Dersom dere er mange som prøver samme bulder, er det også et poeng å la grepene få litt pause etter å ha pusset dem fri for kalk og gummi, slik at temperaturen og fuktighetsnivået på steinen også blir lavere. Det er ikke lett å gi en fasit på hvor lang pause du bør ha, men vi har erfaring med alt fra ti minutter til én time, der du ved sistnevnte må varme opp fingrene på nytt før hvert forsøk. I utgangspunktet vil lang pausetid alltid være bedre enn kort når du vet hva du skal gjøre og ikke trenger å bruke krefter på å finne beta. Likevel spiller muskelminnet inn, og ofte er de vanskeligste flyttene på en bulder tekniske eller krevende å koordinere. Lange pauser kan derfor virke mot sin hensikt: Du er uthvilt, men klarer ikke å utføre flyttet på samme måte som før pausen. En mulighet ved slike utfordringer er å ha en pause som er tilstrekkelig lang til at du er uthvilt, og så varme opp på nytt ved å gjøre det aktuelle flyttet et par ganger for å finne igjen timingen i bevegelsen.

Les også: Spansk granitt

ONSIGHT

Mange av de taktiske elementene i redpoint vil også være gjeldende når du skal forsøke å onsighte en rute, som når på dagen det er best forhold, hvem du skal klatre med, og hvordan du skal varme opp. Den store forskjellen ligger i at du ikke vet noen ting om ruten bortsett fra hvor den går og hvor vanskelig den er. Du får ingen informasjon fra andre om hvordan flytt og seksjoner skal løses, og du får ikke prøve selv før du går på veggen. Dette krever at du danner deg et bilde av ulike løsningsalternativer ut fra det du kan se fra bakken. Ved å følge formasjoner, kalkede tak og tickmarks kan du ofte få et inntrykk av hvilken hånd som skal hvor og hvor fotplasseringene er. Mange dyktige klatrere bruker kikkert for å se nærmere på takene og lang tid på å lage en plan for hvordan hver seksjon skal klatres og hvor det er sannsynlig å kunne hvile. Under en onsight blir det enda tydeligere hvordan vi veksler mellom ulike konsentrasjonsstiler. Når du finner en hvil, må du danne deg et overblikk over den kommende seksjonen. Det vil være første gangen du får ta den seksjonen i nærmere øyesyn, og du må ta inn og bearbeide så mye informasjon som mulig på relativt kort tid. En bred konsentrasjonsstil er dermed avgjørende for planleggingen, men deretter må du skifte til en smalere konsentrasjonsstil og forsøke å utføre flyttene så effektivt som mulig.

Les også: En italiensk familiehistorie

Iblant stemmer planen vi har laget, men ofte får vi oss en del over-raskelser underveis. Grep kan være bedre eller dårligere enn forventet, posisjonene kan være mer krevende, og hvilen vi så for oss, er kanskje ikke en hvil likevel. Derfor må vi være åpne for å løse problemene som oppstår underveis på intuisjon og ikke låse oss helt i den planen vi har lagt. Dette krever lang erfaring og en rik bevegelsesbank. Når vi ser dyktige klatrere gjøre sitt onsightforsøk, ser det ofte ut som om de har forsøkt ruten før, fordi de gjennomfører hvert flytt med selvsikkerhet og har flyt i klatringen sin. Hvert flytt vi gjør i veggen er unikt, men det er mange likhetstrekk, og dersom du har klatret mye, vil det være let-tere å kjenne igjen bevegelser og kunne løse nye flytt basert på den erfaringen.

