Når jeg tenker tilbake på all galskapen jeg drev med i ungdommen må jeg tilstå at det er «mot normalt» at jeg lever. I en gammel manns perspektiv er det ingen tvil om at kloke mennesker heller velger wienervals og frimerkesamling enn fjellklatring.I dag rygger jeg skremt tilbake for en avgrunn på halvannen meter, og får en ubendig trang til å sprette en flaske rødvin.Begynte å klatre i 1950Jeg er et barn av en annen tid. Jeg var fast inventar på Gårdsplassen på Kolsås allerede i slutten av 1940-årene og begynte å klatre i 1950, syv år gammel. Det var Diagonalen. I likhet med Hasse Eriksen vokste jeg på Kolsås om sommeren, og vi ble en slags Knoll og Tott. Vi ble tatt med av erfarne klatrere, som Hasses far, Einar Eriksen og Carl Monthey Haug, og kjente mange av tidens store navn godt. Da filmen om Tirich Mir hadde premiere på Saga 25. august 1952 ble alle ekspedisjonsdeltakerne presentert. Jeg kjente de fleste av dem. KOLSÅS: Det var på «Gårdsplassen» på Kolsåstoppen mang en klatretur ble klekket ut. Her en situasjon fra 50-tallet. Foto: Ole Daniel Enersen Da jeg begynte å klatre var det så vidt slutt på bruk av hampetau. Heller ikke spikerstøvler var å se på Kolsås lenger, man brukte klatresko, og selvfølgelig var det tysk terminologi som gjaldt; Kletterpatschen. Tunge og stive klatrestøvler kom på moten litt senere. Vi har sett klatrere komme og gå. Hasse og jeg var på Kolsås da Ralph kom, det kan ha vært i 1954, det året jeg klatret Hollywood første gang.Da filmen om Tirich Mir hadde premiere på Saga 25. august 1952, ble alle ekspedisjonsdeltakerne presentert. Jeg kjente de fleste av demDet ble klatret mye bra i 1950-årene, men i det meste av tiåret var det lite driv etter nye ruter. Til gjengjeld sto tekoking høyt i kurs. Det var derfor som et bombenedslag da Ralph Høibakk og Arne Randers Heen klatret Trollryggen i 1958. Det er den største klatreprestasjon i Norge. Jeg fikk tidlig et forhold til Romsdalen. Da jeg var der tidlig i 1950-årene kunne vi kjøpe rømmegrøt på seteren ovenfor hytta i Vengedalen. Jeg var på Romsdalshorn første gang i 1957 og klatret min første nye rute, vestveggen på Stigbotnhorn, sammen med Hasse i 1961. Han var 16, jeg var 18.Trollveggen, var den mulig?Det var en tid preget av moderate ambisjoner, og utover Trollryggen var det lite som varslet om at noe nytt var på gang. Men Ralph fortsatte å gå vanskelige nye ruter, og Bjørn Halvorsen var på hugget. For min del ble 1964 et viktig år, da var det som en ny vind feide inn over Kolsås og hele gjengen begynte på vanskeligere ruter. Det viktigste for meg det året var at Bjørn Halvorsen tok med seg tre lettlurte gutter til Romsdalen første mai. Han og Odd klatret en ny rute på Hornaksla, mens Jon Voll og jeg rekognoserte Kalskråtind fra dalen. RUTENE: Faksimile fra bladet Vi Menn med rutene tegnet inn. Foto: Leif Norman Patterson.Så, i 1965 var det merkbart mer aktivitet på Kolsås og det ble ny tur til Romsdalen. Det var Bjørn Halvorsen, Odd Eliassen, Jon Teigland og jeg. Vi skjønte at Bjørn hadde store planer, men han avslørte dem ikke før vi sto på skulderen under nordveggen på Romsdalshorn. Da peker Bjørn opp mot vestveggen og sier: det er dit vi skal.Fordi vi hadde startet sent ble det bivuakk i veggen. I et loddrett parti var det en fin hylle med plass til fire romper og en spritkoker. Den natten frøs vi ganske mye, og snakket litt om veggen midt imot oss. Trollveggen, var den mulig? Vi hadde hørt at noen store navn fra Mellom-Europa hadde vært der og sett på godsakene, men ingen hadde prøvd seg. Her gjelder seterjentens motto: du får ikke noe hvis du ikke prøver deg.Det ble klatret mye bra i 1950-årene, men i det meste av tiåret var det lite driv etter nye ruter. Til gjengjeld sto tekoking høyt i kursEn kveld noen uker senere satt Jon og jeg på Gårdsplassen på Kolsås da det kom en kar inn på hylla. Han presenterte seg som Leif Norman Patterson og fortalte at han var kommet til Norge for å klatre Trollveggen. Men hans klatrekameraet var blitt borte underveis, så han manglet følge. Til gjengjeld hadde han ufattelig mye flott utstyr. 