Ingen andre av Oslos klatrefelt kan tilby en tilsvarende utsikt, eksponering og antall soltimer som Kolsås. Når sola forsvinner i Østveggen omkring klokken ett er det bare å flytte seg over til Øvre- eller Nedre Sydstup. På varme sommerdager blir forflytningen motsatt vei hvis man da ikke setter pris på å bli kokt levende.

I skrivende stund (omkring 15. februar) er vinteren på hell og klippeveggene på Kolsås ligger igjen  tørre og fristende i vinter/vårsola. Kolsås-sesongen er lang; ofte med start i februar eller mars og mange år kan det være fine forhold i både oktober, november og noen ganger desember. Rekorden for min del, var en klatretur på selveste julaften i strålende solskinn før jeg, med god samvittighet, satte meg ned til juleribba noen timer senere. Det at vinterne kan brukes til noe annet enn langrenn er ikke noe nytt fenomen. I Norsk Fjellsport 1933 forteller Per Augdahl om et besøk på Kolsåstoppen 3. juledag 1932. Klatreutbyttet var ikke stort denne dagen, fordi det lå is overalt, men lokal presse kunne melde at «tre unge mennesker med stud. jur. Saffe i spidsen hadde benyttet julehelgen til å «trene i klatring» derute». En måned senere var Augdahl og Asbjørn Gunneng på et nytt besøk på toppen og da var forholdene prima med «tørt fjell i overflod».  Augdahls moral var: «Trekk i spikerstøvler og dra på Kolsås også om vinteren. En vintersøndag kan ikke anvendes på bedre måte – særlig når der ikke er skiføre».

Hvilke områder som har vært mest populære opp gjennom historien har variert en god del. Øvre Sydstup har alltid hatt en høy stjerne blant klatrere fra starten i 1904 og helt frem til våre dager. Ruta Hollywood ble kåret til Norges mest populære klatrerute i det amerikanske tidsskriftet Climbing en gang på 1990 tallet. Både Nissedal, Kjerag og Trollveggen ble omtalt, men Hollywood gikk altså av med seieren. Østveggen, Nedre Sydstup og Dalbokollen var svært populære etter krigen og helt frem til omkring 1990 da Fjell, Hellerud og Hauktjern for alvor kom på banen med mer tilrettelagte forhold som ga mulighet for et raskere avansement på graderingsskalaen. I årene frem til våre dager har aktiviteten på disse tre veggene vært forholdsvis liten. De få klatrerne du møter er stort sett «gjengangere» – gamle gråhårede veteraner som gjenopplever ruter de klatret første gang 30 eller 40 år tidligere.