Martin Luther King åpnet sin berømte tale med: «I have a dream». Hans drøm var storslagen: å skape likeverd for fargede amerikanere. Mine drømmer er mer jordnære, og i alle fall mer fjellvendte, og de er omvendt proporsjonale med alderen.Sommeren 2017 ble det ingen klatretur. Etter å ha fylt 81 i juli, lurte jeg på: hva kan jeg nå tillate meg å drømme om? Og, hva innebærer det drømme om noe? For Martin Luther King var det åpenbart: å drømme om noe, var for ham å sette seg mål som ville kreve det ytterste, ja, som kanskje til og med var utenfor rekkevidde. Vi vet hva prisen ble for ham.Mange av mine fjelldrømmer har hatt en snev av den samme karakter, jeg har av og til drømt om klatreturer som jeg visste ville bli krevende, kanskje for vanskelig, kanskje farlig. Men hva nå?Jeg klatret mye alene i tidligere år, først og fremst i Korsvika og på Kolsås, men også noe i fjellet. Det intense kravet om tilstedeværelse og konsentrasjon appellerte, sammen med en følelse av en frihet uten grenser og med en flommende utløsning når spenningen var over.Hva med «de tre store», Storen, Romsdalshorn og Stetind? Ville det være hybris å tenke på å klatre dem alene, eller snarere et tegn på langt fremskredet demens? Vel, demens er ikke synlig innenfra, så jeg tillot meg å drømme og fulgte med på værmeldingen.ROMSDALHORNVestlandet var vedvarende vått. Heftyes renne i sludd trekker ikke i meg. I fjellet er jeg en «sol och vårare». Men langtidsvarslet på Yr meldte om at Romsadalen kunne få noen dager uten nedbør. Det var signalet. Jeg parkerte Golfen oppe under Romsdalhorn, la ned setene og rullet ut soveposen.Det var stille. Klokka var bare 5, Romsdalshorn sov fortsatt. Jeg startet tidlig, i håp om å være alene på fjellet.  Stien fra parkeringsplassen innerst i Vengedalen ønsket meg velkommen. Det kjentes godt ut å vite at jeg fulgte i sporene av ukjente fjellvenner.Dette faktum, mener de, må ha påvirket vårt genetiske apparat på en slik måte at dagens byliv og ferdsel i tilrettelagt natur ikke tilfredsstiller de dypeste og mest varige krav til naturopplevelser, og som vi derfor trekkes mot å oppsøke. I tankene vandret jeg 62 år tilbake i tid. Dag Dawes og jeg skulle den gangen også klatre Nordveggen. Det fantes ikke vei i Vengedalen. Vi måtte gå hele dalen inn til fots. Fordi vi var usikre på om det fantes bro over elva lengre inne, la vi turen på vestsiden av Vengedalsvannet. Det var et plundreterreng uten like; kampesteiner, meterhøyt ormegress, krangle-vier og einerbusker og bjørketrær som vintersnøen hadde bøyd ned så de lå som sammenhengende sperringer. Vi tenkte ikke på det den gangen, men sagt med dagens terminologi, så var dette en ferd i fri natur. Det ville ha vært å lyve om jeg hadde sagt at dette var akkurat det vi ønsket oss; at dette tilfredsstilte noen dypere behov som det urbane livet i Oslo snøt oss for.Noen naturvenner sier at det er en kjensgjerning at menneskene gjennom 99,999% av sin tid her på planeten, har tilbrakt sine dager i fri natur, det vil si i natur som ikke har vært gjort gjenstand for menneskelig påvirkning. Dette faktum, mener de, må ha påvirket vårt genetiske apparat på en slik måte at dagens byliv og ferdsel i tilrettelagt natur ikke tilfredsstiller de dypeste og mest varige krav til naturopplevelser, og som vi derfor trekkes mot å oppsøke. Dette, påstår de, finner vi bare i fri natur.Jeg benekter ikke forutsetningen om vår lange fortid i fri natur. Men jeg hevder at en kanskje viktigere virkning på vår arvsmasse, er at vårt DNA i svunne tider ble spisset, ikke primært for å kunne gledes over estetiske eller esoteriske inntrykk i møtet med uberørt natur, men for at vi skulle makte å overleve i en ødsel men også brutal natur