600 meter tau, jumars, amerikanske hardmetallbolter, og bonger. Muttere, og friends tilhørte fremdeles fremtiden for oss.Jon og jeg hadde tenkt å brukte kvelden på å åpne en rute i det store takoverhenget i nedre stupet, nå ble vi tremannslag. Mens jeg slet meg opp overhenget begynte Leif og Jon å legge skumle planer. Det at Leif kom var en tilfeldighet, men at det var Odd og Jon og jeg som ble resten av laget, var det ikke. Vi var i topp form, fulle av pågangsmot, uslåelige, udødelige og pene.Alt var ugjortVi som var klare til dyst i sekstiårene, var antagelig tidenes mest priviligerte generasjon av fjellklatrere: alt var ugjort, fjellveggene lå der lik fristerinner som bare ventet på å bli tatt, den gamle regelen for pornofilmer, «no holes barred» gjaldt uinnskrenket for ivrige førstebestigere. Det kan ikke ha vært flere jomfruer i Muhammeds himmel enn det var ubestegne vegger i Romsdalen. Og nå hadde vi alt som skulle til av utstyr. Solid fottøy: Den store bivuakkhyllen hvor vi lå over en dag. Bildet viser tydelig at det ble brukt solid skotøy. Foto: Leif Norman PattersonSå til Romsdalen. Odd, Jon og Leif kom dit noen dager før meg. Jeg reiste oppover sammen med Rotraud Hoffmann, den senere Rotraud Eliassen. Dramatikken begynte med én gang, for uansett hvor teltet ble satt opp varte det ikke lenge før det var gjennomhullet av stein. Det ble til at de laget en leirplass under en klippe i ura og vi la i vei. I begynnelsen var været sånn som det skal være i Romsdalen – forferdelig. Jon forteller at regnvannet rant inn i ermet og ut buksebenet. Etter at Leif og Jon og Odd hadde holdt på et par dager og et par taulengder opp, omtrent der franskeruta går nå, valgte de å returnere for å finne en annen rute.Vi var antagelig tidenes mest priviligerte generasjon av fjellklatrereDa jeg kom oppover var min første jobb å ta ned utstyret sammen med Jon, mens Odd og Leif satte i gang på det som skulle bli Norskeruten. Neste dag fullførte Jon og jeg den nye ruten opp til ca 200 meters høyde. Underveis hadde jeg standplass i et overhengende parti hvor jeg måtte sitte i slynge. Der satt jeg i ni timer og var først glohet, så iskald og til slutt delt i to, så jeg måtte be om litt taudrag fra Jon da jeg skulle klatre opp til standplassen. På nedturen trodde jeg at jeg skulle dø av tørst, vi hadde med for lite vann så jeg suget halvtørr mose. It sucks.   FØLGER: Jon Teigland i nedre del av veggen. Foto: Leif Norman PattersonOdd og Leif hadde en fryktelig første natt på denne bivuakkplassen. Da Jon og jeg kom etter med bagasjen neste dag hadde de lidd seg gjennom en natt med regn og sludd. Vi på vår side hadde opplevde det forsmedelige å miste en matsekk hvor mitt Leica-kamera lå. Vi fikk reddet innholdet i sekken, men kameraet hadde fått seg en trøkk. Det er grunnen til at det er så få bilder fra turen.Jon og jeg ledet de neste to hundre meterne opp til neste bivuakkplass, Ørneredet. På grunn løst fjell måtte Odd og Leif vente til Jon og jeg var helt oppe før de kunne forlate sin trygge bivuakkplass. Klatringen mellom første og andre bivuakkplass gikk ellers stort sett greit, men med ett kort teknisk parti.Fine fruer med amerikakoffert og hatteeskeØrneredet var perfekt som bivuakkplass. Den bestod av smale hyller hvor vi satt godt, og ingen klaget over 500 meter fallhøyde på klaskedassen. Herfra var planen å gå skrått ut til venstre og opp på kanten av trollveggbuen. Odd og Leif forsvant oppover dit mens og Jon og jeg begynte arbeidet med å frakte 22 kolli bagasje. Hva vekten angår var vi omtrent som fine fruer med amerikakoffert og hatteeske.Klatringen var ikke vanskelig, men forferdelig slitsom fordi den var traverserende. Førstemann laget standplass og heiste opp samtlige kolli, før han sikret annenmann, som straks gikk videre og gjentok prosessen. Da vi omsider var oppe på den store bivuakkhyllen midtveis var klokken fem om morgenen. Jon og jeg hadde holdt på uavbrutt i 22 timer, og siden det var pent vær lå vi over en dag på den hyllen. Vi var jo søndagsklatrere på tur! Sauehold: Ovenfor A3-taulegden var det god bivuakkplass og godt tilrettelagt for sauehold. Foto: Leif Norman PattersonNeste