Forhøyet boltemoral

Skal bolten slås eller ikke? Her er noen synspunkter på hva som er fornuftig bruk av borebolter i fjellet.

Sist oppdatert 6. februar 2017 kl 09.55
Bolter eller slynger? Slik så det lenge ut på Storen. Nå er disse byttet ut med kjetting. Er det en oppgradering? Foto: Dag Hagen
Bolter eller slynger? Slik så det lenge ut på Storen. Nå er disse byttet ut med kjetting. Er det en oppgradering? Foto: Dag Hagen

Borebolter har vært utgangspunkt for debatt siden de kom på markedet – fra pionerne boltet seg opp El Capitan i Yosemite på 70-tallet, gjennom 80-tallets boltedebatter i Norge, og til fjordårets hendelser på Preikestolen, der en polsk klatrer boltet en taulengde mot toppen, samt toppfester på platået. Han ble straks bedt om å fjerne alle boltene, etter kraftige reaksjoner fra lokale klatrere, Stavanger Turistforening og BRV (Bratte Rogalands Venner).

I Romsdalen skapte diskusjonen om mulig ny rappellrute på Romsdalshorn konflikt og på Storen har de irrgrønne helikopterslyngene aldri blitt byttet med diskrete bolter, men med store kjettinger lagt rundt de samme steinene – alt for å unngå å slå hull i fjellet. Men da den samme polske klatreren for et par år siden slo et 30-talls bolter i Trollveggen, var det helt greit. Hva er egentlig retningslinjene for bolting i fjellet? Her er mine betraktninger – fra et personlig ståsted, etter over 50 år som aktiv klatrer:

1. Rappellruter
Baugen var først for fjellklatrere. Anmarsjen var lang, ut fjæra til Blåmannsvika, opp dalen og så opp til fjellet. Så begynte klatringen. Returen var ned en snørenne på sydvest-siden. Midtveis nede var det et tremeters hopp som var spennende fordi snøforholdet var ukjent der vi landet.
Så kom sportifiseringen. Klatresko var uegnet for retur i snørenner og vi rappellerte ned klatreruta. Sportsklatrerne ville ha egen rappellrute med faste ankere. I et anker var løkka en vaier tredd gjennom en plastslange. To brødre ble drept her noen år senere. Vaieren var rustet inni slangen.

Skal man ha en rappellrute, så skal ankerne være profesjonelt montert. Helst doble limbolter av høy kvalitet. Bør rappellrutene standardiseres? Skal NKF ha ansvaret etter forslag fra lokale klatreklubber? Klatreførerne må tegne inn rappellruten på skissene (standardsymboler?), og lengden på hver rappell angis og status til standplassene.

LES OGSÅ: Nye bolter på Hornet

2. Standplassbolter
Etter én rappell ned etter en klatretur i Nissedal kommer vi til neste standplass. Det jeg husker var én slarkete, håndboret, tynn bolt. Kanskje var det to – den ene halvveis ute og ubrukelig? Et lag på naboruta hadde gått seg fast og vi måtte redde dem over til oss. Plutselig henger vi tre på denne standplassen.

Der det trengs standplassbolter bør de være skikkelige. Å håndbore på led under en førstebestigning er flott og et tegn på kompetente klatrere med god psyke. De har prestert en flott bestigning. Men den ruta de etterlater seg er ikke nødvendigvis bra sikret for de som vil repetere ruta. At en borebolt settes der det går an å gjøre det på led, betyr ikke at stedet er optimalt plassert for sikring av etterkommere. Håndborete standplassbolter må erstattes. Gjerne av førstebestigerne som ikke egentlig er ferdige med ruta før det er gjort. Bruk helst limbolter av god kvalitet. Og igjen, kan lokale klubber anbefale ruter til oppgradering og NKF finansiere jobben? Sikre standplasser er grunnlaget for sikker klatring.

Anker: Disse boltene har skapt mye debatt. De står på Nordveggen på Romsdalshorn og bør skiftes. Men hvor skal den nye rapellruta ligge? Det har blitt truet med boltekapping med det resultat at ingenting gjøres. Foto: Dag Hagen

3. Sikringsbolter i rutene
Mulighetene for friklatring har alltid vært avhengig av sikringsmidlene som er blitt stadig bedre med kiler med og uten bevegelige kammer. Klarer man seg med slike, og ikke bruker bolter, kaller man det trad-klatring. I trad­-klatring sikrer man i riss. Og her begynner problemene. Å plassere trad-sikringsmidler kan være mer eller mindre vanskelig avhengig av strukturen på rissene. Faktisk er det helt udefinert hva det betyr å klatre en rute ved trad-sikring hvis man ikke sier noe om sikringsmulighetene. Har man klatret den med trad-sikringer hvis man har fått plassert én slarkete kile midt på en taulengde?