hvor livsgrunnlaget måtte vinnes under nær konstant livsfare.Dette må bety at vi fortsatt er utstyrt med et sanse- og aksjonsapparat som er skjerpet for å oppdage og agere på trusler og åpenbar fare. Dette forklarer hvorfor så mange unge menn (og kvinner?) blir utagerende når det moderne, asfalterte livet ikke utsetter oss for de prøvelser som vi er laget for å håndtere.Dette forklarer også hvorfor jeg ble litt nedslått da jeg som 16-åring, på min jomfrutur i fjellet, sto på Veslefjellet og så Besseggen for første gang. Jeg hadde ventet at den skulle være stupbratt og skarp som et barberblad. Så var den rund som et melkespann og slak som en danskebakke i stedet. Utsikten var storslagen, men skuffelsen fortalte meg at det var nok ikke den jeg først og fremst var kommet for.Les også: Sikker på standplass Noen dager senere lånte vi tau på Gjendebu og ville traversere tinderekka på vestsiden av Svartdalen; fra Svartdalspiggene til Torfinnstindane. Det var en virkelig vill drøm, og det holdt på å gå forferdelig galt. Men det er en annen historie.Moralen er: Det finnes ikke noe standard svar, ikke noe «one size fits all». Jeg tvang meg til å like Beethoven som ung fordi det var det familien til min beste venn lyttet til. I dag tør jeg si at jeg foretrekker Eagles og Hotel California. Og fri og ugjennomtrengelig natur: fri meg fra det. En sti med rødmerkede T-er er et himmelrike fremfor blautmyr, dvergbjerk og kronglevier.Stien opp fra Vengedalen flatet ut. Oppe på åsryggen åpnet verden seg.  Det er to steder i verden at utsikten lamslår meg; det ene stedet er ved innkjørselen til Yosemity valley i California, og det andre er Romsdal sett fra Litlefjellet. Romsdal vinner. Rauma bukter seg gjennom dalen, smaragdgrønn og krystallklar, den er uslåelig. Merced river har ingen sjans. Trollveggen er kanskje ikke like vakker som El Capitan. Hun er silkefin som en selfieblogger med pudder, make-up og botox, nesten uten voksenrynker. Men Trolltindene er hundre ganger villere og mange ganger større. Ruta Freerider på El Capitan er frisoloert ropeless. Det kan ennå gå mange år før noen frisoloerer Arch Wall. Og Half Dome har lite å stille opp mot Mongejura, Karlskråtind og Romsdalshorn.Jeg hilste på Trolltindene, nikket til Blånebba og vinket til Vengetind. Minnene strømmet på; så mange drømmer, så mye liv, så nære på.Jeg måtte nyte panoramaet et par minutter før jeg snudde meg mot Romsdalshorn og Nordveggen. Jeg var andpusten men ikke utmattet. En av grunnene til å gå alene, var for å slippe å måtte tilpasse meg til andres tempo. Permanent hjerteflimmer, en kraftig utvidet hovedpulsåre og et kne som krangler, gjør at jeg må bruke krabbegir. Det er ikke så lett når det er flere i laget. Og jeg har dessverre for mye stolthet og konkurranseiver til å be om nedsatt tempo. Da er det er bedre å være alene med fjellet. Det står heldigvis stille.Les også: Angsten som eter klatregleden Der Nordveggen reiser seg, kom utstyret på: Klatresele, noen karabiner, kiler og et par slynger. Tauet lå igjen i bilen. Det var for tungt. Takk Gud for svasko og kalkpose. Letthet på foten gir letthet i sinnet.Det ble brattere. Jeg kjente på spenning, uro. Frykt? Nei, ikke frykt, tror jeg. Dette var kanskje grad 3 - 4. Jeg vet at jeg behersker det. Det er ikke det det handler om. Det dreier seg om å la kroppen få lov til å bevege seg slik den har gjort i mer enn 60 år; pakke uroen inn i et grått papir et sted i magen, motstå lysten til å klatre fort for å bli ferdig med det, og nedkjempe trangen til å krabbe ned igjen til bilen og sikkerheten. Dette er ikke Besseggen; det er dette fjellklatrere driver med.Men alene? Uten tau? Det er i hvert fall ikke standard. Er det uetisk? Hva hvis noe