Når jeg tenker tilbake på all galskapen jeg drev med i ungdommen må jeg tilstå at det er «mot normalt» at jeg lever. I en gammel manns perspektiv er det ingen tvil om at kloke mennesker heller velger wienervals og frimerkesamling enn fjellklatring.

I dag rygger jeg skremt tilbake for en avgrunn på halvannen meter, og får en ubendig trang til å sprette en flaske rødvin.

Jeg er et barn av en annen tid. Jeg var fast inventar på Gårdsplassen på Kolsås allerede i slutten av 1940-årene og begynte å klatre i 1950, syv år gammel. Det var Diagonalen. I likhet med Hasse Eriksen vokste jeg på Kolsås om sommeren, og vi ble en slags Knoll og Tott. Vi ble tatt med av erfarne klatrere, som Hasses far, Einar Eriksen og Carl Monthey Haug, og kjente mange av tidens store navn godt. Da filmen om Tirich Mir hadde premiere på Saga 25. august 1952 ble alle ekspedisjonsdeltakerne presentert. Jeg kjente de fleste av dem.