Du ser det med en gang du går inn på feltet; risset som strekker seg fra høyre side av veggen og opp mot venstre. Nesten oppe knekker det tilbake og ender i en solid furu. Bombefast stein rammer mesterverket inn, og gjør at man føler sikringene er i gode hender. 

Starten oppleves som teknisk – her gjelder det å planlegge slik at riktig hånd havner på riktig sted. Om ikke drar man raskt på seg pump. Man entrer så en aldri så liten hvil, før cruxet må forseres. Håndjammene blir smalere og fottakene litt færre. Så gjelder det å bakse seg videre opp, mot litt større men like kinkige håndjammer, samtidig som kamkiler må plasseres. En slags hvil på en god list, med høye fottak leder så mot flere håndjammer hvor du til slutt kan dra deg iland og få en god jam og gode fottak. Ruta ble førstebesteget av Hans Christian Doseth og Dag Kolsrud i 1980. Kolsrud tenker tilbake:

– Ja, jeg husker litt fra førstebestigningen. Jeg hadde selv klatret Fenriss på topptau, kanskje Ulf Geir Hansen og Tor Nedkvitne også. Men ingen av oss hadde ledet den. Da Hans (Christian Doseth, red. anm) kom til Oslo gikk det ikke lang tid før han ville prøve. Jeg kunne gi ham info samt beta om sikringer og flytt, og han satte i gang. Det gikk greit til første nisje. Den tynne håndseksjonen deretter, som er krukset, gikk også, men var synlig mer krevende. Det er en fingerlist over risset mot slutten av den seksjonen der det fortsatt er vanskelig og pumpende. Hans strevde, og jeg ropte «list over risset, høyre hånd» og han catchet til lista og dro seg gjennom og fortsatte til topps. Han sa at det trolig reddet flashbestigningen. Etterpå ledet jeg også ruta, inspirert av Hans. Det gikk bare så vidt – og avhengig av tidligere topptauing. Vi brukte wirekiler i gode slotter, og en Friend, original type, jeg tror det var nr 2, i kruksseksjonen og muligens en nr 3 i siste del av risset – hvis jeg husker riktig.