Fjellklatrer David Durkan (63) har gått grundig til verks i sin kritikk av Jon Gangdals bok om Kangchenjunga, verdens 3. høyeste fjell (8586 moh). (På Wikipedia staves fjellets navn Kanchenunga – uten g. I Nepal brukes navnet med g, og vi vil i våre tekster gjøre det samme.)

Boka, ved navn Five Treasures of Great Snow – The story of Kangchenjunga,  ble anmeldt i Klatring 110, av den kjente fjellklatreren Ralph Høibakk.

Vi bringer her kritikken fra Durkan. Dette er en noe moderert versjon enn den som står på trykk i UTE, vårt søstermagasin. Her kan du lese Jon Gangdals svar på dette innlegget.

Historieløst om Kangchenjunga

Jon Gangdals bok Five Treasures of Great Snow – The story of Kangchenjunga, fikk svært positive tilbakemeldinger fra Ralph Høibakk i magasinet Klatring og på Gamme.no (av Aleksander Gamme). Begges vurderinger var etter min mening ute av proporsjoner ut fra bokens tittel og innhold. UTE hadde en omtale (skrevet av Runar Eidslott), men ingen full gjennomgang av boken. Likevel er det tydelig at de alle tre har blitt påvirket av forfatterens tolkning av den historiske virkeligheten. Jeg får inntrykk av at alle tre mangler kunnskap om Himalayas historie og litteratur og at de mangler en kritisk, objektiv sans. Gamme erkjenner i etterkant at han ikke hadde lest boken.

Jeg mener at boken er langt fra å kunne være et historisk verk om verdens tredje høyeste fjell. Boken unnlater å nevne mange av dem som har gjort krevende bestigninger i god stil. En tredel av boken handler om Gangdals egne erfaringer med Mount Everest og sherpaer – og andre klatreturer han har gjort i Norge og Himalaya. Her finner vi bilder fra Mount Everest over 30 sider. 

I neste tredel av boken får vi et interessant overblikk av den historiske oppdagelsen av området og fjellet fra Joseph Hooker (1848), via Freshfield, Sella, Bauer og de fleste pionerene opp til førstebestigningen in 1955. Denne delen er, som kritikkene også påpeker, relevant. Forfatterens leting etter historisk dokumentasjon og materiale blir beskrevet som utrolig vanskelig. Om prosessen skriver han: «Jeg oppdaget også noe annet, klatring i Himalaya har også en politisk historie». At en undersøkende journalist som Gangdal, som eier over 120 bøker om Everest, oppdager dette i 2010/11, er det grunn til å stille spørsmål ved. Dette har vært veldokumentert de siste hundre år – fra Hopkirk til Harrer. La oss sette det i perspektiv: Seks nasjoner var aktive i høyalpin klatring: Tyskland, Østerrike og Italia på den ene siden, England/Frankrike på den andre siden, pluss nøytrale Sveits. Samtidig var ikke alle ekspedisjoner drevet av nasjonale hensyn. Noen var privat motivert av erfarne klatrere, som naturlig bar det nasjonale flagget. I tillegg hadde de ofte tilknytning til militæret i sitt land i fredstid, og de fikk støtte fra den dominerende kolonimakten: Storbritannia. Denne delen av boken er godt lesestoff, men det er lite som ikke tidligere er publisert, slik som forfatteren indikerer. Nasjonsbyggingen er dessuten tatt ut av sine proporsjoner, og her ligger min kritikk av denne delen: Den dobbeltsidetabloide skildringen av første verdenskrig, der millioner av unge menn ble slaktet, og bildene av hakekors og Hitler vitner etter min mening om dårlig vurderingssans.

En tredel dekker aktivitetene etter det første forsøket på sørvestveggen i 1955, en svært krevende og teknisk vanskelig rute som førte to ulike taulag til toppen. Denne historiske bragden får bare fire/fem sider, og resten av historien om alle andre ekspedisjoner i området får syv sider. Her er min viktigste kritikk: Nesten annenhver bestigning siden 1955, bortsett fra forfatterens egen bestigning av den vanlige ruten i 2009, er fullstendig ignorert. Det ofres fire sider på den førstebestigningen, mens forfatteren vier over 100 sider til sin egen planlegging (interessant), flyreise og en fottur langs turistruta til Base Camp. Det er to bilder av normalveien de fulgte, men ikke ett diagram, kart eller faktainformasjon fra noen annen ekspedisjon de 60 siste årene.