skjer? Hva med en redningsaksjon? Hva med å sette andre i fare for å frakte ned en forulykket spenningssøker? Jeg har ikke gode svar. Det meste av ekstremsport unndrar seg en frigjørende forklaring på slike spørsmål. Det nærmeste jeg kommer, er at det, som jeg skriver ovenfor, ligger i genene. Eller som Ibsen sier om keiser Julian i Keiser og Galileer: «Hva er det verdt å leve? Alt er spill og lek. Å ville er å måtte ville.» Og til slutt: “The proof of the pudding lies in the eating”. Jeg har eksamen fra femtiåras fjellklatreskole under rektor Odd Sæther: Førstemann må ikke falle.Om klatringen er det ikke mye å si. «Alle» har jo klatret Nordveggen på Romsdalshorn. Jeg hadde selv vært der for et par år siden. Nøkkelpassasjen husket jeg godt og kunne nesten ha klatret den i blinde. Det handlet om trygg trepunktsklatring; ingen brå bevegelser, ikke vende blikket opp før foten er presis plassert, bedømme friksjonen, dynamiske bevegelser for å spare krefter, men ikke jumpe etter et håndtak som du kanskje kan tillate deg når du er i tau, banke på alle håndtak - som jeg lærte av Odd Sæther – for å sjekke at det ikke var noen skjulte sprekker, rolige bevegelser – hele tiden i balanse. Tilværelsen er fortettet, alt er her og nå, det finnes bare Ralph og Romsdalshorn i verden, livet er spenning blandet med fryd og frihet.På toppen stryker jeg førstebestigernes varde varsomt mens jeg runder den og det flate toppartiet åpner seg for meg. Dette er et av naturens mysterier. De andre Romsdalsfjellene er ikke flate som et dansegulv, de dolker skyene: Store Trolltind 1788m, Store Vengetind 1852m og Kvanndalstind 1744 er sverdspisse. Romsdalshorn er tilnærmet sirkelrundt med en diameter på 200 meter og flatt som et ball-room i et amerikansk Hilton-hotel. Rundt toppen faller veggene med en gjennomsnittlig helning på ca 75 grader.Det betyr at før skjebnesmeden kuttet den ned, må Romsdalshorn ha vært ca 375 meter høyere, altså 1925 meter. Det kan se ut som om nabotoppene ikke tålte at Romsdalshorn ikke bare sto i sentrum, men også var høyest, og krevde at mester grep inn og skapte mer likeverd.Romsdalshorn var Arne Randers Heens kjæreste og lekegrind. Han var hennes elsker og vaktmester. Han har besøkt henne like mange ganger som det er dager i året, og i alle årets måneder. Toppen er ikke lenger «fri natur», den byr velkommen med hilsen fra Arne: et par lenestoler i stein hvor du kan spise matpakka di i sola, og en liten steinhytte hvor du kan tåle en natt hvis uværet tar deg.Arne var selvlært fjellklatrer. Stilen hans var uortodoks. Han klatret på instinkt, lynraskt som en røyskatt to – tre meter, før han så seg rundt, tok inn de neste passasjene, og smatt videre. Han var ikke den første til å ta i bruk nyere sikringsmidler som hjelm, klatresele, kiler eller svasko. Noen kritiserte ham for dette autodidaktiske håndverket; at det var uforsvarlig og at han var et dårlig forbilde for kommende fjellklatrere. Jeg synes at den kritikken overser at sikkerhet og fareunnvikelse under klatring først og fremst kommer innenfra. Hvis den ikke er velutviklet der, hjelper ikke klatresele og kamkiler. Arne klatret fra han var guttunge til godt over åtti og hadde aldri noe uhell. Førstebestigningen fra dalbunnen av de fire mektige pillarene som løfter hele Trolltindrekka bærer hans signatur: Store Trolltind, Trollryggen, Sydlige Trolltind og Breitind, den første i 1931, den siste i 1964.Etter en Cola og to skiver brød, var jeg klar for fortsettelsen. Drømmen var å traversere Romsdalhorn; opp Nordveggen, ned Halls renne. Spenningen klemte til igjen. Halls renne er lettere enn Nordveggen, men det er lengre klatring. Den nedre delen går i sik-sak i en uoversiktlig vegg uten