Da jeg fortalte mine venner og foreldre at jeg skulle til Las Vegas trakk de litt på smilebåndet.
«Vegas?», sa de, «det er vel ikke akkurat din type ferieby?» Og de har rett. Jeg er ikke den typiske Vegas-turisten.
Det de fleste ikke vet, er at like utenfor den verdenskjente gamblingbyen Las Vegas, ligger Red Rock Nasjonal Park. Et sted med mengder av buldresteiner, klatreklipper og trad-veg-ger. For meg var det buldresteinene som var mest interessante.

ALENE PÅ KLATRETUR

Jeg fant ingen som hadde tid og mulighet til å dra sammen med meg. Dermed blåste jeg støv av mitt «jeg reiser alene»-skilt og hang det rundt nakken. Med baggen i den ene hånden og crash-paden i den andre satte jeg avgårde. Jeg hadde
en adresse til en type jeg hadde møtt gjennom nettsiden Couchsurfing.com. Jeg håpet adressen var riktig og at denne karen jeg skulle tilbringe noen netter hos var en hyggelig
fyr. Noen netter hos Jake ble til uker og ukene bare gikk, og jeg endte opp med å bo hos ham hele mitt syv uker lange opphold.

LAMPELYS: Nattsession på Show of hands (V11), i Moes vally. Foto: Aaron Matinez

Jake, som akkurat var begynt å bli bra igjen etter en ulykke og et benbrudd han hadde pådratt seg etter et fall ute i nettopp Red Rock, var født og oppvokst i Vegas. Han ga meg en god innføring i hvordan man kan takle livet i Vegas, og kombinere både bylivet og naturen. Så selv om han ikke kunne være med å klatre, kjørte han meg ut og gav meg mitt første møte med Red Rock.

Det tok litt tid å finne ut hvordan jeg skulle komme meg fram og tilbake til Red Rock. Leiebil var uaktuelt, ettersom det var svært dyrt både alene og som ung sjåfør. Kjøpe bil var også et dårlig alternativ. Jeg fant ut at scooter ville være tingen for meg, men en kjørbar scooter viste seg å være vanskelig å finne. Jeg antar at Vegas og høy spillegjeld kan bringe fram det mest usympatiske i mange mennesker og to ganger ble jeg lurt. Jeg kjøpte scootere med motorproblemer som streiket etter kort tid. Etter en relativt dyr og «bortkastet» uke som ble brukt på å prøve å fikse disse scooterne, ble jeg kjent med flere hyggelige lokale klatrere, og oppmuntrende var det å oppdage at det også finnes masse hyggelige mennesker i Vegas. De lokale klatrerne jeg møtte hadde som vanlige folk, faste arbeidstider i viktige jobber, men faste arbeidsdager betyr også faste fridager. Noe som for meg betydde faste klatrepartnere og heldigvis transport ut og inn fra Red Rock. Så selv om scooterplanen gikk i vasken ble det nok av klatring.

 NATT: Temperaturen på dagtid kan ofte bli høy. Kvelds - og nattsessions blir derfor naturlig. Foto: Aaron Matinez

I LYSET FRA VEGAS OG STJERNENE
Minnerike bestigninger ble det nok av på turen, men jeg vil fremheve en av dem. En av de beste klatreopplevelsene var flashen av Fear
of black a hat (V9), på en nattsesjon. Bulderet ligger på sektor Kraft, og med kun fem minutters anmarsj fra parkeringen er dette blitt en klassiker og en «must do» for mange. Det er en 7-8 meter høy arête som ligger og steiker i sola hele dagen, så forholdene er ofte krevende. En kvelds- eller nattsesjon blir naturlig. Jeg er sjeldent veldig opptatt av å flashe buldre – ofte hopper jeg i det med lave forventninger og ser hva som skjer. Jeg kjenner på hvordan flytta føles, og liker å føle at jeg har kontroll i klatringen, spesielt når det er en relativt høy linje.

Lys var satt opp mot steinen, og de hvitkalkede takene inviterte meg til et møte med den fantastisk kule linja. Med den klare stjernehim-melen over og lysene fra Vegas i bakgrunnen, er dette et bilde som har festet seg på netthinnen. Jeg kjørte på for å kjenne på det lange dy-namiske startflyttet. Det føles lett. Jeg prøvde neste flytt. Full kontroll. De neste flyttende føltes også solide, og jeg kjente meg limt til veggen og visste at nå kommer cruxet. Jeg vurderte fallsonen. Spotterne mine oppmuntret meg beroligende nedenfra, og jeg følte meg relativt trygg. Jeg gikk for det, og oppdaget at det ikke var noe problem. Jeg var gjennom cruxet og befant meg på uttoppingen. Lysene langt der nede kastet mørke skygger, jeg strevde med å se takene og følte meg fram. Hoppe eller falle var ikke noe alternativ, så opp måtte jeg. Jeg skimtet de avgjørende takene ved hjelp av stjerneskinnet og karret meg til topps i relativt desperat stil. Lykkerusen slo inn, og jeg prøvde å forstå at jeg akkurat hadde besteget en av de kuleste linjene jeg noen gang har klatret, og at jeg akkurat nå levde i et øyeblikk jeg vil huske for resten av mitt liv. Det må også nevnes at nedklatringen på motsatt side av steinen er en liten operasjon det også. Den 10 meter høye vertikale V1-klassikeren er vegen ned.

