I nummer 132 av Klatring argumenterte jeg for at klatresporten burde ha en mer gjennomtenkt og aktiv holdning til doping. I denne artikkelen vil jeg trekke frem den andre store elefanten i rommet som klatresporten må forholde seg til. Vi snakker om den uunngåelige sammenhengen mellom lav kroppsvekt og prestasjon i klatreveggen. 

Sammenhengen mellom lav vekt og prestasjon i klatring er velkjent og fortiet. Velkjent fordi det er en etablert sannhet basert på egen og andres erfaringer og fysiske lover. Fortiet fordi optimal vekt for en klatrer er nær en skummelt lav vekt med potensielle alvorlige fysiske og psykiske konsekvenser. Så hvor stort er problemet egentlig? Hvor mager bør og kan en klatrer være, og hvordan bør klatresporten forholde seg til dilemmaet? 

Bevisstheten om sammenhengen mellom lav kroppsvekt og klatreprestasjon gjorde seg for alvor gjeldende da bolteklatringen muliggjorde brattere og mer atletisk klatring. «Cragrottene» på 80- og 90-tallet som levde på sparebluss, erfarte at 1500 kalorier om dagen over lang tid faktisk lot seg kombinere med knallhard klatring. Jerry Moffat erkjente den potente effekten av å tyne vekten da han etter en ukes magesjau svimlet seg til craget og sendte Elixir de Violence (8a) i Buoux. «After all the vomiting and diarrhoea I was light as a feather, and shot straight up it» (Moffatt, Revelations 2009 s. 95). Moffatt ble ikke desto mindre forbløffet av Wolfgang Güllich sitt sparsomme underhudsfett. Bukskinnet til Güllich liknet angivelig huden på en middels skrinn håndbak (Revelation s. 140). «Noch 5 Kilo abspecken», og Güllich skulle være i toppform (Interview mit Wolfgang Güllich und Prof. Weineck). Stresset rundt kroppsvekt ble etter hvert så stort at «climborexia» ble beskrivelsen på det maniske fokuset på lav vekt i klatremiljøet.