dag var det jeg som begynte klatringen. Det begynte med et bratt opptak før jeg måtte traversere ut i retning et hjørne som så vanskelig ut. Et stykke utpå traversen måtte jeg ta standplass med to-tre bolter slått skrått oppover. De flagret i vinden, så jeg følte meg ikke vel da jeg ropte at Jon skulle komme. Da var lite betryggende å slippe Jon ut på en svatravers med vanskelighetsgrad 6 fra en standplass som knapt ville tålt en katt i rappell. Men Jon fortsatte rundet hjørnet elegant. Ytterst på traversen var det fritt fall ned til bunnen av veggen. Men jeg kom meg over og nøt noen minutter på en standplass som ville holdt et lokomotiv.Jon og jeg hadde holdt på uavbrutt i 22 timer, og siden det var pent vær lå vi over en dag på den hyllen. Vi var jo søndagsklatrere på tur!Her måtte det velges. Enten fortsette opp en bratt og tilsynelatende vanskelig renne, eller satse på luft under vingene. Jeg gjorde det siste. Veggen ut fra Jons standplass dannet et utspring, en nese. Den lignet utspringet i begynnelsen av siste taulengde på Cavallero i Østveggen på Kolsås – men dette var minst seks meter ut. Utrolig nok var det ganske gode fottak hele veien ut til nesen, så jeg kunne gå utover med stadig mer luft under støvlene til jeg sto på tuppen. Et frihetens øyeblikk! Videre oppover derfra var femmerklatring. Et par taulengder lenger oppe fant vi et fint sted å ha bivuakk. Været var fremdeles fint og vi var optimister, for vi visste ikke hva som ventet neste dag.Batman was hereI morgensolen kunne vi studere alle detaljer ved en sprekk som så ut til å være den naturlige veien videre. Men Leif valgte å gå svakt ut til høyre, der det var vanskelig klatring og tynt med sikringer. Etter hvert fikk han standplass på en svulst ut fra fjellet. Leif var ikke fornøyd med standplassen, for sikringene var antakelig så dårlige at en rappell derfra ville blitt en tusen meters frirappell. Batman was here. DET NORSKE LAGET: Jon Teigland, Odd Eliassen, Ole Daniel Enersen og Leif Norman Patterson etter å ha toppet ut Norskeruta. Foto: Leif Norman PattersonVeien videre fra Leifs standplass var rutens crux, en ca tyve meter høy vegg, altså omtrent som Stueveggen på Kolsås. Det var Odds tur til å lede og han brukte fem timer på de 20 meterne, som han senere satte til vanskelighetsgrad A3. Odd mente dette partiet bare var mulig takket være de amerikanske hardmetallboltene. Det var utvilsomt det vanskeligste som var klatret i Norge til da. Hans eneste trøst var tilropene fra Jon og meg om hvor herlig det var å nyte søte drikker i solsteken. Vi skulle jo bare gå det partiet på Jumars.Sikringene var antakelig så dårlige at en rappell derfra ville blitt en tusen meters frirappellNeste bivuakk var like overfor. Etter at heisejobben var unnagjort kunne vi slappe av på gresshyller som innbød til sauehold. Ingen har gjentatt det Odd gjorde, og den sprekken vi valgte bort er senere blitt den vanlige veien å gå, men den er av vanskelighetsgrad 7 eller 7–, og det var ikke på repertoaret i 1965. Den siste natten i veggen bivuakkerte taulagene på forskjellige steder på grunn av steinsprangfare. Det var Jon og jeg som hadde provianten så vi underholdt Leif og Odd med hvor godt den smakte, vel vitende om at de ikke hadde noe å spise.  Siste taulengden: Odd jumarerer den siste taulengden. Jon og Ole klatret her i venstre del av bildet. Foto: Leif Norman Patterson.Tidlig siste dag kom vi opp til en kjempehylle. Derfra og opp var det flott klatring med et takoverheng i grad 5+/6- som høydepunkt – det snek vi oss forbi. Derfra var det sva og riss til toppen, stort sett grei klatring, men med en vanskelig landing. Så var det gjort. Jeg kunne ta frem radioen og gi beskjed til Helene, min forlovede, om at vi var oppe.Fra vi startet på det som ble Norskeruten var det 10 døgn med klatring, hvorav det siste, sammenhengende fremstøtet varte 8 dager. Samtidig med oss var det et engelsk lag i Trollveggen. Mediene ville ha det til at det var konkurranse, men det hele var svært vennskapelig.LES OGSÅ: VIA ferrata- ruter i NorgeLES OGSÅ: UTEs test av garminLES OGSÅ: UTEs inspirasjon til fjelltur