Norsk graderingstradisjon er mangelfull her. Tradisjonelt graderes en rute etter friklatrevanskeligheten på vanskeligste passasje. I tråd med utenlandske klatreførere kan man i tillegg si noe om sikringsvanskelighetene – en grad for eksponering som sier noe om vanskelighetene ved å sikre og hvor alvorlig risikoen og konsekvensene ved fall er. Kall det eksponeringsgraden (E-grad) for ruta. Essensen ved klatring ligger i de to begrepene psykisk og fysisk mestring. E-graden og bevegelses-mestringsgraden (V-grad) er ment å si noe om hvilke ferdigheter, graden av mestring, som kreves (se Klatring nr 118. God artikkel av Matts Weng: Om angst og gradering).

Normalt kan man si at det er rimelig balanse mellom V-grad og E-grad hvis en klatrer som er usikker på om han/hun klarer V-graden, kan prøve seg på ruta uten for høy risiko. Hvis E-graden er høyere enn V-graden tilsvarer, må klatreren mestre høyere V-grad for å gå løs på rute enn det V-graden alene skulle tilsi. Er E-graden lav, kan man våge seg på ruter som i vanskelighet ligger tilsvarende over ens fysiske klatrekompetanse.

Men husk at E-graden i hovedsak er en egenskap ved ruta, ikke ved hvordan den klatres. Topptauer man eller frisoloerer man, så er eksponeringen klatreren utsetter seg for forskjellig, men rutas E-grad sier noe om sikringsmulighetene og risikoen ved fall, ikke hvordan du klatrer.

Hvilket forhold mellom psykisk og fysisk mestring den enkelte klatrer fortrekker, varierer med fysisk styrke, erfaring, lynne og alder.

LES OGSÅ: Ny retur fra Lille Romsdalshorn?

4. Justering av eksponeringsgraden
Den hvite stripa på Andersnatten er en østlandsklassiker. Vanskelighetsgraden var 6. Eksponeringsgraden var høy da Dag Hagen klatret ruta første gang og fant den på alle måter grei. Men Dag var en 9-er klatrer på en 6-er rute og hadde ingen problemet med høy eksponeringsgrad. Senere ble det satt to ekstra bolter for at ruta «skulle bli akseptabelt sikret», dvs noe bedre samsvar mellom vanskelighetsgrad og eksponeringsgrad. Det ble foreslått å sikre mer gjennomgående med bolter, men etter heftige protester ble ruta vernet. Den var historisk og skulle beholde den fortsatt høye eksponeringsgraden. Klatring 116 har interessante synspunkter her.

Hvis E-graden er urimelig høy i forhold til V-graden, kan man nedjustere ved å supplere med borebolter. Det vanligste er der partier ikke tillater tradsikring eller der plassering av tradsikringer er urimelig vanskelig eller krever uvanlig spesielt utstyr, f. eks rissløse strekninger. Da får man mix-ruter eller rent boreboltsikrete ruter. E-graden er ikke bare en egenskap ved ruta siden vanskeligheten ved å sikre også avhenger av tilgjengeligheten av egnete sikringsmidler. E-graden blir lavere når klatreren tar i bruk nytt sikringsutstyr som er bedre tilpasset rissene i ruta. For Den Hvite stripa er Marius Morstad inne på det når han nevner mulig bruk av små messingkiler og små kamkiler.

For hundre år siden klatret man uten mellomsikringer og eksponeringsgraden var meget høy. Karabinere ble først tatt i bruk etter 1935 i Norge. Siden har utvikling av sikringsutstyr vært enorm, E-graden ble senket og V-graden tilsvarende høynet. 

Hvis man vil høyne E-graden kan det gjøres ved selvpålagt begrensing i bruk av sikringsutstyr eller ved å fjerne bolter der de fins. Det mest problematiske er når alle borebolter fjernes fordi noen har gått ruta med bare naturlige sikringsmidler. Problemet er at uten at den nye E-graden blir satt, er det helt udefinert hva det betyr å tradklatre ruta. Som sagt; Er for eksempel ruta tradklatret med én slarkete kile midt på taulengden? 

