Det er ikke noen nyhet at klatringen har vært igjennom en stor utvikling de siste årene. Gradene blir pushet til de nesten sprekker. Buldrerne trenger snart ikke noe å holde i for å komme opp og sportsklatrerne vet ikke lenger hva det vil si å bli pumpa. Utstyret har blitt så lett at det nærmest kryper opp veggen av seg selv.

Tiden folk bruker på å løpe opp høye fjell i Himalaya eller storvegger i Yosemite, er nå så kort at de må benytte fotofinish og hundredelsmåling for å se hvem som er raskest. Den ene storveggsruta etter den andre gås i fri på et øyeblikk, der tidligere bestigere har brukt uker med mekking, heising, rigging av tau og soving i portaledge før de kanskje kom til toppen.

Dagens toppklatrere fremstår som så overnaturlige superatleter at det kan få en hvilken som helst uvitende sjel til å sikle som en baby av beundring. Men det svever en mørk sky av oppløsning og fortapelse over fartsfantomene. Trenden kommer ikke til å vare. Styrke og hurtighet er ikke spennende nok i lengden. Det gir ingen tilfredsstillende følelse av frigjørelse. Om tjue år vil alle fnyse av folk som løp opp The Nose med stoppeklokke på armen. De hadde jo klær på!!

For klarsynte klatrere med teft for trender og utvikling, slik som oss, Knut og Gustav – to unge menn i hver vår alder – har det lenge vært tydelig at en ny revolusjon er på vei: klærne skal av! Om dette paradigmeskiftet i noen år kun har fremstått som en slags ubestemmelig sitring i kroppen, uten noen klar retning eller mål, kom det som en tydelig åpenbaring for de aller fleste, da to visjonære unge amerikanere i fjor klatret The Nose helt uten antydning til bekledning.

For oss startet det imidlertid en stund tidligere. Etter å ha vært venner og kolleger et par år, dro vi sommeren 2016 på tur sammen til Cordillera Blanca i Peru, for å klatre drøssevis av sekstusenmetere. Fire uker senere fløy vi hjem igjen uten å ha besteget et eneste fjell over seks tusen meter, men med ny personlig rekord i høydenakenbading, pålydende 4950 moh, og med felles ambisjoner om å utvide CV-en innen fagområdet «alpin nudisme».

Etter en kort drøfterunde, der vi begge var enige om at vi måtte starte med en klassiker som alle kjenner til, en rute som er passe varm, passe lett og innenfor noen timers kjøretur fra hovedstaden, ble planen lagt: vi skal gå Mot Sola nakne!

Den neste sommeren var kald, våt og full av ødeleggende planer. Det hele kokte bort. Vinteren som fulgte var råbra. Hver dalside i landet var plastret med is, og kunne gitt oss mulighet for utallige nakenførstebestigninger – om vi bare hadde vært barske nok. Det var vi dessverre ikke. Så, fullstendig uventet, men samtidig med perfekt timing, tikket det inn en sms på Gustavs telefon.

Det var blitt mai måned og meldingen kom fra Knut. «Det er hetebølge. Mot Sola naken på torsdag?» Herfra gikk det i en fei: Knut fikk fri, Gustavs jobb og familie ble ryddet av banen, utstyret ble hevet i bilen og vi børna avgårde i retning Telemarks Yosemite. Før vi visste ordet av det, sto vi kliss nakne på svaene i bunnen av Hægefjells sydvegg. Klokken var litt over ni om morgen og solen var i ferd med å komme til syne borte ved Via Lara et sted. Med unntak av noen svensker som hadde hviledag i campen, var det folketomt så langt vi kunne se.

Gustav ble velsignet med første økt som sikrer, under det partiet der klatreren må skreve maks ut i en diedervegg for å komme seg rundt et hjørne og etablere seg i et riss noen meter til siden for det første. Utsikten fikk ham til å tenke på en opplevelse fra ungdomstiden, da han etter en røykfylt helg i Amsterdam ble beordret til å utføre et strippeshow for tollerne på Gardermoen. Det var en ny side av seg selv Knut viste denne dagen, med en detaljrikdom han vanligvis ikke lar sine kamerater få innblikk i.

Så da Gustav tok frem kameraet og lot dette synet av sin klatrepartner foreviges, føltes det mer som om han drev med proktologisk diagnostikk enn klatrefotografering. Begrepet «butt shots» fikk i hvert fall en veldig klar og åpenbar betydning. En stund senere, da Gustav tok over den skarpe enden av tauet, på seksminus-taulengden midt på ruta, var hevnen en utildekket realitet. Her starter nemlig spagatøvelsene rett opp fra standplass. Avstanden til sikrer er minimal, eksponeringen nærmest total. Vi unner ingen å se de bildene!

Det er ikke fritt for at det hersket noen bekymringer rundt dette prosjektet i forkant. Gustavs kone må vel for eksempel ha fryktet å leve resten av livet i sølibat, da hun rett før vi startet, sendte ham følgende melding: «ikke sett fast tissen i et riss!». Selv var vi mer bekymret for at et eventuelt fall ville gi begrepet «raspeballer» en ny betydning.

Redselen viste seg å være grunnløs. Som annenmann opplevde vi å ha en viss bevissthet rundt det å være naken – på led glemte vi det fullstendig bort. Vi hadde rett og slett en veldig fin dag i veggen, det var passe varmt, ruta var tørr og vi nøt å være to lykkelige nakenbadere svømmende i et hav av granitt. Så godt vant ble vi, med vår nye stil, at da vi ved tolvtiden sto på toppen og hadde tatt de obligatoriske seiersfotografiene, glemte vi helt å ta på oss våre medbrakte shortser. Vi satt der bare, kliss nakne, i minst en halvtime, og spiste matpakkene våre. Naken lunch, rett og slett. Så gikk vi ned og badet i elva, før vi kjørte tilbake til byen, vel vitende om at denne nakenklatreturen ikke hadde vært den siste.