Alle klatreruter gir oss en eller annen form for motstand, avhengig av hvor mye man har trent og hvilken fysisk og psykisk forfatning man er i. Denne opplevelsen av motstand som ruta gir, måles i dens vanskelighetsgrad – ruta får en gradering. Ulike land har gjerne ulike systemer for gradering. England, Tyskland, Australia , USA, Frankrike, Sør Afrika – alle har sine egne «gradsspråk». Og Norge, Finland, Brasil ... osv. Men det er også mange land som bruker samme system. Det franske er det som har fått mest fotfeste, og de fleste lands grader oversettes gjerne til det franske systemet, for at «klatreutlendinger» skal forstå hvor vanskelig ruta er. Også her i gode gamle Norge er det de franske gradene mange tyr til om presisjonen er viktig.Grunnen er at det for det meste var i Frankrike gradene ble pushet i sportsklatringens barndom (80-90-tallet), og mange lands skalaer har senere blitt tilpasset den franske for å få systemene til å gå opp. Men det ulogiske er noe man må ta med når systemene sammenlignes. Som andre menneskelagde og tilfeldig skapte systemer er det unntakene som bekrefter reglene, og overgangen mellom gradene er ofte inkonsistente. I tillegg er de offer for mye synsing.Som et eksempel kan vi trekke fram hvordan norske halvgrader bare stedvis er med i skalaene. 8/8+ for eksempel er alle enige om er fransk 7c. 8+ er 7c+, 9- er 8a, men hvor er 8+/9-? Den etablerte norske graden 9-/9 er jo 8a+... og så videre. Dette må du bare ta med på kjøpet så lenge norske grader er i bruk i Norge.Mange bruker også skråstrekgrader for å presisere en grad, noe som gjelder i de fleste lands systemer. Rutene faller jo ikke i inn klynger rundt det vi har bestemt er en grad. Man må regne med at rutene legger seg i en kontinuerlig voksende vanskelighetsskala fra lett til umulig. Slik sett er det like naturlig at rute ligger midt mellom gradene, som midt på en grad. Derfor er halvgrader ofte brukt; en rute som for eksempel ligger midt mellom 8- og 8 betegnes som 8-/8.Dette gjelder også det franske systemet. Om man ser på 8a.nu og en rute har fått like mange ticks på 7c+ som på 8a må man regne med at virkelig grad faktisk ligger midt mellom 7c+ og 8a – ergo 7c+/8a. Men denne spesifiseringen møter også en del motstand fra de som ønsker et rent og tydelig system uten skråstreksgrader. Et paradoks egentlig, for hva er da faktisk grad på ruta i det nevnte eksempelet? 7c+ eller 8a? Begge valgene vil på en måte degenerere systemet, om graden brukes som sammenligning og grunnlag for gradering av andre ruter.Mange har tatt til orde for å innføre franske grader her til lands, og man kan jo spørre seg hvorfor ikke dette har blitt gjennomført. Tradisjon? Hva er tradisjonen i et tallsystem? Det har ingen syntaks og ingen sjarm, så er det da ikke bare å bytte det ut? Hva er forskjellen fra UIAA-systemet og det norske? Ingenting bortsett fra at hele vårt system er forskjøvet noen grader oppover.Det vil nok ta en del år før vi får et gjengs system som brukes i de fleste land. Men om så skjer er det ikke dermed slutt på feilkildene. Det er nemlig også store forskjeller innen hvert system. På et klatrefelt kan det være hardt gradert og på et annet lett gradert, slik at en 7a på et felt ville stått i 7a+ på et annet. Tradisjonelle felter som Buoux og Cimaii har vært kjent for å ha knallharde franske grader. Nyere felter har vært kjent for å være lettere gradert, slik som Ton Sai og Kalymnos. Eldre spanske felter hadde gjerne like harde grader som eldre franske felter, mens de nyere spanske feltene er softere gradert.Så hvordan fungerer graderingssystemene i resten av verden? Det er mange av dem, og vi kan vel begynne med det amerikanske. De har de en merkelig 5-er først, for eksempel 5.12a. Opprinnelsen til den er før klippeklatringens tid. Man graderte da fjellgåing/trekking fra 1 til 5, der 1 er enkel gåing og 5 er klyving. Da klatresporten ble mer avansert kom behovet for å gradere klyvingen og derav punktet og nummeret bak 5-ern. Nå droppes ofte 5-tallet. Alle forstår at 5.12a og 12a er samme grad. For