5. Hvem setter rutas eksponeringsgrad?
Martin Skaar Olslund klatrer den boreboltsikrete Electric avenue (9–) i Bohuslän på naturlige sikringer. Men etter at boltene ble fjernet, nevnes ikke eksponeringsgraden.

Hvem bestemmer om borebolter skal tilføres eller fjernes? Å lage en ny rute er spennende, morsomt, ofte svært arbeidskrevende, men det oppleves kreativt. En skal finne linjen, rense den for løsgods og uønsket vegetasjon, og eventuelt sette sikringsbolter. Etter førstebestigning av ruta kan man (og bør man etter min mening) si noe både om E-grad og V-grad. Oppfatningen av dette og stilen ruta gås i kan endres etter flere bestigninger. Men det er kreatøren som i utgangspunktet setter rutas eksponeringsgrad.

På grunn av det kreative arbeidet som er nedlagt blir kreatørenes mening i høy grad respektert med hensyn til endringer av rutas E-grad. Min erfaring er at dette er en anerkjent tradisjon. Hvis kreatørene kan kontaktes, skal det mye til før det settes sikringsbolter i ruta uten kreatørenes samtykke.

6. Hvem ønsker å justere eksponeringsgraden til en rute?
Det kan fremsettes ønske om bedre sikring av ruter i forbindelse med ny utgave av en klatrefører. Eller det er et misforhold mellom E-grad og V-grad som gjør at ruta blir lite gått. De fleste kreatører av en rute liker at den blir verdsatt og klatret. Miksruter blir ofte ikke verdsatt i et klatreområde preget av boltesikrete ruter, og kreatøren ønsker å gjøre den mer populær ved å boltesikre hele ruta.

Litt spesielt var det da Den hvite stripa ble vurdert for oppgradering av sikringsmidlene med flere nye borebolter. Den ene av kreatørene syntes det var helt OK, den andre syntes ruta skulle være som den var – og slik ble det!

Å fjerne bolter er mindre vanlig, men det gjøres. Grunnen kan være at nye og bedre sikringsmidler, som minikiler og små kamkiler gjør at boreboltene kan fjernes, uten at E-graden blir urimelig forandret. E-graden ved tradklatring kan altså endre seg for enkelte ruter hvis bedre tilpassete sikringsmidler er tilgjengelig. Men igjen, hvis tilpassete sikringsmidler er utenfor det en kan vente at en klatrer på rutas mestringsnivå har (ruta krever f. eks. mange like, store kamkiler, eller spesialtilpassede kiler), så betyr fjerning av bolter uansett at ruta egner seg for færre klatrere hvis bolter fjernes.
Det kan råde uenighet om hvordan eksponeringsgraden skal være. Men, det er enklere å holde fast ved hvem som skal bestemme enn hva som skal bestemmes. Det er en god regel å ikke sette nye, eller fjerne bolter uten kreatørens samtykke i en etablert rute.

7. Avbolting uten kreatørenes samtykke og respekt for sikringssonen
«During 2014, I bolted 80 routes in Lysekil in Bohuslän and 6 anchor bolts in Utby. Both areas are well-known for trad climbing. I had informed the chairmen of the two local clubs of my intention and I did follow the local bolt policy.
First the six anchor bolts were sabotaged and so were the 80 routes later. The three guys that did it had not talked to their local club. They just thought they could decide by themselves.
After many discussions, both local clubs and the national Federation took decisions in order to facilitate the bolting. Even the local municipality have stepped forward to support bolting. In Utby, the six anchor bolts have been replaced with some 60 bolts creating the most popular sector and in Lysekil the rebolting has started, see picture.»

Leserinnlegg på 8a.nu

I Norge ble La Sagrada Familia, en rute på Hornaksla klatret i 1993, sikret med borebolter. Noen av boltene ble satt nær, eller i, 6. taulengde på Jugoslavruta. Disse boltene ble raskt fjernet. Det er selvfølgelig et problem som her at jugoslavene som først gikk Jugoslavruta var mindre tilgjengelige for kontakt enn andre klatrere fra miljøet. De burde vært spurt om plassering av bolter i starten av deres taulengde nummer 6 var ok, men at en enkelt person på eget initiativ fjernet boltene, var etter mitt syn hærverk. Vi må kunne vente at toneangivende klatrere og kubbmessige føringer tar avstand fra slikt!

