Buldringen i Oslo fortonet seg som subkulturens siste skanse i klatremiljøet. Vi pleide å traversere formålsløst rundt på glatte chipstak i hula på Villmarkshuset, eller vi hang og slang i bratta på Tyrili, mens vi overhørte gåtefulle samtaler mellom innvidde om obskure aktiviteter utenom allfarvei.

Vel, så veldig obskurt var det kanskje ikke. Men det virket i det minste sånn. Første gang jeg prøvde meg på buldringen i hovedstadens villmark var på det legenda- riske klatrefeltet Fjell, tidlig en vår midt på nittitallet. Jeg hadde uforvarende blitt med en kompis for å «buldre», og sto frossen og apatisk i en klissen snøklatt og beskuet kameraten gjøre gjentatte, og for meg opplagt umulige fremstøt mot to-tre gjenstridige flytt. Så mye annet å foreta seg for en søkende og usikker buldresjel fantes ikke. Det ble med litt tafatt kloring her og der. Helt i ørska. Ensomt var det også. Vi var flere turer rundt om i skogen for lete opp stein, og vi var mutters alene, hver gang. Kompisen karret seg senere opp problemet på Fjell, dengang Norges hardeste (Blove, 7C), som første nordmann. Jeg endte med å ikke helt se poenget. Men som alt annet med karakter av utilgjengelighet og uoppnåelighet lå det i det minste til rette for myteproduksjon og overdreven heltedyrkelse, for eksempel som et resultat av sporadiske besøk av sterke utlendinger som gjorde kort prosess med de lokale utfordringene. Utover dette var buldring i Oslo rett og slett ikke så veldig gøy for så veldig mange. Det var langt mellom perlene. Det lille som fantes, var gjerne for hardt, for skarpt, eller for hardt og for skarpt på en gang.

Les også: Her er fører for Tokerud.

Kanskje kan stikkordene for buldringen på Tokerud antydes slik: Feltet ligger like bak den sjarmerende blokkbebyggelsen på Stovner, en kort rusletur fra endestasjonen på Vestlibanen. Har man bil og unngår ettermiddagsrushet, tar det femten minutter å kjøre fra byen og opp. Nesten 200 problemer er hittil etablert, fra grad 3 til 8A, konsentrert innenfor tre sektorer noen få minutters gange fra hverandre. Tennisbanen nede ved parkeringen og den massive hovedveggen langs lysløypa er ferdig utviklet. Her ligger linjene tett, og inviterer stedvis til å lage varianter og linkups, men ikke eliminasjoner – denslags er overlatt en ikke fullt så mytisk fortid på Sjømannskolen.

Monumentaliteten ved dette stedet var innledningsvis det som gjorde sterkest inntrykk. Hovedveggen var diger som et skip, og så bratt og fæl ut der den veltet seg et par hundre meter innover i skogen. Etter å ha pusset bort litt av moselaget, viste beistet seg å være mer medgjørlig. Foruten at det var tak og linjer nesten overalt, var selve steinen en nytelse å berøre. Uten å komme med bombastiske påstander om Tokeruds geologiske beskaffenhet, er det muligens en blanding av finkornet gneis og leirskifer, sandsteinaktig og eksepsjonelt hudvennlig, som dominerer store deler av feltet. I begeistringen døpte vi umiddelbart en av veggene «Fontveggen», etter idealsteinen i Fontainebleau. Andre partier har krevd atskillig mer arbeid for å rense ut bruddent og tildels råttent fjell, som likevel har vist seg å kunne by på interessant klatring.

Arbeid, ja. For den erfarne feltutvikler som tidlig tok feltet i øyesyn, var mengden innsats som måtte til for å gjøre veggene klatrebare kanskje det som overveldet aller mest. Veggen langs lysløypa var skitten og begrodd, og lå delvis gjemt bak kratt og småskog. Det var åpenbart for de fleste at skulle det bli noe klatring her, måtte man gå drastisk til verks. Derimot var de færreste motivert for å ta fatt på denne jobben, naturlig nok. Hadde det ikke vært for en håndfull entusiaster, sterke i troen på at disse veggene kunne bli oslobuldrerens redning, ville denne artikkelen neppe blitt skrevet. Oppdageren Mats Eriksen gikk tidlig igang med å pusse frem linjer på Tennisbanen og Vesleveggen. Men en gjengrodd, kupert og nedsøpla grøft som det Lysløypa var i starten trengte sterkere lut. Morten Gulliksen siktet seg umiddelbart inn på den korteste veien fra visjon til virkelighet, og etter noen ettermiddager med saga var det meste av feltet ryddet for sjenerende vegetasjon. Dag Hagen har siden starten lagt ned et formidabelt arbeid i rensing av linjer og bearbeiding av det tildels ufremkommelige terrenget under veggen. Denne trioen har stått i spissen for et optimistisk lite arbeidslag, som i lang tid nesten daglig og med en manisk iver pusset og planert hver krok og kvadratmeter i håp om å lage gull av grøfta.

