Frykten for å falle er noe vi alle kjenner til. Den snikende uroen. Ubehaget og tvilen. Redselen for at fallet skal ende stygt. Etterfulgt av irritasjonene over at en ikke får bort disse irrasjonelle tankene. En er jo godt sikret. Utstyret skal tåle vekten av en bil eller to. Mange har tatt fall her før meg. Alle de gode grunnene til at dette er helt trygt. Allikevel er frykten der.

Frykt for fall er i utgangspunktet sunt og naturlig. Fall er jo potensielt skadelig og i ytterste konsekvens dødelig. Den type fall bør man jo frykte. Men når den frykten sniker seg inn i helt inn i oss. Når vi vet at dette fallet er helt trygt, men allikevel er vi redde og klarer ikke å følelsesmessig skille mellom de fallene vi trenger å være redde for og de som er harmløse. Dette er spesielt vanskelig som nybegynner og er ofte et stort hinder for progresjon. Og som om det ikke var nok ser alle andre ut til å ha overvunnet frykten og lært seg å skille på når man ikke trenger å være redd og når man virkelig bør det. Men det er også mange drevne klatrere som opplever frykt. For ikke å snakke om de som har vært utsatt for et bakefall eller som skal gjøre comeback. På mange måter er det enda tøffere for dem. De har jo opplevd hvordan det var å ikke ha denne frykten. Hvordan det var å ha god psyke og kunne fokusere på klatringen, ikke på frykten. Uansett hvilken situasjon du er i kan det virke som en nesten umulig oppgave å overvinne denne frykten. Og for å gjøre saken enda vanskeligere; det eneste rådet man får er som regel: «du må ha mer falltrening». Men det ikke alltid så lett å følge det rådet, det er noe som stopper en. I tillegg hender det at en tar fall på fall uten å kjenne at man får noe særlig bedre psyke. For mange klatrere kan dette bli et mysterie som stjeler all klatregleden. En gåte som må løses. Løsningen ligger i kjernen til problemet. Opphavet til frykten. Nemlig amygdala.