Reel Rock har laget filmer siden 2005, og har vokst til å bli noe som ligner mer på en institusjon enn bare en filmproduksjon – selv presenterer de seg som "the world’s best climbing films on tour, streaming and social." De neste dagene vises filmen blant annet i Australia, New Zeland, Italia, Tyskland, Portugal, Ecuador, Polen og Canada for å nevne noen, og i Norge vises den i Stavanger (29. november), Bergen (6. desember) og Tromsø (10. desember).

Men vi fortsetter å la oss begeistre, selv om vi har sett det før alt sammen. Historien om hvordan klatrere en gang var outsidere men som på et vis fant seg en plass i det samfunnet de kom til (Valley Uprising), vi har sett hun jenta, hun søte men som klatrer mer hårete ruter enn alle rundt henne (Hazel Findlay i Spice Girl, eller Lynn på the Nose om du vil), vi har sett de litt goofy underdogsene, de to kompisene vet du, som kommer inn fra sidelinja og gjør noe som overrasker. Pete og Tom (Wideboyz-filmene), Will Stanhope og Matt Seagal (Boys in the Bugs), og vi møter også et lignende radarpar i siste Reel Rock-filmen. Og selvfølgelig: vi har sett Alex Honnold og Tommy Caldwell klatre på El Cap før.

The High Road

 Filmen består av tre klipp, hver forteller en egen historie, og bygges opp etter alle kunstens regler. Den første er om Nina Williams, en buldrer fra Colorado i USA. Jeg overhørte henne bli beskyldt for «å mangle humor» - men dette kommer hun glatt unna med ved å soloere 20 meter høye buldere på grad 5.13d, som tilsvarer 8b i franske grader eller 9 i norske grader, og likevel framstå som en ålreit person. Uforskammet imponerende. Det er forresten kanskje urettferdig å kreve at en klatrer bør ha humor heller, hun har jo ikke bedt om å kjendis.

Williams har noen interessante refleksjoner rundt frykt, og hvordan hun forholder seg til den. Hun forteller at hun har trent opp hodet sitt, trent på å falle og på å klatre hardt, høyt over bakken. Klippet bruker også det samme grepet som ble gjort i Free Solo, filmen om Alex Honnold: forholdet til hovedpersonens nærmeste blir belyst, i dette tilfellet Williams’ kjæreste James Lucas. Han er åpenbart ikke så begeistret for å se Nina i utsatte eller farlige posisjoner, men ser at det er nettopp dette som gir mening for henne og hennes klatring. 

United States of Joe’s

Det neste klippet er om buldring i Joes Valley i Utah. I dag er stedet verdenskjent blant buldrere, men det har ikke alltid vært sånn. Vi får se møtet mellom det konservative lokalmiljøet bestående av mormonere og cowboyer og de opprørske klatrerne på midten av 90-tallet, og vi får historien om hvordan utviklingen i dalen har vært. I dette klippet ligger det også et budskap som handler om sporløs ferdsel, om at du skal ta vare på lokalmiljøet dit du kommer, om å være inkluderende og ydmyk. Og dette er jo et tidløst budskap, som kanskje bare blir viktigere og viktigere jo flere det blir av oss. Tvister med grunneiere, aksessproblemer og stenging av klatrefelt kan fort sette en stopper for moroa vår, og det ligger mye ansvar på oss som klatrere her. Poenget blir kanskje matet litt vel tydelig inn i klippet – det er begrenset hvor mange intervjuer med lokalbefolkningen vi trenger å se for å skjønne budskapet – og jeg skulle gjerne sett litt mer av buldringen her for å skjønne hva det var som gjorde stedet til en så bra buldredestinasjon.

Mye av spenningen som hadde bygget seg opp og håndsvette som var produsert forsvant fort da det var reklamepause halvveis. Kunne ikke dette blitt gjort før eller etter filmen? Det er mulig det var tenkt at arrangørene skulle unytte denne pausen i filmen til reklame og «prisdryss» (drikkeflasker og buffer), heldigvis slapp vi det. All ære til Kolsås Klatreklubbs Emil Ohlsson her for å holde praten til et minimum: det eneste han tok seg tida til å formidle, var beskjeden om at uten klatreklubber har vi et mye dårligere tilbud, både kulturelt og sportslig. Så det er bare å melde seg inn.

The Nose Speed Record

Filmens siste klipp var viet superheltene Tommy Caldwell og Alex Honnold. Blir vi aldri lei av å se disse to på El Cap? Kanskje ikke – jeg ble hvert fall revet med av deres forsøk på å slå speed-rekorden opp veggen.

De to spiller videre på en klisje om seg selv, de er proffe, selvironiske og udiskutabelt best. Vi får en kjapp intro til hva som har blitt gjort tidligere av speed-klatring på veggen, og vi møter de tidligere rekordholderne Jim Reynolds og Brad Gobright. Jeg vet ikke helt om de kommer heldig ut av filmen, eller om de framstår som risikosøkende amatører som er mest opptatt av å inneha rekorden.

I klippet snakker Caldwell om hvor grensen går før risikoen blir så høy at det «ikke er verdt det». Hva akkurat «det» er er litt uklart, men han tar hvert fall rollen som den ansvarlige familiefaren hver gang han setter den gule camaloten på Boot Flake, og reduserer en 20 meters runout til en ti meters. Dette er fullt forståelig for Honnold, får vi forklart, i et klipp der Caldwell, Honnold og Honnold sin kjæreste Sanni McCandless sitter sammen. Honnold forteller at Caldwell tross alt har en familie, han har folk som er glade i han som han har visse forpliktelser for. Dessverre fikk jeg ikke med meg McCandless sitt ansiktsuttrykk da han sa det.

 

Det kan virke som et gjennomgående tema i filmen er et slags budskap om at klatring er risikofylt. Og at vi lever mest, sterkest, når vi er i nærheten av en grense. At det er verdt det, når det går bra. Vi får noen hjerteskjærende eksempler på at det kanskje ikke går bra også – og hva da? Det blir drøftet og diskutert, men våre folk kjører på.

Og kanskje er det sånn: jo mer du pusher deg, jo sterkere opplevelser får du. Man må putte noe i potten, risikere ett eller annet, for å få noe tilbake. Men i så fall handler ikke filmen så mye om oss, eller vårt forhold til klatring, vi blir fort sittende å se på noen ekstremsportutøvere som driver med en helt annen greie – det kan bli vanskelig å relatere til historiene deres. Det hadde vært fint å se noe som viste hva klatring også kan være. Det er ikke nødvendigvis sånn at jo farligere, jo fetere.

Men Reel Rock-teamet vet hvordan de skal få oss til å svette i håndflatene en regnfull mandag i november.