Sommerstid ser «Storen» sannsynligvis flere bestigninger enn noe annet norsk fjell der klatring kreves for å nå toppen, men vinterstid er hele Skagastølsmassivet og Hurrungane praktisk talt forlatt. Med en strålende værmelding pakkes isøkser, stegjern, hexer og bankebolter før nesa vendes mot vest.Vi ankommer Turtagrø akkurat i det det begynner å mørkne torsdag ettermiddag, siste dag i februar. Været har vært upåklagelig hele dagen, og heldigvis varer den gode værmeldingen minst en dag til. Med tunge sekker legger vi i vei på ski opp mot Skagadalens perle, hytta eid av Norsk Tindeklub, omtrent halvveis opp til Bandet. Etter hvert som vi blir innhentet av mørket blir orienteringen i terrenget noe vanskeligere, men vi kommer oss opp uten store problemer. Nordlyset har forvillet seg lengre sør enn normalt og lyser vei opp den siste motbakken til hytta. En kjapp middag, noen siste forberedelser og et raskt blikk opp på silhuetten av Storen med stjernene som bakteppe er alt vi rekker før vi kollapser til sengs med vekkerklokka satt på 04.00.LES OGSÅ: Alt om klatring og sikkerhetLES OGSÅ: Returen – bekvem, men farefullI hver vår hodelyktboble legger vi i vei fra hytta klokken 05.30. Det er unormalt lite snø i Hurrungane for årstiden, men snøen som er der er steinhard. Panserskare. Perfekte forhold med stegjern og isøks. De to bratte hengene opp til Skagastølsbreen og Bandet er overraskende bratte på det isete underlaget, men med skarejern på skia kommer vi oss opp uten noe større dramatikk. Konsekvensene av å miste balansen og sette utfor en 35 graders sklie på rumpa rett ned mot steinura gjør vi vårt ytterste for å ikke tenke over. Heldigvis når ikke hodelyktene langt nok til å se hele veien. Nedsikt: Fantastisk utsikt fra Andrews renne på Store Skagastølstind. Foto: Hilde RøkenesInnen vi kommer opp til bandet titter de første solstrålene over sørflanken på Storen. Knapt en sky er synlig og alt tyder på at Hurrungane kommer til å vise seg fra sin beste siden denne fredagen. Ved Hytta på bandet blir ski satt igjen, og de klumpete randonee-støvlene byttes ut med isklatrestøvler og stegjern. Med unntak av små tepper med litt vindtransportert snø er det fortsatt solid skare oppover flanken og den eneste begrensningen på tempoet er kondis og leggpump. Ved svaene tas tauet fram for to små partier der det er lite snø å sette øksene i, og kort tid etter har vi kommet oss opp til innsteget på Andrews Renne. Et par karer – sannsynligvis med bedre kondis og leggpump – har tatt oss igjen på vei opp og er såvidt i gang med klatringen opp samme rute. Renna er i utgangspunktet kjent for å være løs, men med lite snø og is og en følelse av at det meste er frosset fast for vinteren begir vi oss opp etter dem. Med unntak av små tepper med litt vindtransportert snø er det fortsatt solid skare oppover flanken og den eneste begrensningen på tempoet er kondis og leggpump.Hilde begynner ledingen med den første enklere introtaulengden som tar oss opp et venstrelenende hjørne og inn i renna. Herfra tar jeg over og setter avgårde med et par eksponerte flytt ut til venstre fra standplass. Jeg merker fort at det er lenge siden sist gang jeg klatret med stegjern og isøkser på stein, men finner en slags rytme innen jeg står under det første åpenbare cruxet. Et vertikalt hjørne på rundt 5 meter. Sommergraden 3+ er særdeles lite avskrekkende i seg selv, men i vinterkulda og dekket delvis dekket av snø føles det ganske annerledes. Med litt færre sikringer enn nervene mine er fornøyd med kommer jeg meg heldigvis opp med et par ballerinaflytt på fire fronttagger. Jeg mantler meg forsiktig over toppen på opptaket. Samme stedet skvatt andremann på taulaget over oss av, uten forvarsel, og med siste sikring gode 3 meter under meg er jeg ikke spesielt lysten på det samme. Andrew renne: Artikkelforfatteren igang med siste taulengde. Foto: Hilde RøkenesMellom opptakene er klatringen i renna heldigvis svært enkel, med halvbratt snø og is der man effektivt kan vinne høydemeter. Kort tid etter opptaket er jeg oppe på standplass med taulaget vi deler renna med. Varianten de velger til høyre ser grusom og tynnsikret ut, så når jeg er klar til å lede videre går jeg heller svakt mot venstre. Nå som vi nærmer oss toppen er oppdriften bedre, og jeg kommer meg forholdsvis kjapt gjennom vanskelighetene. Et snøfelt og noen meter is senere er jeg i gang med å bygge standplass rett under det siste svaet til toppen. En grønn hex og en isøks godt plassert i en innsnevret sprekk som ikke ville ta en vanlig kile, utlignet til en herlig liten alpin standplass. Hilde og Hanna følger kjapt opp de siste vanskelighetene og med en god gammeldags britisk «bucket belay» – en sikring sittende i for eksempel en snøgrop uten andre sikringer enn posisjonens stabilitet – på toppen kommer vi oss alle tre til topps av Norges 3. Høyeste fjell, 2405 meter over fjordene like vest.Opprinnelig var vi enige om å snu om da klokka ble 14 for å ha god margin på nedturen. Med litt ekstra tidsmargin fra de åpenbare rappelfestene ble vi på vei opp enige om å dytte snutiden frem til klokken 15. Når vi står på toppen er klokken i toppfeberens hete blitt 16, og vi begynner returen raskt. Med unntak av en mistet taubrems som vi heldigvis finner igjen litt lengre nede går, rappellene i det minste knirkefritt. Etter 4 rappeller og litt klyving er vi ved bunnen av svaene der vi satt fra oss skistavene og skredutstyret. Det begynner så smått å mørkne, men alt som gjenstår er heldigvis å følge våre egne spor ned til bandet, få på seg noen forhåpentligvis ikke-altfor-frosne skistøvler og skli ned til en god middag og varm sovepose på Skagadalshytta.LES OGSÅ: Spark isklatringen igang Retur: Hanna gjør klar en Bucket Belay for å sikre ned fotografen fra toppen. Foto: Knut Bjørnebye