1Josh Lyons er mannen bak The Thaitanium Project. Foto: Dag Hagen

Thaitanium i Thailand

Et av varme, salte strenders store problem rent klatremessig er boltene. Nå er den endelige løsningen på plass

Fredag 24. november 2017 kl.13:05

Et av de store problemene på klatreparadiset Ton Sai i Thailand har vært bolter som korroderer bort på rekordtid. Løsningen kom for 14 år siden, men det tok mange år før den ble implementert.

Da jeg var der første gangen, i 1996, kan jeg huske at vi hang på standplass etter 1. taulengde på Fire Wall. Jeg hadde prøvd å sighte en 2. taulengde, og vi skulle rappellere ned. Standplassen besto av en glinsende blank 14 millimeters ekspansjonsbolt, samt to svartrusta 8 millimetre, alle uten snukarabin. Jeg stakk først ned, mens Tobias sto igjen. Meningen var at han skulle rappellere ned fra 14-millimetern, på én karabin. Vel nede ventet jeg lenge på Tobias. Etter en halv time kom han. Han så alvorlig ut, og da jeg spurte kunne han fortelle: Han hadde lært at han alltid måtte sjekke utstyret før man bruker det. Så hvordan sjekke en bolt? Han hadde tatt tak i bolten … og litt tilfeldig vridd litt på den. Til hans store overraskelse løsnet hele hengeren. Med på lasset kom en råtten endestuss av en bolt, en halv cm lang. Resten var rett og slett smuldret bort. Han hadde rappellert på de to andre svartrustede boltene, som tydeligvis var mer holdbare.

Les også: Fremdeles paradis

Det er liten tvil om at Tobias reddet livet sitt den dagen, da han «sjekket» den 14 millimeter tykke, glinsende bolten, som så ut til å holde flere tonn. Om ikke hadde han falt 30 meter ned i ura.

Så hva er forklaringen på at bolten forsvinner slik? Jo, det handler om en type korrosjon som heter gropkorrosjon, også kalt groptæring. «Rustfrie» bolter er nemlig ikke rust- eller korrosjonsfrie – det er de bare ned til et visst syrenivå eller om det er tilstrekkelig med oksygen rundt metallet (oksygenet reagerer med metallet og danner en tynn hinne som beskytter mot korrosjon.) Under dette nivået korroderer de bort ved en akselererende prosess, som foregår inne i fjellet. Ved hver spalting dannes et ion som gjør omgivelsene enda mer syrlige, og medfører enda sterkere korrosjon. Svært farlig altså, og ikke synlig på utsiden.

Rustfrie bolter på Ton Sai er svært farlige, og må ikke verken settes eller brukes.

Det tok tid før man fant ut hva som er holdbart på Ton Sai. «Alt» var prøvd, og alt var mislykket. Alle bolter forsvant på rekordtid. Det måtte en kar med visjoner til. Mannen var Josh Lyons. Vi traff han på på Ton Sai.

– Tom Cecil var min klatrementor og han har boltet mange ruter her. Jeg kom hit første gang i 2000 sammen med han og boltet nye ruter. Hovedfokus var da blant annet Marley Wall, The Nest, Ko Ya Noi.

Josh så det store korrosjonsproblemet og kontaktet en metallurg i USA. 

– Hun sa at titan kom nok til å funke. Hun testet en henger med magnesium og klor, og så ingen korrosjon. Vi fikk tak i en del titanbolter, og satte alle for å teste. Vi var skeptiske, vi måtte se boltene i veggen over tid.

Han ventet i flere år.

– Da vi så boltene fem år etter så de eksakt like ut som da vi satte dem. Vi ventet enda lenger – jeg husker at i 2008 tenkte vi: Dette er løsningen, vitenskapen hadde rett.

Josh og gjengen fikk så et nytt problem: tilgjengeligheten og kostnad.

– Ushba produserte boltene, men firmaet ble solgt til Liberty Mountain. De satte prisene opp. Først betalte vi 10 dollar, så 35 dollar per stykk. Jeg kontaktet de og spurte om det var mulig å få sponset bolter – dette var jo en veldedig sak. De svarte nei. Og at de skulle slutte å produsere dem.

Dette ble den spede begynnelsen på The Thaitanium Project – som handler om å samle inn penger, produsere bolter og rebolte rutene på utsatte klatrefelt i Thailand.

