1ROMSKIP: Dag Hagen og Mikko Juvonen jobber på 7B-en bak kulturhuset. Foto: Anne Charlotte Haugen.

Val di Mello: Tidenes vakreste dal

Drømmer du om en vakker dal full av store granittsteiner? Omgitt av faste vegger med fete risslinjer? God kaffe, fantastisk mat og hyggelige locals?

Oppdatert torsdag 18. mai 2017 kl.10:18

Val di Mello

  • Beliggende ved Comosjøen nord i Italia

  • Kjent fra buldrekonkurransen Melloblocco, som foregår utendørs på naturlig stein.

  • Byr på fantastisk rissklatring
  • Val di Mello er en endedal til Val Masino – som mer korrekt betegner klatredestinasjonen
  • Masino- og Mellodalen har en mengde buldring av høy klasse, i føreren angis 1085 problemer. Føreren dekker også en rekke andre omkringliggende felter, til sammen 677 problemer.

  • Svært mye lett buldring, men også hardt nok for de harde: I Masino-området er 37 linjer gradert 8A og oppover.

  • Adkomst: Fly til Milano eller Zürich

  • Camping: Bo i Val di Mello eller på en av campingplassene ved Comosjøen
.
  • Web: www.melloblocco.it. Et søk på nettet gir også mengder informasjon.

  • Fører: Fyldige førere for fjellklatring, buldring og klippeklatring fås kjøpt på Bar Monica 
i landsbyen San Martino (Val Masino), eller du kan kjøpe direkte fra forlaget på www.versantesud.it.

Den gigantiske steinen tårner som et fjell og ligger i akkurat passe latmannsavstand fra veien, slik at du kan parkere bilen og sikre ut av døra. Kolossen er delt i to, og bolter er dandert oppetter sprekken, med relativt drøy avstand.

– Oppvarmingsrute, tenker jeg, der vi, etter timer i bil er både sultne på klatring og daffe etter turen. Racket er selvfølgelig med, selv om hovedmålet er Val di Mellos buldere. De største kamkilene velges ut, ingen vits i å risikere for mye slik med en gang.

En horribel off-width

Risset viser seg å være en horribel off-width (verken kroppsstørrelse eller håndjamsstørrelse, dvs: svært vrient). Alle dimensjoner er mye større enn de ser ut som – også runoutene.
 Jeg ser ned på forrige bolt – fem meter under meg – og på kamkilene; nå bare ren ballast. Hadde jeg bare kunne sette en her. Et fall vil nok stoppe før bakken, med noe margin.

Men den hylla? Treffer jeg den på veien? Min albuejam er i ferd med å skli ut, den slappe kanten er uten tak, og jeg står og spinner på to smøretak med bena. En uke på jobbmesse og store inntak av messemat og messedrikke har gjort sitt. Bilturen fra Tyskland til Italia gjorde ikke saken bedre. Blåskjellene og den gode italienske vinen dagen før toppet følelsen.

Det er ikke fristende å følge legenden Jerry Moffats motto: When in doubt, run it out. Men hva med alle tilskuerne på rasteplassen på andre siden av veien?

Litt psyka, ikke dødsredd

Bak kulturhuset litt lenger nede i dalen finnes nydelige linjer. Fantastiske, faste, lave blokker og klipper. Spesielt sentrallinja som går på skrått opp den flotte steinen. En vanvittig formasjon, som et strandet romskip – grønn plen, og buldern; en utfordrende 7B, passe høy slik at du bare blir litt psyka, ikke dødsredd.

For ikke å snakke om oppe i Val di Mello – tidenes vakreste dal; klart vann, fine sletter, høye topper og like vakre veldanderte buldere. En liten campingplass drives av en eldre italiensk bonde. En restaurant ligger lenger oppe langs veien og serverer sikkert like bra mat som alle de andre stedene vi besøkte. Det er rett og slett ikke mulig å få dårlig kaffe i Italia. Helt utrolig. Og maten! Pizzaene har topp konsistens og enda bedre smak. Aldri er det nødvendig med salting eller pepring for å piffe dårlig sammensetning – maten er legendarisk! Det er nettopp noe av problemet her jeg nå befinner meg.

GIGANT: Mikko Juvonen klatrer sprekken som deler giganten ved veien. Foto: Dag Hagen.

