Tina Johnsen Hafsaas

Tina Johnsen Hafsaas
Alder: 21
Bosted: Oslo
Utdannelse: Fullført videregående ved WANG Toppidrett Oslo
Yrke: Profesjonell sportsklatrer
Sponsorer: Bergans of Norway, Five Ten, Petzl og Beal

Meritter:
Norgesmester junior 2007, 2008 og 2009, senior 2010, 2012 og 2013.
Nordisk mester junior 2008 og 2009 senior 2010, 2011 og 2012.
Rangert som beste junior i verden i 2012
Vinner av europacupen sammenlagt 2012 med tre gull og et sølv
3. plass junior VM 2011
3. plass junior EM 2013
4. plass junior EM 2012
14. plass verdenscup 2013
Beste film: Forrest Gump
Beste bok: Balansekunst av Rohinton Mistry
Hovedinteresse: Klatring
Begynte å klatre: 2006
Beste klatrefelt: Ceüse
Flotteste fjelltur: Har ikke vært på noen fjellturer enda
Klatredrøm: Profesjonell konkurranseklatrer i verdenstoppen

Det morsomste jeg visste da jeg var 11 år var å spille fotball. Jeg spilte fotball hver gang jeg hadde mulighet – friminutter, med venner etter skolen, treninger på kvelden og kamper i helgene. Dessverre (eller heldigvis?) fikk jeg problemer med knærne etter litt vel mye fotball, og ble fortalt av fysioterapeuten min at om jeg ville fortsette å spille fotball måtte jeg ha en pause for å la knærne bli bedre. Planen var i utgangspunktet å ha en kort pause, men i mellomtiden oppdaget jeg klatring, og jeg kom aldri tilbake til fotballen.

Les også: Slik begynte Cecilie Skog å klatre

Jeg hadde klatret et par ganger i løpet av barndommen. Første gang jeg prøvde å klatre ordentlig var på Villmarkshuset i Oslo i en alder av seks år, men jeg begynte ikke å klatre før jeg var 11, nesten 12. Mamma og pappa var alltid opptatt av at jeg skulle være aktiv som barn, og da jeg fikk beskjed om å ta pause fra fotballen, måtte jeg finne på noe annet. Og det var ikke så enkelt fordi de fleste barneaktiviteter handler mye om løping, som var det største problemet mitt. Tilfeldigvis klatret fysioterapeuten min, og hun anbefalte klatring som en alternativ idrett og noe jeg kunne gjøre så lenge løping var uaktuelt. Dagen etter tok mamma en telefon til Vulkan klatresenter og snakket med en av instruktørene der. Det viste seg at det var den samme instruktøren jeg hadde den ene gangen som 6-åring på Villmarkhuset, og hun husket meg. På grunn av lange ventelister var det ikke så enkelt å komme seg inn i en barnegruppe på Vulkan, men et par uker senere ringte de tilbake og sa de hadde klart å lure meg inn i en nybegynnergruppe. Selv om jeg kunne klatre og sikre, var det bedre enn ingenting. Derfra ble jeg oppgradert til ungdomsgrupper, satsningsgrupper, rekruttlandslag og til slutt landslag, som jeg fremdeles er en del av.

Min første skikkelige klatretur var to uker på Kalymnos med en venninne som hadde foreldre som klatret. De visste at jeg klatret, og tenkte det var hyggelig for datteren å ha en jevnaldrende å klatre med. Det de kanskje ikke visste var at jeg ville klatre hver dag, og det ble nok litt mer klatring enn hva som var planlagt i utgangspunktet. Men det var en veldig bra tur fylt med glede, motivasjon, frykt og adrenalin, og det ga mersmak. Mest av alt frykt fordi jeg var livredd for å falle. Jeg hadde jo kun klatret plastikk, og det å falle på plastikk er ikke i nærheten av like skummelt som på stein. Men jo flere fall jeg tok desto tryggere følte jeg meg. Den siste dagen klarte jeg å karre meg opp min første rute som het Island in the Sun og var gradert 7a+. Etter det onsightet jeg min første rute, 6c+, og selv om den var gradert lettere enn ruta jeg nettopp hadde gått, er det den opplevelsen som sitter sterkest. Turen i seg selv ga mersmak, og hver skoleferie ble siden brukt til tur. Og så oppdaget jeg konkurranseklatring for fullt, og derfra ble skoleferiene lagt til plastikktrening i utlandet.