Utviklingen av Tokerud er gjort ut fra ønsket om å lage et bynært bruksfelt for det brede lag klatrere – tilgjengelig og tilrettelagt. Feltet innbyr til å klatre mye på kort tid, og man skal slippe å være redd for å slå seg helseløs om man skulle ramle litt skeivt fra høyden. Ikke minst vil mye av buldringen her føles inkluderende og oppnåelig for begynnere i faget. Under alle linjene er bakken jevnet ut, større steiner og røtter fjernet, og det er forsøkt gjort så ryddig og trivelig som mulig. Det har blitt et hverdagsfelt for hverdagshelter, så og si. Legg til de forholdsvis nye feltene på Hellerud, og buldring i Oslo føles med ett som en normaltilstand. Noen vil kanskje si at buldringen på Tokerud er uten edge, at den er for tilrettelagt, og at eventuelle dårlige landinger bør være en del av buldringens og naturens – vel, natur. «Parkanlegg» har gått igjen som en smått ironisk karakteristikk. En ufrivillig skulpturpark. Et klatringens Tusenfryd. Én sammenlignet feltet med et kunstverk av Christo – han med innpakkingen av Riksdagen i Berlin – og hvordan han omformer landskaper i stor skala. Det siste tror jeg riktignok var ment som et kompliment. Et kulturlandskap må man uansett kunne si at det er, men det var det jo også fra før – det kalles tross alt ikke lysløypa for ingenting. Slik jeg oppfatter det – og dette er også tilbakemeldingen fra andre brukere av området – er jobben som er gjort til det bedre for alle parter. Lysløypetraseen har blitt betraktelig lysere og mer oversiktlig, og en hel del søppel og gammelt rask som lå slengt langs veggene er fjernet underveis.

De øvrige brukerne er forøvrig fåtallige. Foruten et par entusiastiske pensjonister som har tatt på seg jobben med vedlikehold av skitraseen og som ofte stikker innom for å slå av en prat og hjelpe til med ryddinga, kan det gå uker mellom hver gang en enslig turgåer kommer forbi. En halvveis nedgravd sekk ved en av veggene, full av sigaretter og annet tjuvgods, tyder imidlertid på at andre aktiviteter enn de rent sportslige også har funnet seg til rette under overhengene på Tokerud. Området sliter med et kronisk dårlig rykte hva gjelder sosiale problemer. Vestlibua du passerer på vei opp til skolen skal visstnok være Norges hyppigst ranede kiosk. Vi klatrere forsøker jo så langt det er mulig å fremstå som ressurssterke og ordentlige, og inntrykket er at lokalmiljøet setter stor pris på at positive krefter setter sitt preg på området.

Men jeg vil driste meg til å påstå at de aller fleste som har vært innom, er lykkelig tilfredse over at Oslo har fått en boltreplass for kvalitetsbuldring på alle nivåer. Ta turen og sjekk selv. Er du av den beskjedne typen hva grader angår, har du likevel flere dagers effektiv og morsom klatring på Vesleveggen alene. Progresser opp til Fontveggen og de mange knallfine problemene der, før du gyver løs på de mer seriøse linjene på hovedveggen. Er du blant de viderekomne med ambisjoner, ligger flere ugåtte linjer og venter.

For min egen del har jeg blitt en av dem som må blåse støvet av tausekken hver gang jeg skal ut og møte nederlaget på cragget. Pumpen og psyken er verre enn noengang. Men det er til å leve med. Kanskje har jeg blitt en buldrer på mine halvgamle dager. Hvem skulle trodd det, liksom.

 

TOKERUD
Tokerud ligger på Vestli lengst nord i Groruddalen, på grensen mot Skedsmo kommune. Feltet ble oppdaget seinsommeren 2006 av Mats Eriksen. Tilsammen rommer alle sektorene rundt 200 problemer, fra grad 3 til 8B. 

ATKOMST
Med T-bane: Vestlibanen (bane 5) til Vestli stasjon. Gå noen hundre meter sørover langs Vestlisvingen, og ta til venstre opp Inga Bjørnsons vei.
Med bil: Kjør over Sinsenkrysset, følg skilting mot Gjøvik. Følg Trondheimsveien nordover ca. 8 kilometer til avkjøring mot Stovner (Fossumveien). Kjør rett frem gjennom første rundkjøring, etter noen hundre meter ta til venstre på nedsiden av Stovnerblokkene (Tokeruddalen). Følg sving mot høyre, og ta til venstre når du kommer til kiosken. Videre første til høyre (Inga Bjørnsons vei) til parkering ved skolen. Vær oppmerksom på at innerste del av parkeringen er forbeholdt skolens ansatte frem til klokka fire på hverdager (red. anm: Skolen er revet og skal bygges på nytt. Parkering ved skolen er nå kun for sjåfører med tillatelse).

Sektor Tennisbanen ligger like bak tennisbanene, og kan ses fra parkeringen. For å komme til Lysløypa, gå opp i venstrekant av skolen og følg grusveien opp bakken ca. hundre meter. Ta til venstre ved slalåmbakken, følg stien et par hundre meter og du er ved Vesleveggen.

KARAKTERISTIKK
Mye fysisk og tung klatring på bratt vegg, stort sett med positive og store tak. Steinen er generelt finkornet og avrundet, fri for krystaller og skarpe krimpelister, noe som gjør at du kan klatre her flere dager på rad uten å få tynn hud. Bulderne kan stedvis oppleves å være høye – opp mot seks meter – men de fleste linjene har greie uttoppinger og gode landinger. Vesleveggen nederst i Lysløypa kan imidlertid by på et tjuetalls lave og fine buldere, og er ideell for oppvarming.

Veggene ligger østvendt, og får relativt lite sol. Om sommeren er det derfor ofte gode forhold for støting i skyggen, men husk å ta med myggmiddel. Deler av feltet er utsatt for sig, og trenger noen dager for å tørke opp etter kraftig regnvær.

Denne artikkelen sto på trykk i Klatring 81. Abonnenter har tilgang på alle utgavene fra Klatring 67 frem til inneværende utgave gjennom vår app til nettbrett og smarttelefon. Den kan du laste ned her.