Klatreruter har alltid hatt grader – enten som vi har i
dag med tall, eller som før med en karakteristikk. Det var naturlig å spørre hvor vanskelig det var å komme seg til topps, og det var naturlig at bestiger svarte med hvilken motstand han møtte, enten det var lett eller hardt. Slik var også de tidlige gradssystemene. Hvem som innførte de først er vanskelig å si, men britene var som vanlig tidlig ute. For drøye hundre år siden het det «Easy», «Moderate»
og «Difficult» – siden med økende klatreferdigheter «Hard Difficult», «Severe» og til slutt «Extremely severe».

TYRKIA: Tyri Hustad Stugu klatrer i Geyikbayiri i Tyrkia. Foto: Dag Hagen.

Yosemite Decimal System (YDS)

I USA begynte man på 30-tallet med sitt Yosemite Decimal System (YDS). Inndelingen var klasser fra 1 til 6 med mål om å gradere ulike typer fjellvanding og klatring. Klasse 1 var vandring uten videre innslag av bratt terreng. Klasse 2 var noe vanskeligere, likeledes 3 og 4, før man endte på 5 som innebar ren klatring hvor fall medførte alvorlig skade eller død. (Klasse 6 var forbeholdt teknisk klatring men ble overtatt av A-systemet som vi har i dag). Også her fikk man ved økte klatreferdigheter behov for presisering, og man delte klasse 5 inn i desimaler; 5.4, 5.5 osv.

To av de beste norske buldrerne besøkte et av verdens beste buldrefelter i 2014. Se video fra turen her.

LES OGSÅ: Slik trener du pump til klatring.

Videre forfining gav + og - ala det vi har i Norge: 5.10- eller 5.10+, som betyr hhv lett eller hard 5.10. Siden satt man inn a, b, c og d som frembragte systemet vi ser i dag; 5.11d, for eksempel, som tilsvarer grad 7+. 5.12a tilsvarer 7+/8- osv (se tabell). Man kutter ofte nå gjerne ut 5-tallet, siden det er opplagt, og ofte brukes notasjonen 12a, 12b også videre.

I Australia kjørte man rett på og nummererte fra 1 og oppover. Enkelt og greit. Systemet ble påkommet av den britiske innvandrende klatreren John Ewbank, som ville bort fra det lukkede og etter hans mening begrensende britiske systemet. Som eksempel tilsvarer grad 20 norsk 7+. Samme system har man i New Zealand og Sør-Afrika.

Fransk system med det lengste strået

I sentral-Europa har man UIAA-systemet, brukt av Tyskland, Østerrike og Sveits. Betegnelsen er romertall, 
og systemet er til forveksling helt likt det vi har her i Norge, noe som ofte er en kilde til feiltolking; En VII- der er for eksempel ikke 7- her, men snarere ca grad 6. Dette har vært og er fremdeles et problem i Nissedal, der tyskere har gått opp en del førstebestigninger. Den nå noe foreldede føreren for Nissedal; Go North har for det meste UIAA-grader. I den nye føreren, Go Telemark, er mange av de klassiske rutene nedgradert til riktige grader, men fremdeles er de hardeste rutene, oppgått av tyskere betegnet med UIAA-grader.

SE OGSÅ: Denne episoden av Klatreskolen som handler om: Valg av karabiner

KOLSÅS: Einar Landmark koser seg på Hollywood i november 2011. Det norske graderingssystemet er til forveksling helt likt UIAA-systemet, noe som ofte er en kilde til feiltolking. Foto: Dag Hagen.

Frankrike har stukket av med det lengste strået i gradskampen, og deres system er antatt av klatrepressen og de beste klatrerne. Hvorfor er ikke så lett å si, men systemet har en viss estetikk i det de blander inn bokstaver og ikke kompliserer for mye. Der Norge har minuser og plusser, har de kjørt a, b og c. Hos oss har vi 7+, franskmenna har 7a. 8- hos oss blir 7b der. De fintjuner i tillegg med 7a+ mellom 7a og 7b, og blander ikke inn minustegnet i det hele tatt.

