JON GANGDAL

Journalist, forfatter og fjellklatrer. Gangdal har selv vært ekspedisjonsleder fire ganger opp til Mount Everest. Han har vært på toppen en gang selv, i 2005. Den verste opplevelsen hadde han i 1994. En av sherpaene til den norske ekspedisjonen han ledet, falt flere hundre meter og omkom.

EVEREST-ULYKKEN

• Fredag 18. april ble 16 lokale klatrere og bærere i et snøskred på vei mot Mount Everest. De nepalske sherpaene hadde gått i forkant for å feste tau på det risikofylte Khumbu-brefallet. Khumbu er kjent for å være det stedet på ruten hvor flest mennesker har mistet livet. 13 klatrere er bekreftet døde, mens tre stykker er savnet. Sju personer overlevde.

• Siden verdens høyeste fjell ble besteget første gang i 1953 har rundt 250 mennesker omkommet her. De fleste av dem er lokale guider. Flere enn 4000 klatrere har nådd toppen, som ligger i grenselandet mellom Nepal og Tibet.

• Det er store økonomiske interesser involvert både for sherpa-folket, myndigheter og den voksende industrien for ekstremturisme. 

• Prisen for en Mount Everest-ekspedisjon er mellom 30.000 og 100.000 dollar for hver klatrer. Sherpaene får mellom 2000 og 10.000 dollar, avhengig av hvor høyt de klarer å ta ekspedisjonsdeltakerne, ifølge Gangdal. 5000 dollar – rundt 30.000 kroner – for en tomåneders ekspedisjon, er en lønn som er ti ganger mer enn en årslønn i Nepal. 

• 334 klatrere fra 41 nasjoner har betalt lisens for å nå toppen i år. 400 lokale menn er engasjert. 

 

Det kjølige gufset etter snøskredet som tok så mange liv på Everest 18. april, har truffet oss alle. Vi føler ikke noe annet enn sorg og smerte med familiene til de modige mennene som ga sitt liv for.. hva? Til ære for sin nasjon, som i krig? Til ære for sensasjonssøkende mennesker som har hatt høye fjell som sin lekeplass i mer enn et århundre? Eller til ære for det vi alle må gjøre: Vårt daglige arbeid for å skaffe mat til oss selv og våre familier.

Sett fra utsiden fra en som tidligere har erfaringer med Himalaya-ekspedisjoner, virker det som om vi har mistet den siste dimensjonen. Mount Everest, Chomolungma, Sagarmatha.. Uansett hva vi ydmykt kaller henne, er hun stor for alle. Som fjell. Som jordens gudinne. Som maktsymbol. For de viktigste personene som berører hennes sjel, sherpaene, har hun også stor betydning, men da hovedsakelig som en viktig, men og livsfarlig arbeidsplass.

Etter tragedien for under to uker siden er det fristende å komme opp med nye regler og forskrifter som understreker nettopp det. Jeg er likevel redd for at det vil ikke hjelpe, med mindre vi er villige til å sette hele Everest-pyramiden opp ned, med sherpaer og lokalbefolkningen på toppen av den. Ikke som «de virkelige heltene», men som vanlige arbeidstakere med samme rettigheter som andre arbeidstakere.

De formelle rettighetene til sherpaer og måten de generelt blir ført og behandlet på under klatreekspedisjoner, er – med noen få unntak – akkurat slik som eierne behandlet sine ansatte de første årene etter den industrielle revolusjon: En hver innsats og framgang er til fordel for eierens interesser.

Ser jeg en ekspedisjonsleder – meg selv inkludert  – som har gjort beslutninger som ikke handlet om ekspedisjonens fremdrift og progresjon? Ser jeg noen ekspedisjonsledere gi bonus for noe annet enn å påta seg større belastninger enn å legge enda flere metere faste tau, og få ekspedisjonsmedlemmene til stadig nye høyder? Ser jeg en ekspedisjonsleder belønne en sherpa for å si: «Beklager  Sir, det er ikke tilrådelig å gå opp nå. Jeg har en veldig dårlig følelse, og jeg tror at vi alle kommer til å dø»?

Vi utlendinger befinner oss i toppen av Maslows behovspyramide. Dette blir svært synlig på klatreekspedisjoner. Vi søker å realisere våre egne egoistiske mål: «Been there, done that» (selv om Maslow også åpnet for et nytt nivå: Mission, det vil si å gjøre noe for andre). Sherpaene er i motsatt posisjon. De strever tradisjonelt på bunnen, de sliter for sitt daglige brød.

De to forskjellige utgangspunktene er mer viktig enn vi er klar over. Som moderne utlendinger som kommer fra demokratiske land (noen av oss med et stort nepalsk bistandsbudsjett i bagasjen), liker vi å se oss selv som lik alle andre mennesker. Det er ikke noe problem. Problemet oppstår når jeg tror at min venn i den motsatte posisjonen anser meg som en likeverdig bror. Enten han vil eller ikke, så gjør han ikke det. Pyramideplasseringene er instinktivt for langt fra hverandre.

Det er den viktigste grunnen til at sherpaer er villig til å risikere mer. De gjør det for sine barn og sine koner. Det er grunnen til at en sherpa kan si «ja» når han mener «nei». Hans rolle er av natur ikke fri – enten vi liker det eller ikke. Bare noen få bryter ut av dette mønsteret og går tilbake til sine lokalsamfunn, eller etablerer andre virksomheter.

Mine nærmeste sherpa-venner gjennom 20 år innrømmer det når vi snakker som mennesker og brødre. De sier: «Vi er alltid redde på ekspedisjoner, men vi har ikke noe valg hvis vi skal være i stand til å gi barna våre bedre muligheter, slik at de ikke trenger å sette seg selv i slike farer». 

«Vi utlendinger befinner oss i toppen av Maslows behovspyramide. Dette blir svært synlig på klatreekspedisjoner. Vi søker å realisere våre egne egoistiske mål: «Been there, done that».

Mange eldre klatrere argumenterer for sikkerheten til sherpaer ved å snakke om før i tiden, når en eller to ekspedisjoner hadde fjellet for seg selv. Det er å villede diskusjonen. Allerede under den andre britiske Everest -ekspedisjonen i 1922, mistet Mallory & Co sju sherpaer i et snøskred under Nord Col.

Løsningen for sherpaers sikkerhet i slike høyder, er å innse at Everest først og fremst har blitt – og kommer til å være – en vanlig, viktig og farlig arbeidsplass for sherpaer. Det å organisere arbeidet, etablere kvalitetssystemer og bedre sikkerhetsjussen, vil være lett. Det trengs ikke mange nye regler og forskrifter. Det viktigste vil trolig være å få til et effektivt system for ansvar og forsikringsordninger.

Jeg er sikker på at ekspedisjonslederne som nå befinner seg i den samme desperate posisjonen som jeg var i da jeg sendte en sherpa i døden i et snøskred på West Ridge av Everest i 1994, vil være de beste til å bidra til en ny virkelighet for sherpaer på denne høyt beliggende og risikofylte arbeidsplassen. 

For alle andre mennesker vil Mount Everest alltid være en av de mest utfordrende attraksjonene i verden. Det er ingen enkel vei til toppen for de av oss som ikke er født under Chomolungmas vinder. Men jeg er sikker på at det ikke vil ødelegge den fantastiske følelsen av å gjøre det umulige mulig, og samtidig vite at de lokale, som får næring av hennes bryst, føler seg mer trygge og mer komfortable.

Kronikken er også publisert i Nepali Times og oversatt til norsk etter avtale med kronikkforfatteren.