fremtredende formasjoner. Hvis du går feil, blir det fort utrivelig. Hall brukte sju forsøk før han fant den endelige veien gjennom labyrinten. Jeg hadde selv klatret ruta, men det var 35 år siden. Den lå i glemmeboken.Les også: Slik unngår du gnagsårLes også: Test av klokker med GPS og pulsmålingVeggen ned til skaret mellom de to hornene, var brattere enn jeg husket. Det er plundrete å klatre ned i tilnærmet loddrett terreng, selv om det egentlig ikke er særlig vanskelig. Årsaken er enkel: øynene sitter i hodet, ikke på tærne. Jeg kjente at jeg ble klønete, måtte la meg skli ned etter bentak som jeg håpet var der; forberedt på å klyve opp igjen.Renna ned fra skaret var enklere. Øverst er den rimelig lett å lese. Etter et stykke deler den seg i to. Den venstre renna så mest innbydende ut. Jeg skjønte etter hvert at det var feil, ruta går antagelig på ryggen mellom rennene. Jeg orket ikke tanken på å klatre opp igjen, men strevde meg ned og tilbake til ryggen.Denne opplevelsen minnet meg på noe jeg har erfart i mange sammenhenger: Det er ikke sikkert at det som ser mest tiltrekkende ut, vil vise seg å være det beste på lang sikt. Jubileumsveggen på Store Midtmaradalstind i Horungene er et eksempel på dette. En fristende formasjon ved foten av fjellet kan narre deg hundre meter opp i veggen før du skjønner at den ender blindt. Mens derimot et dystert dieder, sperret av et svart takoverheng, gir adgang til klatrebare passasjer lengre oppe.Jeg sluttet å lete etter det som så lettest ut og lot instinktet råde meg. Det er nesten ingen som klatrer Halls Renne i dag, så det var får spor etter andre. Men om glemmeboken ikke er tilgjengelig for bevisstheten, så har underbevisstheten en algoritme for Google-søk på gjemte hard-disker. Ved å lytte med det indre øret, fikk jeg lydløse meldinger om veien.Med mellomrom fikk jeg bekreftelser; en stein med hundre år gamle riper etter spikerstøvler, et sva som jeg plutselig kjente igjen, når jeg la hånd på det, og endelig et rapellfeste, et bøyd rifleløp støpt inn i fjellet, nok en vennlig hilsen fra Arne Randers Heen.Spenningen slapp taket. Nå var det ikke lenger et spørsmål om stifinnerevne eller klatreferdigheter. Herfra handlet det bare om å unngå å snuble i ulendt og fortsatt bratt terreng; og, fremfor alt, om gamle knær og lår ville bære meg helt ned til bilen.Golfen tok imot meg med et stort smil. Vi ble ganske euforiske. Over Valdresflya slapp vi oss løs og fløy lavt og kjente på en frihet uten grenser. Men ikke si det til noen.STETINDJeg var i Narvik i siste uke av august. Masterstudentene på Høgskolen skulle høre meg forelese om «Management and Leadership». Mandag og tirsdag var satt av til forberedelse. Søndag og mandag regnet det, men Yr påsto at det skulle bli fint vær på tirsdag. Det var for fristende. Stetind ligger mindre enn to timer unna med bil. I bagen hadde jeg litt utstyr for å klatre innendørs i det nye idrettsbygget; det fikk holde for en tur til Stetind. Hvis jeg var effektiv, burde jeg kunne klargjøre forelesningene på søndag kveld og mandag. Til studentene sier jeg jo at en forutsetning for å lede andre, er du kan lede deg selv.Hos Avis leide jeg en diger varebil, rene bobilen, og hos Intersport kjøpte jeg det billigste liggeunderlaget de hadde. Dermed hadde jeg et mobilt hotell som jeg kunne plassere på parkeringsplassen ved foten av fjellet.I duskregnet mandag kveld gikk jeg en tur langs veien mot Kjøpsvik. Det er med fjell som det er med malerier, de må beskues på en viss avstand slik at perspektivet blir riktig. Herregud, så storslagen Stetind er, tenkte jeg. I Zapffes verden er han en ambolt hvorpå gudene kan hamre. Det må være sett fra syd. Og Slingsby kaller ham: «The ugliest