"

«Oppvarmingsrute, tenker jeg, der vi, etter timer i bil er både sultne på klatring og daffe etter turen»

"

Jeg tar en lynbeslutning og følger Jerrys råd; kutter tankene om langt fall, konser maksimalt på klatringen og i en utenfor-kroppen-opplevelse desper jeg videre inntil jeg når et ok fottak og kan støtte meg på en ny, men nå litt bedre armjam. Bolten klippes like kjærlig som pizzabitene ble spist. Et minutts lykkerus og jeg drister meg til å se oppover på neste runout. Ekkelt når man lures opp i noe fordi det ser lett ut, men viser seg å være vanskelig.

Tilrettelagt: En klippe med innebygget fører. Foto: Dag Hagen


Tankene flyr videre; ruta er fantastisk, steinkvaliteten ultrafast. Rart med det, runoutene – de som siden trekker deg tilbake til situasjonen – medfører drømmer om riss der man selv kan bestemme hvor langt ut man vil klatre – slike at man kan mate inn kamkiler straks man føler seg litt usikker. Eller lave buldere, harde moves og rolig avslapping på padden.

"

«Men den hylla? Treffer jeg den på veien? Min albuejam er i ferd med å skli ut, den slappe kanten er uten tak, og jeg står og spinner på to smøretak med bena»

"

Som 7A+’en borte ved steinskulpturene. En virkelig super bulder; klassisk klasking opp en overhengende bulle, med helhuker og slopere, et problem man blir besatt av og sliter bort huden på. Du lokkes nærmere og nærmere med stadig nyvunnede beta og triks; snu hånden litt mer slik, da får du tak i den og den krystallen, trekk deg litt lenger dit før du slapper opp på neste tak og lader opp før toppcatchen.

TEKNISK: Mikko Juvonen catcher på den flotte 7A+'en litt ovenfor steinskulpturene. Foto: Dag Hagen.

Pyse! Skjerpings!

Klatringen viser seg å være vanskelig. En liten stund vurderer jeg å rope stramt tau. Pyse! Skjerpings! Med bolten så nært er det lite å klage på. Jeg må opp og ned flere ganger før jeg klarer å forsere det som må være kruxet. Like off-width som før, men nå som mantling opp på en liten kantformasjon. Alt er fremdeles glatt og uhåndgripelig, og etter noen bevegelser er jeg ledet inn i enda en kinkig posisjon, uten fottak og null tak i risset. Men fallet ser greit ut; 6-7 meter må man tåle. Ingen hyller å lande i, kun en plan vegg. 

Vakkert: Anne Charlotte Hauen buldrer oppe i selve Val de Mello-dalen. Foto: Dag Hagen

"

«Du lokkes nærmere og nærmere med stadig nyvunnede beta og triks; snu hånden litt mer slik, da får du tak i den og den krystallen, trekk deg litt lenger dit før du slapper opp på neste tak og lader opp før toppcatchen»

"

I italia tar de altså hensyn til folk; de bolter opp riss som er litt odde sikret. Jeg hadde aldri fått klatret linja, om ikke boltene sto der; måtte jo hatt seks-syv kamkiler i størrelse gigantisk. I Norge ville boltene sporenstreks blitt fjernet – eller? Bolten på Drømmerisset i Julsundet ved Molde forsvant i alle fall kjapt. Men tror du ikke jeg ble overrasket over å treffe en borrebolt på Vågarisset i Lofoten? Jeg klarer ikke å like boltene jeg møter på slike riss, verken i Lofoten eller i Italia.

Sommerkos: Om varmen blir for het stikker man ned i elva for et bad. Foto: Dag Hagen

Et svalt drag kommer fra sprekken – som en pust fra avgrunnen – jordens indre, havbris. Campingen ved Garda-sjøen ble inntatt dagen før. Den reneste sigøynerleir, og ved første øyekast ikke helt det vi planla. Men etter en runde ser vi at her er mye kvalitetsfolk, flest vindsurfere med klatreres syn på livet: slapp av og nyt – mellom støtene. Vi slo opp teltet og fikk oss både kveldsbad i rent vann og en helt uslåelig blåskjellrett, som overgikk alt jeg har smakt på de beste gourmetrestauranter i Tigerstaden. Kaféen, som kunne minne om trubadur Sputniks stampub, var et sted man kanskje kunne forvente å få Thousand Island på absolutt alt. Men maten var virkelig bra; Pizzaen tangerte nesten blåskjellene – og rødvinen.

