– Planen med å dra på tautur ble til etter at jeg røk ringbåndet under VM i august. Tur kombinert med NM og Nordisk som gikk av staben tidligere denne høsten var en god samling av grunner til å komme i tauform. To turer er planlagt, først denne tre uker lange treningsturen til Frankrike, og så etter et tidagers opphold hjemme går det videre til Spania på ubestemt tid, forteller Thilo.

Hvor er dere?

– Her i Frankrike har vi bosatt oss mellom Mollans og St. Leger. Det var disse cragene vi var mest gira på i utgangspunktet, men med et ganske stort utvalg av andre bra klipper i moderat kjøreavstand var vi også gira på å sjekke ut andre crag som Verdon, Seynes, Buoux, Dentelles de Montmirail og Rocher Crespin.

Les også: Håkon Hansen – legenden

Hvordan endte dere opp der?

– Vi har mottatt en god dose regn denne turen, og dessverre så tørker tufaene i St. Leger og Mollans aldri. På vår søken etter tørr stein møtte vi to franskmenn som kvitret om rask tørk i Buoux, så vi dro til Buoux. Etter 90 min i bilen kom vi fram, og jeg hoppet rett på historiske La Rose et le Vampire - verdens første 8b. Det var den eneste ruten jeg hadde et forhold til her. Den gikk ned i andre forsøk. I utgangspunktet var planen å kjøre hjem igjen på kvelden, men vi var så gira på en dag til i Buoux at vi fant en skitten kjeller og ble en dag til. Dag to varmet jeg opp med å dogge gjennom starten på Le Minimum (8c), det føltes bra, men først ville jeg gi Chouca (8a+) et flasheforsøk. Det gikk ikke. På andreforsøket rotet jeg til starten, ble sint, kom kjapt ned, bandt om, og på tredje så satt den. Etter det skulle jeg gi Le Minimum en runde til, men kapitulerte umiddelbart. Jeg fikk heldigvis gått den noen dager senere.

Les også: En legendarisk uttalelse

På 80-tallet var Buoux hjertet for hard sportsklatring, og det ble regnet som verdens beste crag. Det er kjent for stive graderinger og til dels sparsommelig bolting. Da Le Minimum ble gått av Marc Le Menestrel i 1986 var den en av verdens to hardeste ruter (i tillegg til Wolfgang Gullich sin rute Punks in the Gym).

 

Hvordan er stilen der nede?

– Stilen i Buoux er brutal, men også teknisk. Det er for det meste pockets, så det er fingertungt å henge fra de og kroppstungt å dra fra de. Ofte er pocketene man holder i også det eneste man har av fottak, og de er både sparsommelig plassert og vanskelig å få føttene inn i. Det er også ganske polerte, så man må plassere føttene nøye og vekte de riktig. Selv om pockets ikke er noe jeg klatrer så mye på til vanlig så føler jeg meg alltid hjemme i tunge/sære posisjoner, og det er det nok av i Buoux. Rutene her har mye karakter, og det liker jeg! Definitivt et sted jeg skal tilbake til!