Tina Johnsen Hafsaas

Flere ganger Norgesmester og nordisk mester, verdenscupfinalist og vår fremste konkurranseklatrer. Tina dekker nasjonale og internasjonale konkurranser for magasinet Klatring.

Jeg var glad for å være i Kina for avslutningen av verdenscupsesongen. Jeg har ikke hatt en spesielt bra sesong og jeg var klar for å gjøre et siste forsøk på å få det til. Jeg var definitivt ikke klar for å avslutte sesongen etter et mislykket VM. På grunn av visumstrøbbel så det lenge ut som jeg ikke kom meg avgårde i tide, men dagen før avreise fikk jeg beskjeden om at jeg kunne pakke bagen.

Først ut var Wujiang, en relativt liten by en time utenfor Shanghai. Jetlagged og shaky kom jeg meg gjennom kvalifiseringen og fikk klatre semifinale neste dag. En miss på en håndjustering gjorde at jeg falt på første flytt i den avgjørende sekvensen ca halvveis opp veggen. En semifinale med et hardt bulder som felte flertallet av semifinalistene og som holdt til finale med et godt count-back. Vanligvis en situasjon som passer meg bra, men denne gang kom jeg meg ikke helt til det avgjørende cruxflyttet. Jeg falt på samme tak, men i matchen og ikke ut av den. En skuffende start på årets Kinatur resultatmessig, men det var en rute som ikke sa så mye om hverken form eller nivå. Jeg endte på en 21. plass. Finalen senere på dagen ble avlyst på grunn av regn.

Klipp: Tina i Wujiang. Foto: Eddie Fowke / The Circuit Climbing

Xiamen sør i Kina stod for den andre verdenscupen og den siste for året. Xiamen har et tropisk klima og generelt vanskelige klatreforhold. I år var det heldigvis bra takket være den sterke vinden. Det er en av de kuleste veggen vi konkurrerer på og rutesetterteamet var et sterkt et, dessuten har jeg gode minner fra i fjor da jeg klatret en av mine beste semifinaler. Den ble riktignok ikke godkjent da runden ble avlyst, men det er likevel en av mine beste ruter. Og jeg hadde selvfølgelig lyst til å matche det i år.

Nok en gang kom jeg meg gjennom kvalifiseringen ganske greit på de to pumpende rutene. Ikke min favorittstil, men en helt grei kvalfisering. Jeg håpet på en hard semifinale som vi hadde i fjor, men det ble det ikke. En lang rute med en svært ubehagelig start var det vi møtte. Jeg var mer nervøs enn jeg har vært på lang tid og jeg la mye press på meg selv for å få det ut. Det var tross alt min siste sjanse. Jeg har slitt med å få flyt på rutene i år som ofte har ført til slurv. Semifinalen ble nok en repetisjon av så og si alle semifinalene jeg har hatt i år. Jeg falt veldig skuffet og lei meg etter den dårligste klatreopplevelsen jeg har hatt i år. Kanskje jeg la litt vel mye press på meg selv på denne ruten. Jeg endte som nummer 20.

I veggen: Tina i Xiamen. Bilde fra i fjor. Foto: Eddie Fowke / The Circuir Climbing

Det har på mange måter vært en interessant sesong. Jeg er sterkere, bedre trent og bedre forberedt enn jeg har vært tidligere. Det er ikke lett å si hvorfor det har vært en vanskelig sesong, men å finne flyt har alltid vært viktig for meg, og i år fant jeg den ikke. Jeg kan telle på en hånd hvor mange bra ruter jeg har klatret om jeg ser på totalen av konkurranseruter og ingen av dem var en semifinale. Jegh ar ikke hatt flyt på rutene enkeltvis og ingen flyt i sesongen. Nå som sesongen er ferdig skal jeg prøve å finne ut av hvorfor sesongen gikk som den gikk og hvordan det skal gjøre meg til en bedre klatrer.

Jeg endte sesongen med 18. plass i verdenscupen sammenlagt med en 20., 21., 11., 19., 16. og 17. plass. Jeg var i alle semifinaler med unntak av verdenscupen i Kranj, noe som også lå litt i kortene etter to uker i Flatanger. Ikke en optimal oppladning for en verdenscup, men absolutt en nødvendighet etter et mislykket VM.  

Til helgen er det NM i led!