Gangdal hevder at han har hatt store vanskeligheter med å finne historisk materiale. Dette stusser jeg over, ettersom det meste han baserer seg på er lett tilgjengelig: Freshfields  «Round Kangchenjunga» kom i nytt opplag i 2000. Bauers bok «Himalayan Campaign», oversatt av Sumner Austin, kom på nytt i 2006. Smythes «Kangchenjunga Adventure», ble gjenutgitt i 2000. Tindeklubber verden over er gode kilder til informasjon, likeså magasiner, ekspedisjons-rapporter, bøker og internett. The Himalayan Journal, tilgjengelig i Pilgrims Bookshop, for kr 9,- per bind, forteller en annen historie. Himalayan Journal nr 36 er spennende lesing som dekker den indiske hærens bestigning i 1977 med kart og bilder. Men dette får kun to linjer fra Gangdal. Den polske 1978-ekspedisjonen er også fullt dokumentert og historisk viktig, og den første (og eneste) ekspedisjon som har førstebesteget to topper over 8000 meter (ja, Kangchenjunga har mer enn én topp over 8000 meter!). Dette er blant det mest fengslende som er skrevet om Himalayaklatring – men ble utelatt av Gangdal. Doug Scotts beskrivelse av hans taulag på fire mann, da tre nådde toppen via en ny rute på den vanskelige Nordryggen i 1979, og hvor deres telt ble revet i filler – et klassisk stykke fjell-litteratur – får bare en forbigående omtale.

Om vi beveger oss til Himalayan Journals utgave 42, beskrives traversen av Kangchenjunga i 1984, som ble gjort av K. Kano og M. Kaji. Historien tar leseren med på en utrolig reise, som virkelig er av historisk interesse. Denne nevnes ikke. De fleste historiske bøker om verdens store fjell gir plass og heder til første solobestigning – men ikke her. Pierre Beghin  er glemt! Og hvor er den like viktige første vinterbestigningen (HJ 43) av et polsk lag i Januar 1986? Den får to linjer. Jeg bare skraper i overflaten. Jon kunne ha kontaktet meg - eller en av Himalayan Journals redaktører – vi ville delt sjenerøst av alt dette materialet. 

En oppsummering så langt: Solid faktainformasjon, rutebeskrivelser, diagrammer og fotografier er lett tilgjengelig for de fleste ekspedisjoner som er gjort etter 1955. Kun noe få bilder er blitt brukt. Så hvorfor får nesten 60 år fjellklatringshistorie bare seks-sju sider i en bok promotert som «historisk» med tittelen «The story of Kangchenjunga»? Kanskje fordi de fleste klatreekspedisjonene har blitt gjort i en annen stil enn den forfatteren selv promoterer og praktiserer: med faste tau, kunstig oksygen og sherpa-support på normalveien?

Både Joe Brown, som gjorde førstebestigningen i 1955, og Tony Streather (andrebestigning) er fortsatt i live og er entusiastiske kilder til informasjon. John Jackson har nylig gitt ut en bok med fargerike historier. Mountain Magazine gikk i dybden av historien for noen år siden. Doug Scott har skrevet og holdt mange foredrag, og ville kunnet bidra med både bilder og tekst, som de fleste fjellklatrere i verdensklasse, som har klatret nye, utfordrende ruter i alpin stil, ofte under ekstreme forhold, ville har gjort.

Bestigninger av de andre fire toppene som utgjør Kangchenjungamassivet, er heller ikke med i boken. Hvor er Marko Prezelj og Andre Stremfeljts bestigninger, uten kunstig oksygen eller support, i plettfri stil av den svært krevende sørvestveggen av Kang South i 1991? Denne prestasjonen ga dem Piolet d´Or (fjellklatrernes svar på Nobelprisen), og er ansett som en av de største prestasjonene i fjellklatringens historie. 

«Five Treasures of Great Snow – The story of Kangchenjunga» er fin å se på, nydelig å ta på og hyggelig å lese. Dessverre, etter min oppfatning, har forfatteren skrevet historien i sitt eget bilde, og boken mislykkes i lakmustesten på å tilhøre viktig fjellitteratur.

Dave Durkan, Kathmandu, Nepal.

De overnevnte synspunkter er mine personlige betraktninger, men er tiltrådt i hovedsak av: Tony Streather (med på det andre klatrelaget på den første vellykkete Kangchenjunga-ekspedisjonen i 1955), Doug Scott (tredjebestigning av nordryggen, 1979), Nils Faarlund (øko-filosof), Rodolphe Popier (fjellhistoriker og forskningsassistent til Liz Hawley, medforfatter av the Himalayan Database). (Alle har hatt kopi av boken, før de har uttalt seg.)

Fjellhistoriker Rodolphe Popier om boka:

Det å ikke inkludere 90 prosent av historien til verdens tredje høyeste fjell etter førstebestigningen, er vanskelig å forstå. I tillegg er det en rekke feil. For eksempel står det skrevet: «Doug Scott, den britiske Himalaya-veteranen fortalte meg om den tiden han og Dougal Haston satt i et lite telt, mens stormen raste utenfor, under bestigningen av nordryggen, Kangchenjunga i 1979 ... ». Det er en ubestridt sannhet at Dougal Haston aldri har vært på Kangchenjunga, han omkom i et snøskred i nærheten av Leysin den 17. januar 1977. To år før forfatterens historiefortelling.