Fjellene gjør stedet perfekt for klatring

Vi kom oss sent ut av campen dagen etter og snudde nesa i retning av Masino-området. Feilkjøring gjorde at vi fikk sett oss godt rundt i de flotte landsbyene. Dette er helt nord i Italia. Comosjøen, Garda og Lugano er de tre store innsjøene nord i Italia. Gardasjøen er rikfolkets feriested. Her ligger kjente Arco, hvor man også finner flott kalksteinsklatring. Comosjøen er vakker – med færre turister enn Garda, det er roligere og dermed mer behagelig. Vinden fra fjellene gjør innsjøen perfekt for kiting og windsurfing, og fjellene gjør stedet perfekt for klatring.

"

«Et svalt drag kommer fra sprekken – som en pust fra avgrunnen – jordens indre, havbris»

"

SVANESJØ: Comosjøen er vakker, med sandstrand og nydelige windsurfmuligheter. Foto: Dag Hagen.

Val di Mello er spesielt kjent gjennom konkurransen Melloblocco, som trekker alle de beste buldrestjernene i verden til en utendørs klatrefest, der konkurransen går på ekte stein.

Tak merkes med kritt, og dermed har man uendelige variasjonsmuligheter på skikkelig vare i fri luft. 
Men rissklatringen står ikke tilbake for buldringen. Dalen omkranses av topper og tinder, som byr på vegger med utallige ruter. Typisk tre til ti lengder, og mange med moderat vanskelighetsgrad. Men det finnes også en hel del cragging for bolteklipperen. Val di Mello er en sidedal, eller skal vi si endedal til Val Masino. Mello-dalen er vernet og man må løse avgift for å kjøre opp. Vel oppe er som før nevnt stemningen uslåelig. Nissedal er kanskje en god sammenligning, både for buldringen og for beliggenheten – om et tindefylt Hægefjell også fantes på den andre siden av dalen.

STEINSKULPTURER: En billedhugger har fått fritt spillerom på granitten i dalen. Foto: Dag Hagen.

«Desper» meg opp

Toppen av steinen er nærmere. Jeg desper meg opp et par meter til og lander på et godt tak. Puster nok en gang lettet ut og kan klippe bolten. Fottak er off-width-klatringens redning. Finner man fottak får man pustepause og ro. Det er med stor glede jeg forstår at kruxet er passert. Toppen ser overhengende og glatt ut, men risset snur litt slik at laybacking gjør klatringen lettere.

PÅ ENGA: Dag Hagen prøver seg på en 7C. Foto: Anne Charlotte Hauen

"

«Val di Mello er spesielt kjent gjennom konkurransen Melloblocco, som trekker alle de beste buldrestjernene i verden til en utendørs klatrefest»

"

Jeg bakser meg opp de siste bevegelsene og klipper ankeret, mer enn varm nok til det ruta skulle være: oppvarming. Utsikten utover Val Masino og opp mot Val di Mello er fantastisk. Makan til setting; den største steinen jeg noensinne har sett er delt i to, og ruta følger sprekken. Steinens indre kjøler deg ned en varm italiensk sommerdag, og avstanden mellom boltene vekker deg fra dvalen.

Du forberedes på områdets perler: buldring, sportsklatring og fjellklatring på topp granitt og av beste klasse, i en super setting.

Gikk du glipp av?

    Senter for fjell

    Senter for fjell


    Legendariske Arne Randers Heens ide om et tindemuseum ble endelig materialisert, men endte opp som noe mye større; Opplevelsessenter, møtested, klatrevegg og signalbygg.

    Ut av hulen

    Ut av hulen

    Petzl ble født ut fra et hull i bakken. Resultatet er en revolusjon innen klatresporten.

Den gjemte perle

Den gjemte perle

Isen for de varme vintre ligger litt skjult, men er virkelig verdt turen.

Vårens perle

Vårens perle

Øvre sydstup på Kolsås er klatrebar hele vinteren, og er det en bulder du bør gå når solen står inn og fjellet fremdeles er kjølig, så er det Norges første buldreklassiker.

En klatrekjærestes bekjennelser

Belay-bitch! Det ble sagt så lavt at jeg knapt hørte det. Det forandret min innstilling til klatresporten.

– Hvor små må skoene være?

– Hvor små må skoene være?

KLATRESKOLEN (EP8): Er rimelig klatreutstyr mer utrygt, og hvor små må skoene være?

Slik snur du på toppen

Slik snur du på toppen

KLATRESKOLEN (S2E3): Noe av det viktigste du må kunne som uteklatrer er å snu trygt på toppen av ruta.

Slik bruker du kamkilene

Slik bruker du kamkilene

KLATRESKOLEN (S2E4): Kamkilen er en av våre kjæreste sikringsmidler. Paula Voldner viser hvordan den skal brukes.