Norsk buldrehistorie kan man vel si startet på Øvre Sydstup på Kolsås, med bestigningen av Lohengrin (6B) på 40-tallet, vel og merke med topptau.

«Nøtting» var i mange år siden en fin måte å trene på, men ingenting mer ... det var kun trening, inntil buldringen som gren i seg selv sakte materialiserte seg på 90-tallet. 

Les også: Her er buldring i Hampi, India

Da hadde man selvfølgelig buldret i årevis i Fontainebleau, der klassikeren Joker (7A) allerede på 50-tallet var besteget, og 80-tallet så flere nye problemer oppunder 8A.

Men det var på 90-tallet alt skjøt fart, og da de første crash-padene ble produsert forsto vi at noe var på gang. 

De siste ti årene har buldringen manifestert seg som en superpopulær sport, og sportsklatrescenen kan man vel nå si er delt i to, med den ene halvparten ihuga buldrere, og den andre hengende i veggen.

Nettstedet UKClimbing.com har gått dypt inn i buldrematerien, og forteller historien helt fra de første pionerene i Storbritanna og USA. 

Les saken her