Fjas er undervurdert. Ingenting kan redde en dårlig dag som fjas. Jeg synes mange klatrere er ganske blodseriøse der de traverserer på Klatreverket med fanden i øynene, uten å unne seg så mye som en reddik i påskjønnelse for strabasene. Jeg tror mange kunne hatt godt av å slappe av litt.

Som et bidrag til fjasifiseringen vil jeg nå dure på med noen velvalgte ord om klatring og romantikk. Kanskje blir det som å kaste bensin på bålet. Det er jo ingen tvil om at kjærligheten allerede blomstrer i klatre-Norge. Javisst! Av og til er det reneste Melrose Place, for X som var sammen med Y, og som rota med Z, er plutselig sammen med Y's ekskjæreste W, og da ble Z rasende osv, osv.

Jeg synes mange klatrere er ganske blodseriøse der de traverserer på Klatreverket med fanden i øynene

Line Tveter har også skrevet denne: Det er ikke bare å skjerpe seg

Nå kunne man tro at dette var et oslofenomen, men jeg har håndfaste og egenopplevde bevis på at det er kliss likt i andre deler av landet. I Bodø for eksempel. Der bytter de samboer i hytt og vær, og ungene plopper ut i hopetall. Og i Tromsø er det visstnok likedan. På klatrefestivaler har jeg fått ytterligere bekreftet at klatrere er noe for seg selv. På klatrefestival kler nemlig alle av seg etter et par øl, paraderer rundt i bar overkropp, den ene strammere enn den andre, svinger seg i bjelker, «stage-diver», nakenbader og kliner over en lav sko.

Er det den lave fettprosenten blant klatrere som forårsaker denne opptredenen? Jeg er ingen biolog, men man skulle tro at der alkoholen må gjennom et lag med spekk hos sivilister, går den rett i blodet hos klatrere.

I Bodø for eksempel. Der bytter de samboer i hytt og vær, og ungene plopper ut i hopetall

Hvis man ønsker å nærme seg det annet kjønn på en mer sofistikert måte enn overfall i bar overkropp på dansegulvet, har man som klatrer et ess i ermet. Man kan nemlig bare be den andre med ut og klatre. På en klatredate blir lidenskap til stein og jugs, vips, lidenskap til rumpe og mugs. En klatredate er i tillegg helt uforpliktende. Er det null romantikk i luften, kan man droppe prosjekt kjærlighet og heller være klatrekompiser. Klatredate er gull! Det er imidlertid en del fallgruver man må være oppmerksom på.

Kanskje en klatredate i «syden»? Les denne: Kortreist sydenklatring

Ivrighet kan spise opp romantikk. Man kan være så gira at det overskygger alt annet, og det er ikke spesielt romantikkfremmende å krangle om hvem som får onsightforsøket. Er man overgira, er det bare å jekke seg ned et par hakk. Men ikke for mye nedjekk. Litt gira er sexy. En date er heller ikke tid og sted for å briefe. Det er ikke hot med show off. Brøling i bar overkropp kan være digg det, for all del, men det kan være taktisk å spare sin indre neandertaler til en senere anledning.

På en klatredate blir lidenskap til stein og jugs, vips - lidenskap til rumpe og mugs

En situasjon som kan forekomme er at den ene cruiser rute etter rute, mens den andre strever med å topptaue oppvarmingsruta. Hva da? Tja… Hvis den andre blir sur og grinete, er jo det skikkelig turnoff og et sikkert tegn på at man har å gjøre med en sutregnom. Tar den andre det derimot med et smil, snakker vi førsteklasses kvalitetsdame-/mann. Et skikkelig stykke folk som ikke lar seg definere av klatregrader. Hvis man klarer å unngå alle fellene, er det helt essensielt å forlenge klatredaten, gjerne med en pils eller fem. Hvis det bare klatres, vil romantikken renne ut i sanden og man kan bare glemme La Grande Amour. 

LES OGSÅ: Fra jordbæråkeren til bratte vegger

Sånn. Det var mine velvalgte ord om klatring og romantikk. Skulle det vise seg at de virker som bensin på bålet og fører til ytterligere romanser og rot i klatre-Norge, må jeg bare beklage på det sterkeste. Eller må jeg egentlig det? Nei. Etter min mening er det ingen grunn til å kjøre en kyskhetskampanje. For er ikke alt dette rotet noe av det vi liker med klatringen?

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, klatrere er noe for seg selv.

Dramoramaet mellom X, Y, Z og W, ungene som plopper ut, halvnakne menn i intim dansesirkel på klatrefestival og damene som ikke er det grann bedre. Er ikke dette noe av det som gjør klatring til en livsstil og ikke bare noe man gjør på fritiden? Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, klatrere er noe for seg selv.