den som lurer vil det si 7+/8- på norsk.Tyskerne bruker sammen med Østerrike og Sveits UIAA-gradene. UIAA står for Union Internationale des Associations d'Alpinisme, som skulle bli noe slikt som «den internasjonale klatre- og fjelltrekkingsorganisasjonen», som ble stiftet i 1942, da 20 lands klubber/forbund møttes i Chamonix. Det er vel også det mest spennende bak navnet, for systemet er likt det norske, bare transponert opp et par hakk, slik at for eksempel 7+/8- blir grad 8 i UIAA.Blant alle systemer er det vel det britiske som er mest kjent for sin kompleksitet. Der har de først en grad E som står for Effort påfulgt av en tilsynelatende fransk grad som definerer den vanskeligste passasjen, typ om cruxet hadde vært et buldreproblem. Men også her er transponert noen knepp, slik at en 7a i engelsk grad er mye vanskeligere enn en fransk 7A (stor A for buldregrad på fransk, se under). Graden E7 6c vil for eksempel si at den krever temmelig mye effort, noe som betegner både utholdenhetskrav og psykisk stressfaktor. En rute med lange, farlige runouts får en høyere E-grad, selv om ruta ikke nødvendigvis er så vanskelig. Veldig harde, safe ruter får også en høy E-grad, selv om noen mener det er meningsløst å gi sportsruter en E-grad. Ikke desto mindre graderte Ben Moon sin Hubble, som han gikk i 1990 til E9+ 7b, der han mener E9+ definerer den overordnede vanskelighetsgraden til ruta, og 7b til den hardeste bevegelsen. Ruta er gradert 9a i det franske systemet.I denne suppa har man altså i tillegg egne gradssystemer for buldring, der det franske buldresystemet tilsynelatende er helt likt det for tau. Men nei, det er forskjøvet, slik at buldregrad 8A gjerne blir rutegrad 8b eller 8b+. Her har man i den senere tid innført stor bokstav bak tallet, slik at det skal være noe enklere å skille. Men ikke nok med det, man har en egen skala for traversgrader, som også er helt lik resten av det franske systemet, bare beliggende et sted mellom buldregraden og rutegraden.USA har også et eget system for buldregradering; V-systemet, oppfunnet av John «Vermin» Sherman for gradering i Hueco Tanks i Texas. Dette lar seg heldigvis relativt enkelt overføre til det franske buldregraderingssystemet. V-systemet erstattet det lukkede B-systemet, som rangerte fra B0-B4. Et bulder satt i B4, som ble repetert, ble automatisk nedgradert til B3. Bra at det systemet ble kuttet ut vil vel mange si.For å gjøre suppa komplett, så har man også fargegraderinger av buldreproblemer. Dette brukes gjerne inne på plast. Systemet minner om fargesirklene i Fontainebleau, der buldere innenfor gitte vanskelighetsgrader ble samlet til «turer» eller «sirkler», slik at man kunne klatre en mengde buldere etter hverandre; gul sirkel for eksempel, der de fleste bulderne hadde tilnærmet lik buldregrad – slik ble grader og farger knyttet sammen. Men disse fargene er ikke helt like de som er inne, av en eller annen merkelig grunn.Man kan undres over hvorfor man ikke bare bruker buldregrader også på buldere inne, slik man gjør ute, men på død og liv skal gi de en farge? På de fleste sentre henger det en konverteringsskala på veggen, som viser sammenhengen mellom fargene og de franske buldregradene. Røde buldere skal typisk ligge mellom 6B+ og 7A.Men mange sentre «graderer» fullstendig feil, og gir altfor harde buldere i forhold til fargene, noe som har medført mye motløshet hos mange klatrere. På Oslo Klatresenter har man heldigvis tatt til fornuft og der graderer man bulderne ut i fra det franske systemet. Flere andre sentre går også over til franske buldregrader på grunn av klatreappen Vertical Life, senest Buldrehallen i Ålesund.Vi presenterer i denne saken et par tabeller som tar sikte på å vise en oversetting mellom ulike gradssystemer. I tillegg en tabell over sammenhengen mellom norske og franske grader. Noen vil sikker være uenig i denne tabellen. Men husk til slutt at det ikke er gradene som er viktigst. En rute vil alltid være så hard som den egentlig er, uavhengig av den graden som er satt. Det viktigste er at ruta er fin.