mountain I ever saw; there is nothing like it in the world». Jeg håper at han hadde «ugliest» i anførselstegn. Hvis ikke, så var det noe i veien med hans estetiske sans. Fra nord er Stetind en statue, en symmetrisk, himmelstrebende form, en skarpskåret og uforskammet flott mann kledd i en vid gråverkspels, et av de vakreste fjellene i verden. Nå hadde han trukket en dyne av skyer rundt seg og så ut som om han hvilte middag.Da jeg tittet ut klokka fire om morgenen, var himmelen skyfri. Yr er makeløse! Frokost og turproviant hadde jeg pakket dagen før på hotellet i Narvik. Halv fem listet jeg meg mellom bilene og teltene rundt parkeringsplassen. Igjen ønsket jeg å være alene på stien. Førstemann på fjellet kommer først ned. Eller som det står i Håvamål: «Opp i otta må han, som har få folk i arbeid. Du taper mye med morgensøvnen. Rask er halvveis rik.»Og Slingsby kaller ham: «The ugliest mountain I ever saw; there is nothing like it in the world». Jeg håper at han hadde «ugliest» i anførselstegn. Det gikk tregt opp gjennom bjerkeskogen. Kroppen var motvillig og dau. Det hjalp heller ikke på humøret at joggeskoene ble våte og tunge i myra. Drømmen om Stetind bleknet. En indre stemme, som jeg ikke liker å lytte til, sa: Du er 81, du har vært på Romsdalshorn, husk fjellvettreglene; det er ingen skam å snu. En annen stemme protesterte; hva er dette for noe tull, du har jo bare så vidt startet, det er bare morgentretthet, du må i hvert fall gå opp til Svartvatnet.Dialogen fortsatte mens jeg tuslet videre. Jeg kunne for skams skyld ikke snu før partene hadde blitt enige.Over tregrensen reiste Stetind seg for meg. Restene av gårsdagens regn tegnet våte figurer i svaene; de fordampet i morgensola og driftet slørlette mot toppen som herfra var rammet inn av Vestryggen og Sydpillaren.Ved bekken ned fra Svartvatnet, tillot jeg meg en drikkepause. Jeg mente at jeg hadde tatt med meg en tom Cola-flaske til å fylle vann i. Merkelig, den lå ikke i sekken. Der lå det to fulle flasker, ment som styrkedrikk mot toppen. Men jeg måtte ha væske; det fikk bli en av Colaflaskene. Så fikk jeg heller fylle vann på den etterpå.Det som nå skjedde, kunne vært vist som en reklamefilm for Cola. Hver slurk var en energiinjeksjon. Koffein, sukker og væske ble pumpet ut gjennom pulsårer og hårrørsårer til alle kroppsdeler og jaget opp livsåndene. Makeløst! Nå var det ikke lenger snakk om å nøye seg med en tur til Stetinds private svømmebasseng, Svartvatnet. Jeg sendte en mental mail opp langs Sydveggen: jeg kommer til lunsj.Jeg har ovenfor hevdet at Arne Randers Heen hadde hevd på Romsdalshorn. Tilsvarende må det være riktig å si at Arne Næss annekterte Stetind. Det ble ikke gått nye ruter mellom førstebestigningen i 1910 og 1930. Fra det tidspunkt og fram til 1966, ble det gått et utall nye ruter over alt på fjellet, mange av dem blant de vanskeligste i Norge. Det er mer enn 30 år mellom Sydpillaren og Vestfortoppen-Vesteggen. De ble normdannende for fjellklatring i kongeriket. Alle er signert Arne Næss.Koffein, sukker og væske ble pumpet ut gjennom pulsårer og hårrørsårer til alle kroppsdeler og jaget opp livsåndene. Makeløst!Næss ga navn til fremtredende formasjoner på fjellet: Parterre, Stående Amfi, Evige Jaktmarker, Kongelosjen. Av det siste skjønner vi at han anså Stetind for å være av monarkisk opprinnelse med arverett til tittelen Norges Nasjonalfjell. Det er også tydelig at Stetind selv anser seg som Kongen. Han er rank og høyreist med renskårne trekk som en middelaldersk adelsmann, forfengelig og en smule arrogant. Hans positur er majestetisk. Rundt seg har han hengt halskjeder, ordensbånd og bandolærer. Slikt skaper en viss avstand og litenhetsfølelse hos mange som gjerne