Alle klatreruter gir oss en eller annen form for motstand, avhengig av hvor mye man har trent og hvilken fysisk og psykisk forfatning man er i. Denne opplevelsen av motstand som ruta gir, måles i dens vanskelighetsgrad – ruta får en gradering. Ulike land har gjerne ulike systemer for gradering. England, Tyskland, Australia , USA, Frankrike, Sør Afrika – alle har sine egne «gradsspråk». Og Norge, Finland, Brasil ... osv. Men det er også mange land som bruker samme system. Det franske er det som har fått mest fotfeste, og de fleste lands grader oversettes gjerne til det franske systemet, for at «klatreutlendinger» skal forstå hvor vanskelig ruta er. Også her i gode gamle Norge er det de franske gradene mange tyr til om presisjonen er viktig.

Grunnen er at det for det meste var i Frankrike gradene ble pushet i sportsklatringens barndom (80-90-tallet), og mange lands skalaer har senere blitt tilpasset den franske for å få systemene til å gå opp. Men det ulogiske er noe man må ta med når systemene sammenlignes. Som andre menneskelagde og tilfeldig skapte systemer er det unntakene som bekrefter reglene, og overgangen mellom gradene er ofte inkonsistente. I tillegg er de offer for mye synsing.