Det har altså hendt at bolter fra rute B (La Sagrada) er blitt fjernet fordi de har stått for tett innpå en tradsikret klatrerute A (Jugoslavruta). Det rasjonelle her er at sikringsbolter for rute B stedvis settes så nær rute A at den kommer innenfor sikringssonen for denne. Selv om boltene som tilhører rute B ikke brukes av klatrer på rute A, så kan de brukes og dermed er eksponeringsgraden til rute A senket. Før boltene på ruta B ble satt skulle altså kreatøren av rute A vært spurt om det var greit. Selv om boltene på Jugoslavruta ble satt uten samtykke av kreatørene, skulle de heller ikke vært fjernet uten samtykke.

Man skal la være uønsket å sette bolter i andres ruter, men også så nær andres ruter at E-graden bli endret, altså innenfor rutas sikringssone.

Respekten for allerede etablerte ruter gjelder selvsagt både høyt og lavt. Hva med borebolter i nye ruter?

8. To verdioppfatninger støter sammen
«I don’t see what’s wrong with tasteful bolting. I love climbing and dislike all the faffing about that pure trad climbing requires. I’d rather spend all that faffing time just climbing.»

Alex Honnold i et intervju med UKClimbing.com

Fjellklatrerideologien støtter seg metodisk på tradisjonen fra etter 1935. Mest mulig i fri – teknisk klatring der det var nødvendig. Sikring basert på slynger og hamrebolter til midten av 1970–­årene, senere er kiler og tradsikring kommet med eller har overtatt helt. Det man ikke kunne klatre i fri, ble klatret teknisk. Bruk av borebolter har ikke hatt noen plass i Norge i denne tradisjonen. En bestigning var vellykket hvis man kom helt opp – dvs til fjellets topp. Siden toppen var viktig, skulle fjellet helst være frittstående med spiss topp. Storen. Romsdalshorn og Stetind var ideelle topper. Hensikten var å komme til toppen by fair means, men opp skulle man. Bruken av midler var tilpasset dette målet.

Rekrutteringen til klatring på fjell skjedde tradisjonelt med klatrekurs (for eksempel i Innerdalen) og bre/klatrekurs i regi av Bregruppa (DNT) eller andre. Rekrutteringen til kursene skjedde gjerne fra turmiljøene og besto typisk av turvante og ofte fjellerfarne folk. Sportsklatreideologien stammer fra de gamle, bynære klatrefeltene (Kolsås) kalt øvelsesfelt (for fjellklatring). Her ble treningen i praksis bevegelsesmestring med mindre vekt på psykisk mestring. Slike bynære klatreområder blir nå kalt sportsklatrefelt og rekrutteringen til disse skjer i høy grad fra klatrere lært opp og trent i innendørshaller fra ung alder. De er mindre fjellvante, har god bevegelsesmestring og men mestrer dårligere høy E-grad når de kommer fra innendørstrening til sportsklatrefelt ute. Tradsikring med kiler har de ikke lært i innendørshaller. Overgangen til uteklatring skjer lettest til topptauing, clogging og boreboltete ruter.

Men det inneklatrerne har med seg ut, er at målet med klatringen ubetinget er å gå rutene i fri. Sportsklatringen er tuftet på andre idealer enn fjellklatringen. Her er det å friklatre ruta som er målet. Derimot er det uten betydning om ruta fører til en topp. Ruta behøver verken starte fra fjellveggens bunn, eller lede til toppen. Det er et klippeparti med fin klatring som er utgangspunktet. Eksempler er klippene i Nissedal, Setesdal, Vestveggrutene på Storen og svarutene på Nordveggen på Søre Dyrhaugstinden.

Det endelige mål for friklatreren er å legge sikringene på led under klatringen, men frem dit, når vanskeligheten er nær klatrernes mestringsgrad, trengs det mange forsøk og fall. E-graden må svare til denne klatremåten. Det er et hovedtrekk at utviklingen har gått fra høy E-grad og lav V-grad til lav E-grad og høy V-grad.

9. Tradisjonell fjellklatring og sportsklatring utøves nå på samme arena
Fjellklatring og sportsklatring foregår ikke lenger på adskilte arenaer. Sportsklatrere går løs på gamle fjellklatreruter delvis klatret teknisk for å prøve å friklatre dem.

Her skal jeg bare se på utviklingen på Blåmannen. Engelske toppklatrere (Dave Macleod m. fl.) kommer til Tromsø eksplisitt for å klatre Disco 2000 på Blåmannen i fri.

1. De skaffer seg på forhånd all informasjon de kan få om ruta fra norske klatrere. Blant annet at cruxpassasjen hadde en boltet standplass.