– Jeg ringte Sam Lightner, som er en av pionerene på Railay og Ton Sai, og som har boltet mange ruter der, Jeg visste at han hadde fått laget bolter tidligere. Jim, en kamerat, hjalp meg å designe bolten i Ohio, og snart hadde vi bolter til under 10 dollar stykket. Nå kontakter mange meg og vi selger til kostpris. Jeg tjener ingen penger. Prosjektet falt raskt på plass – mye på grunn av at jeg kjente alle sammen. Jeg tenkte … wow, dette lever plutselig sitt eget liv.

Lyons startet The Thaitanium project som en måte å samle inn penger på. I tillegg skrev Sam Lightner bok og Shamick Byszewski prøvde å samle penger, men det var ikke nok. Det måtte mer trøkk bak.

– Jeg tenkte at å lage en film ville kunne bidra – ikke bare ville vi kunne tjene penger på salg av filmen, men den inneholder også informasjon og fine klipp fra Ton Sai og Railay. Man kan vise den til venner, og fortelle at her er det vi drar osv. Filmen viser også at vi er seriøse, og med en vitenskapelig svung.

Josh er ikke alene på prosjektet. Svenske Jonas Wallen er på Ton Sai så å si hver vinter og hjelper til. Alt er gratisarbeid. Det var han som reboltet den klassiske tretaulengdersruta på Ao Nang tower.

– Betalt? Hadde det enda vært betalt. Vi gjør alt av fri vilje og uten å tjene en krone, smiler han.

Det er tydelig at han setter pris på å kunne gjøre en innsats.

– Jonas er min beste medhjelper, han kan gjøre alt jeg kan gjøre. Han har vært en kjempestøtte og er meget dyktig. Shamick kaller han bare for «tannlegen», nesten som en kunstner der oppe. Jeg er ikke så god som han, jeg er mer bakkemannskap – som en manager.

– Hvor mange kan du samle på en dugnad?

– Om jeg har 3-6 personer per jobb er det optimalt.

Prosjektet eier to driller, og skal få tak i en til. Penger hentes som nevnt fra innsamling blant klatrerne i Thailand, salg av film og bok, men også fra donasjoner til nettsiden og salg av t-skjorter.

– Filmen vil generere penger til prosjektet også i fremtiden. Vi eksperimenterer fremdeles. Jeg er ikke så god til å samle inn penger. ASCA (American Safe Climbing Association) er fantastiske, men vi vil gjøre mer. Jonas var i Colorado og på østkysten, og jeg dro til Baltimore, Red river, et par colleger og universiteter, og vi samlet inn noen tusen dollar. Vi jobber med en plan for å gjøre noe av det samme i Skandinavia. Vi vil vise en kortversjon av filmen, selge filmen og selge stickers, hoodies, caps og t-skjorter.

Thaitanium project

  • Startet av: Klatreguide Josh Lyons (39), bosatt i Boulder Colorado
  • Økonomi: Pr 2017 er det samlet inn 20 000 dollar, målsetningen er ytterligere 50 000 dollar.
  • Arbeid: Over halvparten av rutene på Railay og Ton Sai er reboltet. Trenger 3500 bolter til, som inkludere to bolter på ankeret.
  • Støtte: Du kan bidra til prosjektet ved å donere på nettsiden.
  • Webside: thaitaniumproject.com

Les også: Her bestiges verdens hardeste bulder

 

Jobb: Rebolting på Ton Sai i Thailand. Foto: Elodie Saracco

Tørk: Limet må tørke etter rebolting, og da kan det ikke klatres. Foto: Dag Hagen

Gikk du glipp av?

Den hvite fare

Den hvite fare

Visste du at dette klatrehjelpemiddelet en gang var strengt forbudt?

Den gjemte perle

Den gjemte perle

Isen for de varme vintre ligger litt skjult, men er virkelig verdt turen.

Vårens perle

Vårens perle

Øvre sydstup på Kolsås er klatrebar hele vinteren, og er det en bulder du bør gå når solen står inn og fjellet fremdeles er kjølig, så er det Norges første buldreklassiker.

– Hvor små må skoene være?

– Hvor små må skoene være?

KLATRESKOLEN (EP8): Er rimelig klatreutstyr mer utrygt, og hvor små må skoene være?

Slik snur du på toppen

Slik snur du på toppen

KLATRESKOLEN (S2E3): Noe av det viktigste du må kunne som uteklatrer er å snu trygt på toppen av ruta.

Slik bruker du kamkilene

Slik bruker du kamkilene

KLATRESKOLEN (S2E4): Kamkilen er en av våre kjæreste sikringsmidler. Paula Voldner viser hvordan den skal brukes.