I februar endte vi mer eller mindre tilfeldig opp i Thakhek, en av de beste klatreplassene jeg har vært på. Det ligger midt i Laos, som betyr gode temperaturer hele året, med en relativt kort regnsesong. På bare seks år har de utvidet fra 50 til over 250 boltede ruter. Med andre ord, det er ferske, skarpe ruter, været er godt, maten er billig, og livet her er generelt ganske behagelig.

Det hele startet med et bilde på Facebook. Erik, en svenske vi hadde møtt tidligere og klatret en del med på Ton Sai, oppdaterte statusen sin med et bilde av seg selv i en bambusrestaurant, omringet av andre happy campers. Det som skurret for vår del var plasseringen han hadde tagget på posten. Vi hadde rett og slett ikke hørt om Thakhek før. For øyeblikket var vi i Malaysia, uten en eneste fjellvegg i nærheten. Vi lå på stranda på en liten øy på vestkysten, så vi lot det være med dette bildet som med de fleste bildene man ser på Facebook, vi lot det gli forbi i glemselen i det vi scrollet videre i feeden.

Noen måneder senere i Asia-loffingen vår var vi i Bangkok. Vi begynte å bli gira på å komme oss i fjellveggen igjen. Men hvor skulle ferden gå? Vi hadde allerede vært på Ton Sai og Cat Ba, og temperaturene i Chiang Mai begynte å nærme seg temperaturene i en pizzaovn. Så kom vi på bildet av Erik, vår svenske i Laos. Vi kastet oss på nettet for å finne ut hvilket sted dette egentlig var.