vil hilse på ham. Han gir likevel villig audiens, og han er vennligheten selv overfor dem som tør å krysse dørstokkmila.Farten min opp til Halls Fortopp var jevn, men ikke høy. Jeg gikk i krabbegir, og, når jeg følte for det, med firehjulstrekk. På fortoppen nøyde jeg meg med vann og brød. Det fikk holde som energibærere til toppstøtet. Den siste flasken med Cola og to sjokolader med New Energy gjemte jeg til lunsjen med Kongen. Jeg regnet med at jeg trengte en direkte innsprøytning før nedklatringen forbi Mysosten. Kongens meny vet vi er enkel: stein, luft og kjærlighet.Utstyret var enkelt; svasko, klatresele, et par slynger og noen kiler. No rope, full of hope.Klyvingen bort til Mysosten var oppvarming før det ble alvor. Jeg hadde latt være å tenke på «de seks – åtte forbitrede fingertupptakene» underveis. Det er en form for beskyttelse som er medfødt. Jeg blir sjelden nervøs før det er påtrengende å bli nervøs. Og når det skjer, så bruker jeg en innøvd teknikk: komprimerer frykten og pakker den til en liten pakke som jeg stenger inne mellom innvollene.Truende passasjer kan bli skremmende hvis man tillater seg å nøle. Jeg hadde ikke noe ønske om å klatre frem og tilbake langs skiva under Mysosten for å pugge den. Det kan like gjerne ende med intimidering. Rett på sak; gode grep på skiva, svaskoene mot mikrokrystaller på det glatte svaet, rolige sideskift mot venstre, kaste høyrefoten opp i på skiva, finne nytt tak for venstre hånd oppe i gropa og dra seg opp, litt uelegant bruk av venstre kne, så var det gjort.Trappen fra Mysosten til audienssalen hvor Kongen ventet, var en vennlig og imøtekommende sjarmøretappe hvor jeg kunne forberede meg på mottagelsen.«Hei, Ralph», buldret han, «det er lenge siden du har vært her.» «Deres Majestet begynner å huske dårlig,» sa jeg, «det er bare et par år siden sist.» «Sier du det, ja, jeg er jo noen hundre millioner år, så jeg går kanskje litt i surr» «Men hvor har du kameratene dine, har du løpt fra dem?» «Nei, denne gangen kommer jeg alene.»  «Alene, hvorfor det? Liker du ikke selskap? Jeg trodde klatring var et sosialt fenomen, det gode kameratskap, felles glede, ansvar for hverandre, en for alle, alle for en.» «Ja», sa jeg, «mine sterkeste og vakreste fjellturer har jeg delt med nære venner. Men det bor også en ensom ulv i meg som av og til trenger den frihet som bare det å være alene kan gi. Og, unnskyld at jeg sier det, men Deres Majestet burde være den nærmeste til å forstå; som Konge har Han jo alltid stått alene.» «Du har rett», svarte han, «jeg har alltid trivdes godt i mitt eget selskap. Presttind og Kugeltind er OK, men de er litt humørløse. Nå spiser vi.»Cola og sjokolade fylte energireservoirene for nedturen. Det kunne trenges for å klatre Mysostpassasjen ned. Jeg brukte samme tilnærming som på veien opp: nøling er fryktens følgesvenn; rett på, ikke vente, ikke hyperventilere, ikke noe fancy påfunn, klatre baklengs, skritt for skritt. Spenningen slapp taket, og gleden flommet gjennom kroppen.På Halls Fortopp hoiet det fra toppen. Det var Kongen som ropte: «Hei, du glemte å ta en selfie av oss». «Det var som faen Deres Majestet,» svarte jeg, «jeg får komme tilbake til neste år».Denne uttalelsen hører muligens hjemme under overskriften: Brageløfte. Veien ned ble veldig lang og tung. Knær og lår sendte strømmer av klager til styringssentralen. Responsen var som ventet; gå kortere skritt og støtt deg til bjerkestammene.De siste meterne ble lange. Skrittlengden gikk mot null. Det andre ønsket på drømmelista gikk i oppfyllelse: det skal holde helt til mål, men det skal ikke være noe igjen.Jeg kommer veldig gjerne tilbake til Stetind, men det kan nok hende at dette var en ekte sistebestigning.