LES OGSÅ: Vårens destinasjon: Fontainebleau
LES OGSÅ: Albarracin – Spanias buldreperle

Man kan vel også si at store deler av klippeklatringens barndom og ungdomstid skjedde i Frankrike, noe som manifesterte seg i bruk av det franske systemet internasjonalt. Spesielt på 80- og 90-tallet ble utviklingen drevet av franskmenn på franske klipper, og de fleste grader mellom 8a og 9a ble innført i Frankrike. Det har satt sine spor. I tillegg har Spania alltid brukt det franske systemet, og mye av den aller hardeste utviklingen pushes nå på spanske klipper, av unge hotshots som Adam Ondra og eldre legender som Chris Sharma. Vår egen Magnus Mitdbø har også repetert verdens til nå hardeste grad 9b i Spania.

TENERIFE: Spania har alltid brukt det franske systemet. Her fra får Pia Albertson seg en romjulspump på Cabrolina (7b), Arico Lower. Foto: Dag Hagen.

Det engelske mest komplisert

Tilbake i England igjen så har systemet der borte utviklet seg til å bli det mest kompliserte av alle, og mange mener at de rett og slett ikke forstår logikken. Graden er nå delt i to; først den generelle vanskelighetsgraden, etterfulgt av en spesifikk crux-grad, som på klipperuter graderer den hardeste bevegelsen.

LES OGSÅ: Nok en øy i Thailand stengt for klatring

En rute med grad E3 5c vil tilsvare norsk grad 7+. E står angivelig fremdeles for Extremly severe, men refereres også ofte til som «Effort», dvs den innsatsen du må nedlegge, i form av psyke, pump og teknikk. Graden 5c betegner vanskeligheten på det hardeste punktet. Graden er innført fra det franske systemet for buldring, men har utviklet seg ulikt, slik at en engelsk 7a typisk er langt hardere enn en Fontainebleau-grad 7A (buldring). Det engelske systemet er som vi forstår noe subtilt, og har ikke en veldig stor fanskare.

Varianse og gradsinflasjon

En siste viktig ting å vite om grader er variansen – både i tid og rom. Her i Skandinavia eksemplifiseres dette ved at Stockholmsgrader tradisjonelt har vært opp til et «trinn» lettere enn i Bohuslän, dvs at en stockholmsk 7’er gjerne kan være en tradisjonell Bohus 7-. I Bohuslän har utviklingen vært drevet av nordmenn, og der er gradene tradisjonelt norske. Gradene ble også satt på en
tid da tradkongen Hans Christian Doseth regjerte, og han var kjent for å gradere tøft. Derav nivået i Bohus = nesten som en dialekt på vestlandet, ja.

BOHUSLÄN:: I Bohuslän har utviklingen vært drevet av nordmenn, og der er gradene tradisjonelt norske. Bildet er av en en tsjekkisk klatreturist som går Mallorol (6-) på̊ Häller. Foto: Dag Hagen.

Gradsinflasjon er et annet tema. Tradisjonelle felter er typisk langt hardere gradert enn nyere felter. Drar du til det legendariske feltet Buoux i Provence vil du kunne få kjørt deg hardt på 6’ere, mens om du drar til nyere felter; El Chorro eller Kalymnos for eksempel, vil samme grad yte langt mindre motstand. Mange mener at gradsinflasjon er ugunstig og unødvendig. Det finnes ingen god grunn til at ruter skal få en høyere grad med tiden. Derfor tar mange til orde for at nedgradering er naturlig. Grunnen er enkel: Det er veldig vanskelig å sette en korrekt grad på en ny rute. Klatrere som repeterer ruta vil som regel med tiden finne lettere løsninger enn førstebestiger. Om ikke disse rutene nedgraderes vil man få gradsinflasjon.

LES OGSÅ: New Zealand – Ringen er sluttet

Det er en kjennsgjerning at mange ruter er feilgraderte og at grader er subjektivt. Graden er bare en indikasjon på hvor hard ruta er, 
og varierer like mye med kroppsform og tyngde som med vær og temperatur. Dog er de fleste enige om gradenes nødvendighet for å gi oss en pekepinn på hva 
vi kan begi oss opp i og 
hva vi bør holde oss
 unna.

Konverteringsskala

Nedenfor er en konverteringsskala mellom de ulike landenes systemer. God studering!