Det vanskeligste med en onsight er å klatre med selvtillit når du er usikker på om du har de rette løsningene. Balansegangen mellom å utføre den planen du har lagt og samtidig være åpen for nye løsninger, er krevende og fører ofte til at man blir reservert i frykt for å gjøre feil og falle. Det er viktig å bygge en tro på at du er dyktig både til å lese en rute fra bakken og underveis mens du klatrer, og denne troen må bygges gjennom erfaring. Oppvarmingen er en god anledning til å bygge opp selvtilliten. Først og fremst bør du holde deg til din vanlige oppvarmingsrutine, slik at forberedelsene bærer preg av noe kjent før du skal ut i det ukjente. Som en spesifikk del av oppvarmingen, kan du klatre på andre ruter på samme felt eller med noenlunde lik stil som du forventer å møte på onsighten. Det kan skape det rette spenningsnivået og gi deg trygghet på at du mestrer de ut-fordringene som kommer, samt at du gjør deg kjent med friksjonen i veggen og teksturen på grepene.

Å onsighte mye når du er på nye klatrefelt eller klatresentre, vil gi deg uvurderlig erfaring, men det er avgjørende at du gjør de taktiske og mentale forberedelsene så godt som mulig hver gang. Erfarings-messig mislykkes vi på langt flere onsighter enn vi lykkes på, og vi må derfor bli dyktige til å analysere hva som gikk galt og lære av feilene våre. Gjennom prøving og feiling vil vi gradvis bygge erfar-ing og bevegelsesbank slik at sannsynligheten for å lykkes neste gang øker.

Les også: Norges Yosemite

FLASH

En flash skiller seg fra en onsight gjennom at du har fått informasjon om hvordan flyttene kan gjøres, hvor hvilene er, hvor cruxet er, og når ruten eller bulderen ligger i solen. Kort fortalt: Du kan og bør innhente informasjon om alt som er relevant for å lykkes i første for-søk. Taktikken du legger opp, vil derfor minne om både en redpoint og en onsight, men den store forskjellen ligger i å finne trygghet i at løsningene du har fått, stemmer.

«En flash skiller seg fra en onsight gjennom at du har fått informasjon om hvordan flyttene kan gjøres, hvor hvilene er, hvor cruxet er, og når ruten eller bulderen ligger i solen».

Nøkkelen til suksess på en flash er innhenting av beta. Ikke bare på flytt og sekvenser, men også vedrørende hvileposisjoner, klipp og hvilke seksjoner som krever ulike klatrestiler og ulikt spenningsnivå. Du bør være bevisst på hvem du får beta fra. Velg klatrere med omtrent samme kroppsproporsjoner, nivå og klatrestil, slik at du er trygg på at betaen som fungerer for ham eller henne, også fungerer for deg. Deretter begynner de mentale forberedelsene, med et særlig fokus på visualisering og spenningsregulering. Ved å bruke teknikkene for visualisering kan du perfeksjonere sekvensene i ho-det og overlate klatringen til automatikken når du går på veggen. 

Siden du på en flash vet hvor på ruten eller bulderen cruxet er, og hva slags karakter det har, bør du ta stilling til om du skal opprett-holde et høyt spenningsnivå, eller om du trenger å roe deg ned før du går på. Å trene på taktiske valg for både redpoint, onsight og flash når du er på trening, gir deg verdifull erfaring til de gangene det virkelig gjelder og vil samtidig føre til økt kvalitet i klatringen din hver gang du går på en rute. Du vil bli bedre til å huske flytt, finne riktig beta og bygge selvtillit på at du kan se løsninger fra bakken og utføre flytt tilnærmet perfekt selv uten å ha prøvd dem før.

Klatrebibelen

Klatrebibelen er skrevet av to av Norges fremste klatrere og klatretrenere i en årrekke, Stian Christiphersen og Martin Mobråten. Den gir en mengde tips om spesifikk trening av tekniske, fysiske og men-tale prestasjonsfaktorer for klatring, og forfatterne håper boken vil inspirere, hjelpe og motivere klatrere til å utvikle seg videre. 

Som abonnent på et av Fri Flyts magasiner får digital tilgang på alle plussartikler. Se for eksempel 

• Terrengsykkel: Test av elsykkel for sti 

• Klatring: Slik velger du klatresko 

• Landevei: Test robuste grussykler med bukkestyre 

• UTE:  Slik tar du vare på teltet 

• Fri Flyt:  Test av allsidige topptursekker