Fast fjell, bra sikringer og flott klatring. Ikke all verdens tung akkurat, men som mange av rutene på Kolsås, fordrer den et bredt teknisk repertoar, at man mestrer det å mantle, smøre og stemme og ikke er redd for å spjære buksebaken. Ruta ble først klatret av Bjørn Ræder, rett før andre verdenskrig. Bjørn Ræder var en av de beste klatrerne i førkrigsårene. Han var en av få som toppet ut buldreproblemet Lohengrin (6+) på gårdsplassen umiddelbart før krigsutbruddet. Bjørn Ræder tok seg over til England  i løpet av krigen og ble etter hvert  jagerflyger i Royal Airforce. Han ble skutt ned under et spaningstokt over Tyskland mot slutten av krigen.Les også: Bærekraftig handel hos VPG.noLes også: Slik bruker du kamkileneCruxet  på Ræder er å komme seg helskinnet opp fra den meterbrede hylla i starten. Hylla går under navnet Likkista og bærer sitt navn med rette! Med grad 6- er ikke flyttene opp fra likkista spesielt tunge, men teknisk spissfindige og involverer stemming, smøring, mantling og en god del mer eller mindre, panisk famling etter en skjult fingerlomme rundt kanten til venstre. Det er tre gode bankebolter rett over likkista så cruxet er bra sikret. De neste tre-fire meterne opp mot svaet er lettere med gode fot-og fingertak og noen bra kileplasseringer. Fra det gode bøttetaket rett under det lille svaet er det to muligheter, enten en meterlang travers ut til høyre og tilbake til venstre med føttene opp på før nevnte bøttetak eller, en noe vanskeligere direkte variant, rett opp langs det  tynne risset, over svaet og opp mot et lite, grønnaktig dieder.I diederet får du inn gode sikringer. Klatringen opp diederet er gradert 4 og  beskrives kanskje best som tung, undergradert layback hvor armene må gjøre mye av jobben. Særlig det å komme seg ut av diederet og opp på den lille hylla over, uten å lande på knærne, er tungt – her må du ta i så det knaker i hele kroppen. Hvis du kommer i land knestående er det vrient å ta seg videre siden hylla er smal, veggen over luter litt ut og det er ikke enkelt å reise seg opp, noe som jo er en forutsetning for videre fremrykning. Fra hylla er det et par meters grei klatring opp til toppen hvor du kan ta stand på gode kiler eller fortsette videre opp til det gamle epletreet på toppen. Ræder blir sjelden klatret, men tåler hva angår «finhet», helt klart sammenligning med ultraklassikere som Fandens hekletøy (6+) og Tittern på hjørnet (6-).Om du har dagen og ønsker en større utfordring er Dødt løp (6+) også et flott alternativ. Den følger Ræder opp til bøttetaket og videre langs et tynt riss som kommer inn på høyre side av hylla i toppen. Cruxet kommer på de siste tre meterne, opp et svakt overhengende dieder med en fingertung layback. Ruta er nokså krevende å sikre og flyttene i toppen er tunge, men fine. Ruta fikk sitt navn etter en roman – Dødt Løp – av Erling Gjelsvik som var en slags datidig variant over Hemingways roman – The Sun also rises.Ræder spesial Sted: Øvre Sydstup, Kolsås. Ruta starter 4-5 meter til venstre for kanten av Tørrgrana-svaet opp et lett, usikret dieder til likhylla og går deretter mer eller mindre rett opp. Utstyr: Vanlig rack. Kilesett og opp til og med en rød camalot. En langslynge kan være greit for å lage et utlignet forankringspunkt på bankeboltene i starten. Gradering: 6-. Ikke overgradert, etter min mening! Førstebestiger: Bjørn Ræder gikk ruta i fri  i 1938 eller -39 med gummisko, uten hjelm og sele, med tauet knytt rundt livet og en bankebolt her og der som sikring. Les også: Ikke grip etter slynga når du faller (NB: grafiske bilder)Klatrer og krigsheltBjørn Ræder var ikke bare en fremragende klatrer – han var også en av landets udiskutable krigshelter. Han kjempet på finsk side mot Russland, deltok i kamphandlingene i Norge da landet ble invadert av nazistene og  var senere aktiv i motstandsbevegelsen. Allerede i 1940 måtte han flykte i en fiskeskøyte til England, ble sendt til Canada hvor han ble utdannet som pilot og deltok senere som jagerflyver i RAF med kapteins grad. I 1943 ble han skutt ned over Tyskland, men klarte å unngå å bli tatt til fange. Etter en åtte ukers dramatisk flukt gjennom Pyreneene og via Gibraltar kom han seg tilbake til flybasen i England og meldte seg igjen for tjeneste.  I slutten av desember 1944 tok han av fra en flyplass i Belgia i sitt Spitfire fly og ble skutt ned et sted over Tyskland. Hans siste klatretur var under skoleoppholdet i Canada da han besteg en ubesteget topp i nærheten av Banff, sammen med kameraten Per Bergsland, også han jagerpilot. Toppen fikk senere navnet Mount Raeder.