«Like under høieste top stod en morsom liten væg og lot som den stængte veien. Hadde den møtt os længre nede, hadde vi kanskje tat den alvorlig. Men nu lot vi os ikke sinke mer; - støttet av øksen var det at pille løs litt sprod sten, og en-to-tre var vi vi alle tre oppe».

Slik lyder Schjelderup sin skildring av siste crux under førstebestningen av Trakta i 1910.
 
Allerede i mai ble en helg i september satt. Min kjære kollega og turvenn fra Sverige hadde da etterlengtet fått fri og var ivrig på eventyr i området Lofoten/Vesterålen. Helgen nærmet seg og lykken var stor da vi så at våre kjære værguder hadde skjenket oss et stabilt høytrykk. Dette kunne virkelig være helgen for en større prøvelse i ville Nord-Norske fjell!

Ambisiøs som få, foreslo svensken Trakta (980 moh) på lørdag og Vestpillaren på Presten søndag. To virkelige klassikere! Jeg skal ikke legge skjul på at jeg i mitt stille sinn tenkte følgende om min kjære venn: Stereotyp, høyt utdannet 50-åring, med nok penger og lite tid. Var dette prosjektet over vårt nivå? Sannsynligvis! Fredag lå dog landskapet badet i sol og sommertemperaturene gledet oss med sin tilstedeværelse. Jeg lot mine tvil passere et sekund, og måtte innrømme at Trakta var et fjell jeg hadde higet etter i flere år. Store Rørhoptind, som den også kalles, skal angivelig være Norges vanskeligste fjell ad normalveien, med crux gradert til 5+/6-. Først besteget i 1910 av Ferdinand Schjelderup, samme sommer som han og gruppen besteg både Stetind og Svolværgeita. Alle tre førstebestigninger i storsko og med hampetau om livet. Har du ikke lest førsteskildringene fra disse turene, vil jeg på det sterkeste anbefale en titt i DNT sin årbok fra 1911.