2. De klatrer teknisk opp i perioder med regn og konstaterer at det fins tak hele veien.

3. Så klatrer de på topptau, mens de renser taulengene og finner nøyaktig hvor hver enkelt sikring kan plasseres. Vi ser på fotoene at de merker håndtakene med kalkstriper som gir grepsretningen. De øver inn sekvensene. Vi ser på filmen at de tar spektakulære fall på led underveis.

4. Til slutt leder de alle taulengdene og plasserer sikringene på led. Det er et nøye forberedt stunt og filmen de laget er superb!
Disco 2000 er friklatret på tradisjonelle sikringsmidler – nesten. De satte to bankebolter og benyttet to standplass-borebolter som stod i ruta. To taulengder hadde grad  9–/9.
Noen konklusjoner fremgår: Friklatring helt på grensen av mestringsgraden hvor en tar mange fall på led, krever tilsvarende lav eksponeringsgrad.

Tingeling 2010 er en ny friklatrelinje åpnet nedenfra på Blåmannen nordside. Det starter en ny periode i Blåmannens historie. Det andre nye var at de våget seg utenfor risslinjene ved å forbinde to risslinjer med en travers. Det tredje var at denne forbindelseslengden ikke kunne sikres uten at de satte en borebolt. Klatrerne var på internasjonalt toppnivå. Hansjörg Auer kjent for bl. a. ekstreme frisoloeringer. At borebolten var nødvendig – hvis man overhodet skulle ut i veggen –  ble bekreftet ved andrebestigningen da førstemann, en norsk toppklatrer, tok et heng ved borebolten året etter.

Men Norsk Tindeklub sitt syn er helt klart: Under forsøk på en ny rute skal en unnlate å sette seg i en situasjon der sikkerheten krever en borebolt – da har en ikke valgt tur etter evne! Det høres ut som et fotturråd.

Vi ser at friklatrerne gjør store anstrengelser og mange forberedelser for å mestre friklatringen. Følelsen ved å begi seg inn i det ukjente som var en del av opplevelsen ved nye fjellruter er borte i sportsklatring, men erstattes med usikkerhet om man klarer mestringen underveis.
Det følger at sportsklatreren drar på minst mulig utstyr under klatringen. Det betyr at behovet for enkle returer for dem er en viktig del av sikkerheten. Det betyr igjen ofte at gode rappellruter ønskes, helst med faste ankere.

Fjellklatretradisjonen som stammer fra turklatringen, ser annerledes på det. Returen er en del av klatreturen, man skal ha med reserveutstyr og beherske også den delen.

For dem trekker en rappellrute fjellopplevelsen ned selv om den ikke benyttes.

En kan ikke lenger skille ut et «fjellområder over tregrensen og i daler med fjellkarakter» og reservere det for tradisjonell fjellklatring og mot borebolter (innlegg fra NTK i Klatring 119). Klippepartier egnet for friklatring blir sportsklatrearenaer enten de ligger høyt eller lavt. Som eksempel, se Klatring 123 om en ny rute på Stetinds nordvegg. Glimrende fortalt og en flott bestigning. Turen startet som en fjellklatretur, men endte som en sportsklatretur. Samme ruter blir klatret på ulike måter og av klatrere som søker mestringsfølelse, spenning og utfoldelse etter ulike tradisjoner.

LES OGSÅ: Nyheter og inspirasjon om klatring

10. Sikring med borebolter i lavlandsstrøk og i fjellet
Med stor trafikk følger dessverre ofte ulovlig camping, forsøpling, tråkk over dyrket mark, parkeringsproblemer, eller løsbikkjer i beiteområder.

Ved opparbeiding av sportsklatreruter i lavlandet er det viktig å unngå konflikter med grunneiere. Klatring er ferdsel som er fri i utmark og ikke kan forbys av grunneieren. Når borebolter kommer i fokus, er det fordi de regnes som faste installasjoner som grunneieren kan forby, oftest som et middel til å få ned trafikken generelt, ikke fordi han er spesielt mot boltene. Før man opparbeider klatrefelt i regulerte områder, bør man vurdere alle forhold, og spesielt må man snakke med grunneieren hvis man vil boreboltsikre ruter.

I fjellet er det annerledes. Rettigheter knyttet til jakt, beiting, fiske osv kommer ikke i konflikt med klatring. I høyfjellet legges da heller ikke eiendomsretten til grunn når ferdsel og adferd skal reguleres. Det gjøres ved bruk av f. eks loven Almen rett til ferdsel i utmark, politiets fullmakter, verneregler (nasjonalparker), lover om forurensning og  motorisert ferdsel i utmark etc. Når basehopping forbys fra noen topper, er det ikke på grunn av en sur grunneier, men fordi politiet finner redningsoperasjoner for risikable. 