Turen til Ceüse sommeren 2008 er nok en av de aller beste turene jeg har vært på. Da var jeg så heldig å bli invitert med på roadtrip sammen med så og si hele landslaget. Mamma var nok ikke like begeistret for at jeg, 14 år gammel skulle kjøre gjennom Europa med tenåringer som nettopp hadde fått lappen. Selv om det hovedsakelig var en tur hvor vi skulle klatre på stein, endte det som noe helt annet for min del. Første stopp var verdenscupen i Chamonix hvor jeg var for ung til å delta, men det showet som ble presentert under finalene er noe jeg aldri kommer til å glemme. Videre kjørte vi til Ceüse hvor jeg klatret ruter i verdensklasse og onsightet min første 7c+. Det er ikke før i senere tid jeg innså hvor stor prestasjon dette var i norsk sammenheng, jeg var jo bare 14 år, men akkurat der og da føltes det ikke veldig stort. Spesielt ikke sammenliknet med den franske konkurransen jeg vant i byen Serre Chevalier på samme tur, eller det uoffisielle europamesterskapet i buldring hvor jeg vant kvaliken. Dumma meg riktignok ut i finalen, men jeg fikk likevel sjekket nivået mitt i en internasjonal sammenheng, Når jeg tenker over det nå åpnet denne turen øynene mine for konkurranseklatring og la grunnlag for den fascinasjonen jeg har for konkurranser i dag.

Hele livet mitt dreier seg rundt klatring, og jeg digger det! Da jeg begynte å konkurrere i 2009 var det å bli en profesjonell klatrer en fjern drøm. Folk rundt meg sa at om jeg fortsatte å trene målrettet og bevisst ville det kunne skje, men jeg trodde egentlig ikke på det selv. Å trene har alltid vært noe at det morsomste jeg vet, ikke hver økt i seg selv, fordi det er mange tunge dager, men selve prosessen fylt med oppturer, nedturer, frustrasjon, små gleder, progresjon, såre fingre, vonde muskler osv.

Konkurranser er nok det jeg liker aller best, men for at konkurranser skal være morsomme må forberedelsene være optimale. Den eneste måten for meg er derfor å trene best mulig på hver eneste økt, hver eneste dag og hver eneste uke. Uke etter uke. For mange høres dette ensidig og kjedelig ut, men for meg kunne det ikke vært særlig mye bedre. Ingenting kan sammenliknes med følelsen av å stille opp til konkurranse og vite med sikkerhet at du har gjort absolutt alt du kan for å prestere best mulig, akkurat her og nå. Uavhengig av hvordan det går, er det den følelsen jeg alltid streber etter, men for å få den vet jeg at jeg må gjennomføre arbeidet som kreves.

Ja, jeg er en konkurranseklatrer og en toppidrettsutøver, men jeg liker også å klatre ute. Dessverre føler jeg at det å klatre mye på stein går på bekostning av trening og forberedelser, men når jeg trenger en avkobling på grunn av skade, motivasjon eller liknende drar jeg gjerne på tur for å ha det gøy. Da er det alltid onsight opp mot maksnivået som står på ønskelista. Om jeg sender eller ikke har ikke så mye å si, men det å presse hode og kropp til å prestere på det ytterste er noe jeg liker veldig godt.

Noe av det som gjør klatring så fantastisk er at det alltid er nye utfordringer og nye mål å strebe etter. En annen ting, som kanskje fascinerer meg mest, er at det alltid er nye bevegelser, tak og formasjoner. Du får aldri to helt like flytt eller bevegelser. Innendørs er det jo mange av de samme takene, men flyttene blir likevel aldri like. En siste ting er selvfølgelig miljøet og hvor enkelt det er å bli kjent med andre fordi vi alle har den samme lidenskapen.

Les også: Den største sikkerhetstrussel er ...