KONGELINJER – OG HVORFOR

Gjennom mitt opphold på syv uker fikk jeg klatret opp til flere linjer av det jeg vil kalle buldreproblemer i verdensklasse. For meg er det hvert fall noen av de beste linjene jeg noen gang har klatret. For at et bulder skal være i det jeg kaller verdensklasse så er det 5 kriterier som må oppfylles:

1. En tydelig, høy og stolt linje

2. Bra og solid steinkvalitet

3. Tak som føles bra under fingra

4. Unike, fine flytt

5. Fine omgivelser

Og nettopp noen slike linjer som fyller alle disse punktene fant jeg, og på alle forskjellige grader; The pork chop (V2), Freedom fighter
(V5), Fear of black a hat (V9), Stand and deliver (V11). Disse buldrene er verd den lange flyturen.
I tillegg til disse, finnes det også mengder med andre verdensklasse-linjer, både lette og harde. Jeg fikk prøvd flere av de, og åpnet mange personlige prosjekter, men var ikke veldig god på å lukke dem. Linjer som Abaddon, A clockwork orange og Wet dream var buldre som slapp unna denne gangen. I tillegg er det flere linjer som ser utrolig bra ut, som jeg ikke en gang fikk mulighet til å prøve. Men de vil alle mest sannsynlig være der, og det betyr at jeg vet hva som venter når jeg en gang kommer tilbake.

MOOVE: Seierslock-off på Sad Robot (V9). Foto: Aaron Matinez

KONTRASTEN

Jeg fascineres av kontraster, og livet jeg levde i syv uker besto av sterke kontraster. Jeg hadde en surrealistisk opplevelse etter en full dag med klatring, helt alene. Jeg var skitten og følte meg lykkelig. Jeg hadde ikke sett et eneste menneske hele dagen, men litt senere på kvelden fant jeg meg selv i et folkehav på Caesars Palace, et av de mest kjente hotell og kasinoer. Her er det flotte restauranter, eksklusive butikker og pyntede mennesker. Jeg skulle hilse på en klatrekompis som jobbet i en av de eksklusive butikkene som solgte dyre vesker og kvinneklær. For meg ble det en dag med opplevelse av to vidt forskjel-lige verdener, men for Matthew som jobbet her, var dette hverdagen. Klatringen i Red Rocks ligger omtrent 20 minutters kjøretur fra «the strip» som er hovedsentrum for gambling og byliv. De fleste turister og lokale man møter her inne vet ingenting om den fantastiske naturen og stillheten man kan finne bare en kort kjøretur utenfor dette virvaret av mennesker, kasinoer, gigantiske hoteller og dyre turistfeller. For de aller fleste er det der ute bare en ubrukelig ørken, med edderkopper, klapperslanger, og mengder med stein, men for meg er det motsatt. Likevel, ettersom man er i Vegas, må man også utforske dette ville bylivet som så mange reiser hit for å oppleve. Men husk; «What happens in Vegas stays in Vegas».

GUIDE TIL RED ROCK:

  • Områder: Red Rock består av 17 forskjellige områder av forskjellige størrelse. De fleste ligger på rekke og rad inni de forskjellige dalene i Red Rock Mountains. Anmarsjen kan av og til være relativ lang og bratt, men med en lengre anmarsj, vil du kunne være mer i fred og ro, og det vil ikke være lang kø og mye trafikk rundt bulderne. Men hvis det er med folk du vil klatre, kan områder som Kraft eller Willow Spring besøkes, hvor du har en anmarsj på fem minutter, og bra linjer ligger side om side. Jeg hadde likevel aldri en opplevelse av at det var overfylt av mennesker, og selv om det var midt i sesongen var det ikke for travelt.
  • Steinkvalitet: Den er variabel. Enkelte steiner og linjer har en litt skuffende kvalitet, men dette er heldigvis de færreste. Stort sett er steinkvaliteten solid og meget bra. Enkelte områder og linjer kan steinen føles relativ glatt og friksjonsløs, noe som gjør at du ofte må kjempe for å henge på. Andre områder er motsatt. Flere nyetablerte buldre kan også føles litt sandete, noe som forhåpentligvis blir bedre etter litt trafikk. Men alt i alt mener jeg kvaliteten er svært bra.
  • Klima: Området rundt Las Vegas er et ørkenlandskap, noe som gir er tørt og stabilt klima og er ideelt for klatring. Sommerhalvåret er svært varmt, så for klatring er det vinteren som gjelder. Perioden fra midt november til april er å anse som den beste tiden. Det man må vite og ta hensyn til er at sandsteinen i Red Rock er veldig sårbar etter regn. Når steinen er fuktig knekker det veldig lett. Så etter en regnskur trengs det to dager for å tørke og for at all fukt skal trekke ut av steinen. Regn hører uansett til sjeldenhetene i dette området.
  • Føreren: Southern Nevada Bouldering. Dette er en av de bedre guidene jeg har sett, med tanke på veibeskrivelser til områder og buldre, bilder, og graderinger. Kartene er oversiktlige, og topoene er bra. Føreren selges ikke i Norge så den må bestilles fra USA. Dette kan gjøre på Snellpress.com.
  • Reisen: Norwegian flyr rimelig til Las Vegas, via København. Reisetiden varierer og kommer an på om du er heldig med flybyttet. Turen bort gikk svært fort, men på returen ble jeg sittende i København i seks timer, og det tok meg totalt omtrent 17 timer. Prisene varierer, men med Norwegian var det klart billigere å fly til Las Vegas framfor andre byer i USA. Totalt kostet flyet meg litt under 5000 kroner tur/retur. Overnatting: Når det gjelder overnatting har jeg ikke mye å tilføye, siden jeg gjennom hele mitt opphold bodde privat hos en lokal gjennom nettsiden Couchsurfing.com. Jeg vet at det finnes en enkel campingplass hvor man kan telte. Utenom dette er det ikke et spesielt og naturlig møtepunkt for klatrere, slik man gjerne kan finne andre steder. Det betyr at de fleste enten bor på campingplassen, leier et hotellrom inne i byen eller finner andre løsninger.