Det er også slik at eiendomsgrenser ikke foreligger fordi grenser slik de brukes i lavlandet aldri har hatt interesse og ikke er oppmålt. Når enkelte grupper stiller opp som «regel» at en også skal spørre grunneier før en borer noen sikringsbolter på en ny rute i høyfjellet, så er det altså teoretisk og praktisk umulig. Det har vel heller aldri hendt! En diskusjon om bruk borebolter til sikring på nye ruter i uregulerte fjellområder hører hjemme innad i klatremiljøet, og etter mitt syn og etter tradisjonen, er det ruteleggernes vurdering som skal respekteres. I nasjonalparker er det som sagt andre hensyn.

11. Retningslinjer for bruk av borebolter
Det gått nye ruter stedvis sikret med borebolter i rissløse partier bl. a i Trollveggen, på Stetind, Blåmannen og Vågekallen.

Ser vi på dem som har prøvd å stille opp pragmatiske retningslinjer for bruk av borebolter i ruter, ser det ut til at det meste kan oppsummeres slik:

1. Uten kreatørenes godkjennelse skal en ikke sette borebolter i, eller så nær sikringssonen til en etablert rute, at eksponeringsgraden til denne blir endret.

2. En skal ikke fjerne bolter fra en rute uten kreatørenes samtykke. Hvis borebolter fjernes eller tilføyes, bør ny eksponeringsgrad gjøres kjent.

3. Hvis eksponeringsgraden på en ny rute sikret tradisjonelt blir urimelig høy i forhold til mestringsgraden på ruten, er det kreatørene som velger å føye til borebolter for bedre samsvar. Tilsvarende hvis f. eks forbedret tradsikringsutstyr berettiger å fjerne bolter for å beholde forholdet mellom eksponeringsgrad og mestringsgrad.

4. Fastbolter ment å stå i en rute skal være profesjonelt satt. Det gjelder også standplassbolter eller rappellankere. Håndborete bolter fjernes etter bestigningen eller erstattes av gode fastbolter.

5. Det er ikke grunnlag eller tradisjon for å nekte klatrere å lage nye ruter i høyfjellet,

og det er klatrerne selv som må vurdere om de trenger borebolter som nødvendig sikringsmiddel.

6. Det fins ingen tradisjon for at klatrere skal avstå fra å prøve en ny rute selv om de vet at andre klatrere med høyere fysisk og psykisk mestringsevne kunne gått ruta med færre borebolter til sikring eller i en annen stil.

7. Finner senere klatrere at det er unødig mange borebolter, kan man spørre førstebestigerne (så lenge det er mulig) om de har noe imot at noen av boltene fjernes. 9. Å fjerne dem etter eget forgodtbefinnende er hærverk!

Noen bakgrunnsartikler av interesse

Norklatt 64: Leif Håvard Kvande om La Sagrada Familia.

Klatring 116: Om bolting av Den hvite stripa

Klatring 118: God kronikk av Matts Weng.

Klatring 119: NTK sitt syn på bruk av brebolter.

Klatring 122: God leder: Tradisjonell rebolting.

Klatring 124: God leder: Diskusjonen som aldri ville dø.

Klatring 125: Meget god artikkel av Claus Schmidt.

Klatring 126: Godt intervju med Halvor Hagen om boltefjerning på Klauva.

Klatring 123: Ny (sports)klatrerute på Stetind nordvegg.

Klatring 129: God leder: Gode intensjoner og uklare tradisjoner.

Alpinklatring 11: Tingeling

Alpinklatring 12: Guttene som aldri ville bli voksne.

Alpinklatring 16: Party all night on Disco 2000.

Stetind: En rappell er nødvendig for å komme seg ned fra Mysosten. Det ble satt bolter for noen år siden og det skapte sinte reaksjoner. Her er utsikt mot Mysosten fra rett under toppen av Stetind. Foto: Dag Hagen

Publisert 6. februar 2017 kl 09.55
Sist oppdatert 6. februar 2017 kl 09.55
annonse
Relaterte artikler
annonse

Norsk-klatring.no utgis av Fri Flyt AS | Postboks 1185 Sentrum, 0107 Oslo

Ansvarlig redaktør og daglig leder: Anne Julie Saue | Redaktør: David Andresen Vesteng | Journalist: Tore Meirik

Kommersiell leder: Alexander Hagen